Et morsomt par

Han er 11 år og far og bestefar og oldefar (?) til et ukjent antall etterkommere. Hun er 9 måneder og ganske fersk i sledesporten. Men sammen som lederhunder er de dynamitt!

På dagens 4 mils tur, først rundt Kollutholen, deretter østover Grimsmoen og til slutt oppover Folla og hjem igjen til hundegården på Vestfronten satte jeg gamlefar Togo foran sammen med ungjenta Frøya. Det ble en forferdelig morsom opplevelse.

Gamle gode Togo! Utover sommeren og høsten tenkte jeg mange ganger at du antakelig nærmer deg pensjonsalderen. 11 år er alvorlig mye for en sledehund som skal holde følge med en gjeng ivrige ungdommer. Men Togo har gjort alle mine bange anelser til skamme denne vinteren.

I dag gikk han bedre og lettere enn jeg har sett på lange tider. Kanskje fordi han fikk vesle, superivrige Frøya ved siden av seg. Jeg så det allerede da jeg slapp dem ut av hundegården da vi skulle begynne å sele på. Da Frøya hoppet ut hundegårdsdøra var det som vitaliteten og den veldige styrken fra gamle dager våknet til liv igjen i den gamle gubben.

Han ligner sin far fra snute til haletipp. Atla fra Frankmotunet var ganske sikkert en av Norges beste sledehunder gjennom alle tider, og fullførte 9 Finnmarksløp, det siste løpet gikk han i front alene de 60 siste milene. I fjor sovnet han stille inn i hundehuset etter å ha kommet hjem fra tur, selvfølgelig som leder, i en alder av 13 år.

Frøya er pur ung, men hun har allerede lang fartstid som sledehund, sammen med broren Balder, avkom etter min egen Søss og Inauens Figo. Begge to fikk løpe fritt sammen med resten av gjengen allerede fra 4 måneders alder, og 6 måneder gamle ble de innkjørt som spannhunder. Ikke mange uker seinere fikk de prøve seg som lederhunder sammen med eldre og erfarne kommandoledere. Alt gikk som en lek, helt bokstavelig, og for hver tur har jeg blitt bare sikrere på at den skal tidlig krøkes som god sledehund skal bli.

Det gjelder bare å holde igjen, både på farten og distansen. La aldri valpene bli slitne – men la dem løpe. De er født til å løpe, og da må de få sjansen så snart de klarer å stokke alle fire beina i noenlunde rett rekkefølge.

Jeg måtte flire av lille Frøya flere ganger i dag. Vesla var alldeles yr og vill, fartsgal og spenna gærn, hele vegen fra start til slutt. Flere ganger opplevde jeg å se at hun krummet nakken og aksellererte farten i slake, korte oppoverbakker.

Og Togo hang på med samme humør, med sin muskuløse 28 kilos kropp. At fyren er 11 år gammel og har løpt tusenvis av mil i løpet av sin sledehundkarriere lot ikke til å være noen hindring.

Dagens sledetur gikk rundt Kollutholen, Grimsmoen og oppover Folla.

Så må jeg nevne gamlemor Gullet også. Hun er sjølutnevnt pensjonist, i en alder av 10 år. Hun er fortsatt med på alle turer, men får løpe fritt slik hun vil, enten det er foran resten av gjengen, eller bak sleden. Er løypa bred så ligger hun og cruiser foran sammen med lederhundene – og når sporet smalner til så kaster hun seg ut i djupsnøen for å unngå å bli overkjørt av sleden når den kommer susende. Men å sette henne inn i spannet har ingen hensikt lenger. Hun er rask nok til å holde samme fart som ungdommene, men hun gidder ikke dra noe lass. Ikke en eneste kilo. Men det skulle bare mangle – en gammel dame må sjøl få lov til bestemme om hun skal arbeide eller ikke.

Det varmer et hundekjørerhjerte å oppleve at gamle slitere fortsatt henger med – og at en ny generasjon kvikkaser viser seg fram. Det er akkurat sånn det skal være.