Hundekjøring på villspor

Faksimile fra nrk.no/nordnytt fredag 19. september 2014.
Faksimile fra nrk.no/nordnytt fredag 19. september 2014.

«Gjennomgangen avslørte at det slurves mye med journalføringen, og det kan i flere tilfeller se ut som at dyrevelferden ikke er tilstrekkelig ivaretatt.»

Dette er et sitat fra en rapport som Mattilsynet har utarbeidet om Finnmarksløpet. Rapporten er omtalt av nrk.no/nordnytt, og saken er selvfølgelig et ubehagelig tilbakeslag for de som hardnakket avviser alle påstander om at langdistanse hundekjøring ikke drives på hundenes premisser.

Faksimile av dagens oppslag på VG-nett.
Faksimile av oppslag på VG-nett.

I fjor ble det et kortvarig rabalder da Marit Holm, tidligere mangeårig sjefsveterinær for Finnmarksløpet, gikk hardt ut i VG:

– Sledehundkjøring er en flott sport, men den må utføres på hundenes premisser. Regelverket i dag åpner for det jeg vil kalle organisert dyreplageri. Enkelte av kjørerne gambler rett og slett med hundenes liv og helse i sin iver etter å komme raskest mulig i mål.

Marit Holm ble tiet ihjel av et nesten samlet norsk hundekjørermiljø – knapt en eneste framstående hundekjører, veterinær eller løpsarrangører uttrykte støtte til den den modige veterinæren. Selvfølgelig har debatten fortsatt internt i miljøet, fordi mange skjønner at sporten har et problem. Når bare halvparten av hundene fullfører det lange Finnmarksløpet flere år på rad, så er det åpenbart at ikke alt er som det burde være.

Men hva må gjøres?

Finnmarksløpet og Femundløpet svarer at de har en god dialog med Matilsynet, og viser til at det er gjort endringer i hviletidsbestemmelsene, at veterinærkontrollene er innskjerpet og utvidet. Men Mattilsynet har åpenbart ikke full tillit til at sporten har kommet på rett spor:

– Vi ser at arrangøren har fokus på dyrevelferd og dyrehelse, men den er ikke god nok. Her må det gjøres forbedringer (seniorrådgiver i Mattilsynet ved distriktskontoret Vest-Finnmark, Vibeke Elvenes til NRK).

Her er noen av anklagepunktene fra Mattilsynet mot Finnmarksløpet:

  • I minst 45 av spannene hadde en eller flere hunder diaré. Av disse er det minst 20 spann som har blodig diaré på en eller flere av hundene.
  • 9 spann har registrert oppkast på en eller flere hunder. Noen av disse er kombinasjon med diaré. Noen har også blodig oppkast.
  • I minst 14 av journalene er det kommentert at hundene er for tynne og er ikke tatt ut. Én hund skal ha vært totalt avmagret.
  • I cirka 10 av spannene er det registrert én eller flere hunder med hoste og økte respirasjonslyder. De fleste av hundene fortsetter videre i løpet.
  • Minst to hunder er registrert med øyebetennelse.
  • I 3 av spannene er det registrert halting. Kun én av disse hundene ble tatt ut.
  • 9 spann har hovne ledd eller smerter i ledd. Ut i fra journalene ser det ikke ut til at noen av disse hundene ble tatt ut
  • 7 av spannene er det anført at én eller flere hunder har enten potesår, potesprekker eller andre sårskader. Kun én av hundene ble tatt ut.

Jeg har tidligere uttalt meg kritisk til utviklingen i sledehundsporten, ut fra en mistanke om at konkurransefaktoren og kommersialiseringen de siste åra har tvunget fram en usunn holdning blant mange konkurransekjørere. Hovedproblemet er altså, etter mitt syn, holdningene blant kjørerne sjøl. Det er for mange som kjører over evne, det gjøres for mange feilaktige vurderinger i sporet og på sjekkpunktene.

Da må løpsarrangørene finne nye tiltak som tvinger hundekjørerne til å bli klokere, og ta riktigere beslutninger.

Debatten om hviletidsbestemmelser har versert i årevis, og alle mulige varianter av hviletidsbestemmelser har vært utprøvd, uten at det har gitt åpenbare positive konsekvenser.

Jeg vil derfor nok engang tillate meg å gjenta et forslag jeg har argumentert for flere ganger tidligere:

  • Øk kravet til hvor mange hunder som må fullføre på hvert spann, fra 6 til 8 hunder.
  • Tidsstraff for hver hund som må settes ut: 1/2 time ekstra hviletid pr. utsatt hund på siste sjekkpunkt med obligatorisk hviletid. Tidstillegget gjøres ut fra hvor mange hunder som forlater sjekkpunktet på siste etappe til målgang.

