Mitt liv som hund
Disse videoopptakene ble gjort i dag, en mild høstdag i Folldal.
Det hender at jeg undrer meg over hvordan det er å være hund. Ettersom jeg er den heldige eier av 10 alaskahuskyer blir jeg minnet på spørsmålet praktisk talt hver eneste dag. Men det er ikke lett å svare.
Hundekjørere snakker gjerne om å komme «på innsiden av hodet» til hundene. Med det mener man formodentlig å tenke som en hund, eller i hvert fall oppnå en høy grad av ikke verbal kommunikasjon. Skal man få hundene til å yte maksimalt, enten det betyr å prestere godt i konkurranser, eller rett og slett bare få hundespannet til å fungere godt som et lag, så må man anstrenge seg for å minske avgrunnen mellom det å være menneske og det å være hund.
Etter mer enn 10 år som hundekjører synes jeg sjøl at jeg begynner å få et visst tak på det å få laget til å samhandle foran sleden, slik en viss fotballtrener ville ha sagt det.
Men, hvordan føles det å være hund, når selene er hektet av, og mørket har senket seg over hundegården? Hvordan føles det å ligge der i halmen gjennom sprengkalde vinternetter og vente på en ny dag?
Hvis Togo og Gullet og alle de andre kunne svart for seg, så ville de antakelig sagt som så: Stort sett ikke så aller verst. Bare vi kommer oss ut på tur nå og da, og får den maten vi trenger, så er det helt greit.
De eneste gangene jeg virkelig får medlidenhet med bikkjene er når det blir veldig varmt, det vil si over 25˚C, eller ekstremt kaldt, det vil si under ÷35˚C. Nå er ikke Folldal rammet av hyppige hetebølger, så varmeproblematikken handler om noen svært få timer i løpet av året. Da er kulda mer trøblete.
Jeg får oppriktig vondt av hundene når kvikksølvet kryper ned mot, og under, 40 minusgrader. Alaskahuskyer er ikke ekte polarhunder, sjøl om de fleste av dem har en brukbar underpels, og det er tydelig at de rett og slett blir mentalt slitne av de strengeste og mest langvarige kuldeperiodene.
Men, jeg innser at det å prøve å forstå en hund ikke betyr å tro at hunden tenker som et menneske. Hunder er nok mer lik elg og rein, rev og hare og andre villdyr når det gjelder å takle vær og klima.
Det aller beste eksempelet på hundenes hardførhet i forhold til kulda blant mine hunder er Ask. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kikket bort i hundegården i tidlige morgenstunder og oppdaget at han ligger sammenkrøllet ute i snøen i både 35 og 40 minusgrader. Hvorfor han velger å ligge ute under åpen himmel i stedet for under tak og med tørr halm under kroppen er et mysterium. Det samme skjer uansett om jeg flytter ham til andre hundehus eller lar ham gå løs i hundegården. Jeg observerer stadig de trillrunde liggegropene i snøen etter den kuldeglade bikkja.
Så langt har det vært en svært mild høst. Men snøen og kulda er neppe langt unna – uten at jeg tror det bekymrer hundene det aller minste.