Mens vi venter på vinteren

Alt er slik det pleier å være. Seint på høsten kommer det et lite snøfall, nesten nok til at bakken blir kvit, men altfor lite til å kunne kalle det «sledeføre».

Folldal har allerede rukket å bli nevnt på nyhetene med høstens første kulderekord: 15 minusgrader, kaldeste stedet i landet. Men snøen, den djupe, tørre puddersnøen, lar vente på seg, akkurat slik den pleier.

For en hundekjører er det å måtte vente på sledeføret en alvorlig tålmodighetsprøve. Til slutt man bare dra sleden ut av garasjen og gjøre et forsøk.

I går klarte jeg ikke å la det være lenger. To korte turer med femspann og valpene løpende løse fortalte meg at det er mulig, hvis man tar sjansen på å kjøre sleden til skrapjern. I dag tok jeg like godt turen rundt Kollutholen. Det ble en litt blandet fornøyelse, en sledetur for spesielt interesserte, for å si det sånn. At sleden fortsatt hang sammen da jeg kom hjem var nesten mer enn jeg kunne håpe på.

Filmsnutten ovenfor gir et lite inntrykk av at forholdene i hvert fall kunne vært bedre. Det mest ugjennomtrengelige villnisset og de største tuene og humpene ble aldri filmet ettersom jeg hadde mer enn nok med å holde meg stående på meiene.

Men sledesesongen er i hvert fall i gang, og snart kommer det sikker mengder av tørr og mjuk snø som vi kan boltre oss i gjennom resten av vinteren. Det er bare å glede seg!

***

PS: Når jeg først er i gang kan jeg like godt legge ut filmsnutten fra gårsdagens prøvetur også:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.