Scenario (etter at nytt regelverk er innført):

Hundekjører A kommer inn til siste sjekkpunkt med obligatorisk hvile i Karasjok kl. 18.00 som førstemann med 8 hunder foran sleden. Men det er åpenbart at kjøreren har presset vel hardt, og i løpet av den obligatoriske pausen krever veterinærene at kjøreren enten må hvile flere timer eller bryte løpet. Å ta ut ytterligere 2 hunder på grunn av dehydrering og redusert kapasitet er ikke aktuelt (ny regel). Etter obligatorisk 6 timer hvile, pluss 3 timer tidstillegg pga de 6 hundene som er satt ut, pluss ytterligere 3 timer pålagt hvile, får vinnerkandidaten kjøre videre kl. 06.00.

Hundekjører B kommer inn til Karasjok kl. 22.00 med 10 hunder foran sleden. Kjøreren har helt tydelig kjørt klokt og spart på kreftene. Alle hundene virker friske og blir med videre på sisteetappen. Spannet må hvile 6 timer obligatorisk pluss 2 timer tidstillegg pga. 4 hunder som er satt ut. Kan kjøre ut  kl. 06.00, nøyaktig likt med A.

Konsekvensen er ny og uventet spenning på slutten av løpet. Det som så ut til å være en sikker førsteplass for hundekjører A etter «dristig kjøring» er plutselig forvandlet til en høyst usikker posisjon. Hundekjører B har derimot kjørt seg opp mange posisjoner og truer nå ledelsen. Vil A med 8 hunder og totalt 12 timers hvile på sjekkpunktet klare å distansere B, som har hatt bare 8 timer hvile?

Sannsynligheten av scenarioet kan diskuteres, men jeg føler meg overbevist om at et krav om flere hunder til mål vil tvinge kjørerne til å tenke mer strategisk og kjøre mer hensynsfullt. Særlig kjørerne i det midtre og lavere skiktet der brytprosenten og sykdomsfrekvensen er høyest. Altfor mange av de nestbeste kopierer kjøreskjemaene til de beste – det tas ikke nok hensyn til egne ferdigheter og hundene de har foran sleden.

Standardargumentet mot å skjerpe fullføringsantallet på hunder foran sleden er at kjørerne vil ta større risiko i forhold til å presse slitne/skadde hunder til å bli med videre. Dette er et argument som jeg har store problemer med å forstå. For det første bør/vil veterinærene oppdage de mest åpenbare tilfellene – og for det andre vil hovedregelen være at det lønner seg å ta en halvtime tidsstraff framfor å risikere en tung hund i sleden.

Alle som har kjørt løp vet hvor risikabelt det er å ta med hunder som med stor sannsynlighet vil havne i sleden på en lang etappe. Dersom hundekjører A i scenarioet ovenfor velger å kjøre ut fra Karasjok med en halvskadet/dehydrert hund, som må i sleden tidlig på sisteetappen til Alta – så vil vedkommende med stor sannsynlighet risikere å tape forspranget til konkurrentene.

Det store flertallet MÅ møte dette tiltaket med å tenke nøyere gjennom sine egne ambisjoner i forhold til egne forutsetninger.

Så kan man undre seg over hvorfor denne endringen ikke blir tatt inn i løpsreglementet. Den mest nærliggende forklaringen er like ubehagelig som den er vanskelig å «bevise». Den gjengse oppfatningen blant hundekjørere er at Finnmarksløpet skal være «tøft og krevende». Det skal koste blod, svette og tårer å komme først til mål. Hundene lider lydløst og klager aldri. Så lenge de ikke dør av anstrengelsene, så overlever de, tross alt.

Min bekymring er likevel kanskje vel så stor for rennoméet til hundekjørersporten. Finnmarksløpet og Femundløpet har seilt på en medgangsbølge uten like det siste tiåret, mediaoppmerksomheten har eksplodert og omsetningstallene har steget rett til himmels. Men får vi mange negative presseoppslag om hundevelferden i åra som kommer, så frykter jeg at den ukritiske velviljen til tabloidpressen vil dabbe av.

De stygge historiene om dyretragedier er lette å finne på hvert eneste sjekkpunkt. Men journalistene har i årevis lukket øynene og gått forbi – av lutter velvilje overfor ivrige løpsarrangører, som gjør alt de kan for å skape folkefest og blidgjøre gavmilde sponsorer.

