Sistemann ut

Så er det slutt. Togo er død, snart 12 år etter at han kom til verden sammen med fem søsken en sommerdag i 2003. Han fikk en skade i hofteleddet i venstre bakfot eller bakerst i ryggen tidligere i vinter. Jeg håpet i det lengste at han skulle komme seg igjen, men plagene ble i stedet heller verre og den siste tida har han hinket rundt på bare tre bein. Til slutt tok jeg en avgjørelse om å gjøre det slutt. Jeg orket ikke tanken på å la ham bli stående igjen i hundegården flere ganger mens resten dro på tur.

Avskjeden med Togo ble dobbelt vemodig ettersom han var det siste individet fra det aller første kullet jeg avlet sjøl. Jeg kjøpte moren, Fia, fra Roar Kvilvang høsten 2001 mens jeg jobbet som kennelhjelper for Ketil Reitan. Våren 2002 parret jeg henne med Atla på Frankmotunet. Atla var egentlig avskrevet som «ubrukelig», en valp som sto i fare for å bli avlivet. Ettersom ingen av elevene ville ha ham på spannet sitt endte han opp foran sleden min. Det ble starten på et eventyr.

Atla viste seg å bli en sledehund helt utenom det vanlige, og fullførte i løpet av sitt 12-årige liv ni lange Finnmarksløp og var i mange år hovedlederen på Finnmarksspannet til Kjell Brennodden, og etterhvert også på spannet til sønnen Ola.

Parringen Fia – Atla var ikke bare den aller første jeg gjorde, jeg tror fortsatt at det var den beste parringen jeg har gjort. Fia kom opprinnelig fra Robert Sørlie og hadde et gemytt jeg har sett hos få andre hunder. Taus, sky og sær – men sta og viljesterk også på den positive måten. Jeg hadde ikke mye peiling på trekkhunder da jeg overtok henne, men i ettertid har jeg innsett at hun hadde kvaliteter som det er vanskelig å verdsette høyt nok.

Atla var intelligent og lettlært, og jeg betraktet ham som en nær venn og noe langt mer enn «bare» en sledehund. I tillegg hadde han den sjeldne nådegaven for en sledehund å aldri bli skadet eller syk. Opplevelsen av hvordan han som uerfaren unghund taklet ansvaret som lederhund på det lange Femundløpet i 2003 glemmer jeg aldri.

I ettertid har jeg ikke minst innsett hvor viktig den første parringen er når man skal bygge opp en god kennelstamme fra bunnen av. Valpene jeg fikk etter Fia og Atla var nær «perfekte» alle sammen og gjorde det lett å være nybegynner. Kombinasjonen av godt lynne, stor arbeidsiver, tempo og intensitet, og veldig sjelden skader og sykdommer gjorde at det tok mange år før jeg etterhvert innså hva «problemhunder» kan innebære av bekymringer og ergrelser.

Et hundeliv er så altfor kort. 12 år er bare et lite pust. Togo minnet meg om hvordan det hele begynte. Den stolte opplevelsen av å være eier av mine egne ivrige valper. Forventningene og nysgjerrigheten. Tabbene og lykkestundene som ga meg så mye kunnskap og innsikt i hva som skal til for å få en hundeflokk til å opptre som et samlet arbeidslag foran sleden.

Det er ikke noe galt med de sju hundene jeg har igjen i kennelen, de er fremragende og gode trekkhunder alle sammen.  Men det første kullet vil for alltid stå som noe spesielt, en erfaring jeg aldri vil kunne gjenskape.

Når Togo er borte, så lukkes et kapittel, og det kan aldri mer åpnes igjen.