Femti lange Femund-mil

Det var en gang i forlengst forsvundne tider da langdistanse hundekjøring var en særidrett bare for de helt spesielt interesserte. Dette var før Robert Sørlie hadde vunnet Iditarod og før Lars Monsen ble villmarkskjendis. Hundekjørerverdenen var ennå ganske amatørhvit og uskyldsren, og de få som konkurrerte aktivt skrangla seg rundt fra løp til løp med gamle, slitne doninger som knapt var egnet til framvisning i dagslys.

Den første februarhelga i 2003 skulle jeg kjøre det 50 mil lange Femundløpet for første gang. Året før kjørte jeg kortløpet på 28 mil, og kom inn til en hederlig 14. plass som blodfersk førstegangskjører.

Men nå skulle jeg altså til pers mot de store navnene i den lille sporten. Vi var 22 menn og 2 kvinner som stilte til start i langløpet, og løypa gikk fra Røros via Langen, Tufsingdal, Femundtunet og en stygglang 10 mils etappe nordover de øde og dype svenske skogene øst for Femunden til Kärringsjøen – og deretter samme veg tilbake igjen til Røros.

Foran sleden hadde jeg 12 av de beste hundene fra Frankmotunet, seks fra «mitt eget» spann og seks av de beste på Finnmarksspannet til Kjell Brennodden. Planen var at vi begge skulle kjøre Finnmarksløpet i mars – men slik Femundsløpet skulle utvikle seg, så ble den planen etterhvert skrinlagt…

Det startet noenlunde pent ut fra Røros. Men jeg begynte å få en anelse om at noe var galt ganske tidlig. Hundene virket usedvanlig daffe, og vi tuslet i gå-fart inn til første sjekkpunkt på Langen. Noe måtte være gærnt, men jeg var urutinert og ante ikke hva. Den eneste som virket i normalt slag var unghunden Atla, knapt to år gammel. De andre tasset nokså uengasjert avgårde; Frøya, Buck, Bruno, Tarzan, Urd, Jenta, Fia, Birk, Harley og Sarek.

Kjell og jeg hadde brukt utallige timer i forkant av løpet på å diskutere sammensetningen av spannet, og vi mente begge to at jeg antakelig stilte med et av norges sterkeste hundespann på startstreken. Desto større var skuffelsen da jeg opplevde at pjuskete lurvespann gled fra oss allerede på de første etappene.

Vel framme på sjekkpunktet i Tufsingdalen bestemte jeg meg for å sette Atla fram i front sammen med Frøya. Jeg hadde valgt å spare ham så lenge som mulig fordi jeg hadde så mange andre råsterke og erfarne ledere. Men Atla tok den ansvarsfulle børen på sine unge skuldre med glans – uten denne junioren hadde jeg aldri kommet meg til mål. I 40 mil, fra Tufsingdalen til Kärringsjøen og tilbake igjen til Røros, dro han hele resten av bøtteballetten etter seg, enten de ville eller ei. Hadde jeg vært usikker på ham før, så ble jeg overbevist om at en ny stjerne vokste fram fra intet for hver kilometer vi sneglet oss avgårde.

Jeg forsto etterhvert at hundene hadde fått et alvorlig diaré-angrep. Og jeg var ikke den eneste. Sledesporet fortonte seg i tiltakende grad som ei eneste lang, sammenhengende skitrenne. Allerede på Femundtunet hadde flere spann gitt opp. Og verre skulle det bli.

Tidlig på maratonetappen mot Kärringsjøen fikk jeg en av de tyngste hannhundene i sleden på grunn av en skulderskade. Det ble en gigantisk 15 mils manndomsprøve å få ham med på hele rundturen opp til Kärringsjøen og ned igjen til Femundtunet, ettersom det ikke var mulig å droppe hunder på vegen.

Noen kilometer før vi var tilbake på Femundtunet kollapset først Tarzan og deretter Harley. Begge to utmattet og dehydrert på grunn av diaréen som ikke ville gi seg. Inn til sjekkpunktet kom vi ruslende med 2 avmagrede hunder i sleden og én hinkende bak.

Situasjonen så dyster ut, men Atla virket ustoppelig. Før vi skulle over Kvennvikhøgda på den nest siste etappen tok vi ei pause på Femundsisen ved Buvika. De åtte gjenværende hundene i spannet lå strødd i snøen foran meg som flate skinn. Atla var den eneste som viste tegn til fortsatt å være i live.

Jeg våget nesten ikke be dem reise seg igjen. Tanken på at de ville nekte og at jeg sto foran en langvarig parkering virket avskrekkende. Men jeg måtte prøve, Femundsisen er ikke et blivende sted ei mørk og kald vinternatt.