5 kommentarer til «Hundekjøring på villspor»

  1. Jeg har tittet litt på resultatlista fra den lengste distansen i Finnmarksløpet 2014:
    • 19 av 54 spann kom til mål.
    • Av 756 startende hunder var det bare 133 (17,6%) som nådde målstreken.
    • De 19 spannene som fullførte hadde et gjennomsnitt på 7 hunder foran sleden ved målpassering.
    • 15 spann hadde 6 eller 7 hunder ved målpassering.
    • Bare 4 spann hadde 8 eller flere hunder ved målpassering.
    Det store frafallet kan forklares med både vanskelige løyper og værforhold. Men det kan neppe bortforklares at for mange deltakere ikke klarte å justere kjøreskjemaet etter forholdene. Uansett bør de fleste være enige om at disse tallene ikke er tilfredsstillende ut fra verken sportslige eller etiske normer?

    1. > Av 756 startende hunder var det bare 133 (17,6%) som nådde målstreken
      Er ikke dette et litt vanskelig argument som støtte for forslaget?
      Det at få hunder kommer til mål kan vel like gjerne skyldes at hundekjørere er samvittighetsfulle, og setter ut hunder som viser det minste tegn til problemer. (Hvis det siste er tilfelle kan vel den lave gjennomføringsprosenten bare brukes som argument for at FL egentlig er for tøft, selv for gjennomtrente hunder.)
      Slik jeg ser det er det tilstanden til hundene som blir satt ut eller kommer i mål som må være målestokken på om hundekjørerne bedriver forsvarlig hundehold. Problemet er vel at dette er vesentlig vanskeligere å dokumentere/vurdere, i hvert fall når rapporteringen er problematisk.

      Når det gjelder selve forslaget bør jeg egentlig ikke uttale meg. Jeg er ren turkjører og vet med meg selv at noen sider ved min personlighet som jeg ikke ønsker å vedkjenne meg, vil dukke opp i det øyeblikk jeg skulle prøve å kjøre fortere enn andre.

      Men likevel, er det selve konseptet som er problematisk? Hundene skal løpe så fort som mulig, men uten at de presses, slik at også det svakeste leddet klarer å henge med. Ideelt sett er førerens eneste oppgaver dermed å sørge for at den svakeste hunden bestemmer farten og gi godt stell på sjekkpunktene.
      Utfordringen blir å finne tiltak som motiverer føreren til ikke å la de sprekeste hundene bestemme farten. (Flashback til gymtimene hvor hele klassen skulle jogge:-)
      Dermed blir det feil å straffe føreren for å sette ut enhver hund som ikke klarer tempoet, det er tvert imot godt hundehold. Det som må straffes er å kjøre fortere enn det den svakeste hunden kan takle. Men hvilke indikatorer er egnet for å identifisere det? Veterinærene er nærmest til å gi en objektiv vurdering av hundenes tilstand, men jeg synes det er problematisk å gi dem ansvaret for en vurdering som egentlig hører hjemme hos føreren.

  2. Fint med debatt, Kjetil. Jeg mener at det er noen få hundekjørere som burde få pepper, mens den store hopen gjør en super hundestells-jobb. Mattilsynets rapport er i hovedsak basert på manglende (eller uforståelig) rapportering, jf min artikkel: http://www.sjekkpunktet.no/mase-media/

    ….noe som også fremgår av nrk. sin sak.

    Alle ønsker vi det beste for langdistanse-sporten og ikke har jeg alle svarene. Men om krav til flere hunder over målstreken er veien å gå er jeg usikker på. Kan det medføre at flere hunder som burde vært satt ut må løpe lengre…?

    Kanskje vi burde anbefale FL å flytte premiepenger fra de første i mål til «Best Dog Care»….? De tre beste i denne kategorien får halvparten av den totale premie-potten?

    1. Jeg tror ikke mine forslag er de eneste saliggjørende, men jeg er forundret over at ideene tilsynelatende får så lunken mottakelse. Jeg kan ikke begripe annet enn at de både vil tilføre flere ekte sportslige utfordringer og samtidig siksre mer hensyn til hundevelferden. At Finnmarksløpet varer kanskje ett døgn lenger og i enda mindre grad blir et etappeløp kan da ingen ta skade av.
      Men tiden vil vise hva som skjer. Jeg har forresten fått et hint i dag om at forslagene muligens vil bli behandlet på ganske høyt formelt nivå, så det er jo håp ;)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.