– Atla?

Det var ment mer som et spørsmål enn en kommando. Men mirakel over alle mirakler! Det rødbrune vidunderet reiste seg langsomt fra snøen, kastet et rolig blikk bakover, tok et steg bakover – og så kastet han seg tungt framover. Rykket gjorde at resten av hundene høyst ufrivillig ble dratt opp og befant seg stående! Jeg trodde nesten ikke det jeg så. Dette overgikk alt jeg hadde opplevd tidligere i min korte karriere som hundekjører.

– Ok, la oss gå.

Så ruslet vi av isen og opp i skogen, oppover lia, opp i høgfjellet. På vegen over den beryktede Kvenvikhøgda fikk jeg en ny hund i sleden, og én hannhund haltet stygt. I bakkene nedover mot Tufsingdalen fikk jeg oppleve enda et mirakel. Atla virket i godt slag, men det lot til at han bremset farten med hensikt. Jeg ble mer og mer overbevist om at han gjorde det for å spare resten av spannet, og særlig stakkaren som haltet så fælt.

På sjekkpunktet i Tufsingdalen forsto jeg for alvor hvor ille diaré-epidemien hadde herjet. Halvparten av det opprinnelige feltet på 24 spann hadde brutt, og flere hunder måtte få intravenøs næring for å berge livet. Buck på spannet mitt, normalt en hund som aldri viste svakhetstegn og som kunne løpe herfra til evigheten, var helt kaputt.

Etter en lang hvil, og med det første tegnet til en ny, gryende dag, bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å nå målstreken i Røros. Jeg hadde seks hunder igjen, og alle virket noenlunde friske: Atla, Frøya, Bruno, Jenta, Birk, Sarek.

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da vi gled ut på Femundsisen ved Jonasvollan akkurat idet sola steg opp over Femundsmarka i øst. Så ubeskrivelig vakkert, en så total sammensmeltning av natur, hunder, menneske. Vi var ett, vokst sammen til en uatskillelig flokk gjennom en nærmere femti timers episk reise gjennom villmarka.

Jeg ser enda for meg Sarek i bakerste par foran sleden på den uendelig lange vegen nordover Femunden. Sarek var en sky og rar hund, men en sterk og trofast sliter. Nå løp han kilometer etter kilometer med hodet snudd bakover mot meg med et underlig uttrykk i øynene. Tårene trillet nedover ansiktet mitt av ren og skjær dyp glede, og det var som om stakkars Sarek prøvde å fortelle meg at det skulle gå bra til slutt.

Seint på ettermiddagen gled vi over målstreken i Røros. Jeg samlet alle hundene rundt meg, stilte dem opp på geledd ved siden av hverandre med meg sjøl i midten, og ba om at noen måtte ta et gruppebilde av oss. Der satt Bruno og Birk skulder mot skulder, to energiske hannhunder som ellers med glede ville ha sagt ja til en real brytekamp. Nå satt de som veloppdragne skolegutter og var verdens beste kompiser.

Kjell sto der og gliste. Jeg pekte på Atla.

– Dette er Norges beste sledehund. Om noen vil kjøpe ham, så er han ikke til salgs. Ikke om du får 100.000 kroner!

Kjell gliste enda mer.

Sjøl følte jeg at jeg hadde opplevd noe veldig stort. Noe veldig mye mer enn bare et langt hundeløp. Vi kom inn som 10. beste spann i konkurranse mot landets beste hundekjørere. Men det var et nokså uvesentlig faktum. Det var noe mer, noe magisk, en nesten religiøs kontakt med noe dypt og ekte, et samspill mellom dyr og menneske og natur som man bare opplever ved å bevege seg bortenfor der hunder bare er hunder og en mann bare en mann.

•••

PS: Det tok mange uker før hundene var restituert etter den tøffe diaréen, og derfor ble det aldri noe Finnmarksløp på meg. Men Kjell fikk satt sammen et bra spann av de som rakk å komme i noenlunde form igjen og gjorde en bra figur i Finnmark. Med Atla som førsteårs deltaker.

•••

Slik så resultatlista ut etter det lange Femundløpet 2003:

•••

Bildene i denne reportasjen er ikke mine egne. Jeg fikk en CD med bilder etter løpet, men aner ikke fra hvem. Hvis noen kjenner navnet på fotografen, så ville jeg gjerne få beskjed slik at jeg kan kreditere rette vedkommende. Enn så lenge ber jeg om tilgivelse for at jeg tar sjansen på å publisere dem.