Dick Proenneke i bokformat

Dick Proenneke.
Dick Proenneke.

Richard ‘Dick’ Proenneke har for nordamerikanerne litt av den samme legendestatusen som «Anna i ødemarken» har for nordmenn. Jeg har omtalt Proenneke på denne bloggen tidligere. og det er noe med denne sjarmerende historien om eremitten i villmarka som aldri slutter å fasinere meg.

Nå har jeg nettopp lest boka «One Man’s Wilderness», som ble utgitt første gang i 1973 av Sam Keith. Boka er i sin helhet basert på Proennekes egne dagboksnotater, og tilfører både flere detaljer og mer dybde til fortellingen som kommer fram i filmen om Proennekes første overvintring i Alaskas villmark. (Filmen kan du se nederst i dette innlegget.)

I 1961 forlot Richard Proenneke sivilisasjonen og bygde seg ei tømmerhytte ved bredden av Twin Lakes i Alaska, i et området som nå er omfattet av Lake Clarke National Park. Der ble han boende i tretti år, fram til han som 82-åring i 1999 returnerte til sivilisasjonen.

I boka kan vi følge Proenneke dag for dag gjennom litt over ett år, fra han hopper i land fra småflyet til bushpiloten «Babe». Han har med seg mat for 10 dager, et minimum av klær, et 8 millimeter filmkamera, et speilreflekskamera, ei rifle, en .357 magnum revolver, fiskestang, sovepose – og aller viktigst; noen enkle verktøy som han trenger for å bygge den tømmerhytta han har planlagt ned til minste detalj på forhånd. Et par sager, ei øks, diverse kniver, navere, tappjern … Proenneke er en mirakelmann med hendene, og hans fingerferdige bruk av de primitive verktøyene har fasinert og inspirert mang en hobbysnekker gjennom flere tiår.

De første ukene innlosjerer han seg i «Spike’s cabin», ei simpel koie i nærheten av byggetomta han har sett seg ut for sitt eget byggverk. Sommeren før var han her og felte tømmeret, og nå har stokkene lagt vinteren over og tørket ut.

Richard Proenneke i arbeid med tømmerhytta som skulle bli hans bosted i 30 år.
Richard Proenneke i arbeid med tømmerhytta som skulle bli hans bosted i 30 år.

Så følger vi tømringen av hytta nesten stokk for stokk. Som filmen viser er han kvikk i vendingen, men samtidig et petimeter når det er nødvendig. Et av yndlingsuttrykkene hans er: «You can’t rush it». Ting tar tid, og det må man respektere. Han tillater seg ingen snarveger og juksemakeri, og han poengterer gang på gang hvor viktig det er at alle arbeidsoperasjoner er nøye gjennomtenkt på forhånd, slik at han unngår irriterende overraskelser og unødvendig dobbeltarbeid.

Han står opp før sola, og holder det gående dagen lang med de tunge stokkene, løfter og tæljer og skjærer og spikker. Langsomt vokser byggverket, helt til han kan rulle ut et lag med asfaltpapp på taket. Han beklager at han til slutt tekker taket med polyethylene for å holde fuktigheten ute, men forsvarer seg med at dette er et nødvendig unntak fra den ellers gjennomførte bruken av stedegne byggematerialer. Og når taket til slutt er dekket med et tjukt lag mose, så er plastikken uansett usynlig.

Innimellom arbeidet med tømmerstokkene innvilger han seg litt fritid, der han drar ut for å plukke bær, eller sette potet, løkknoller og så grønnsakfrø. Han er spent på hvordan forsøkene med småskala landbruksvirksomhet i den arktiske villmarka vil arte seg, og er begeistret når han utpå seinsommeren kan plukke en pen haug poteter opp fra marka. Men til sjuende og sist trives han best som bygningsarbeider:

Finally back to the cabinbuilding. I’m a better builder than I am a farmer anyway.

De stundene han ikke arbeider, eller dyrker jorda, eller utforsker nabolaget, da sitter han og studerer naturen, både det vakre og storslagne fjellandskapet, og de helt nære omgivelsene. Småfuglene blir så tamme at de spiser av hendene hans, og med lun og småsyrlig humor kommenterer han ekornets og røyskattens daglige strev for tilværelsen. Ekornets utspekulerte herjinger gjør at han nesten er glad til når han en dag får en mistanke om at røyskatten har gjort kort prosess – men når den røde spilloppmakeren med sin bustete hale plutselig dukker opp igjen, så fryder han seg stort.

Dyrelivet rundt Twin Lakes er så rikt og mangfoldig at den norske villmarka fortoner seg som nokså livløs og øde i sammenligning. Fra hytteveggen følger han stadig flokker av reinsdyr og villsauer oppe i fjellsidene på motsatt side av innsjøen. Nå og da dukker det opp en bjørnebinne med unger i kikkerten. Ulvespor ser han stadig vekk. Gedigne elger med 30-takkers gevir sprader rundt i skogene. I en periode har han gående en slags lek med en jerv som hver eneste natt oppsøker hytta for å snoke til seg slakterestene fra en villsau. Beveren svømmer nå og da forbi hytta, og Proenneke mener at krabaten blir imponert over all sponen som ligger igjen etter laftearbeidet.

Twin Lakes er ei praktfull naturperle på vestkysten av Alaska.
Twin Lakes er ei praktfull naturperle på vestkysten av Alaska.

Og når det er tid for middagsmat slenger han ut en sluk eller ei flue ved utløpet av Hope Creek og haler i land akkurat det han trenger for å fylle magen. Jakt og fiske for sportens skyld er en ukjent tanke, han nøyer seg med å skyte én eneste villsau helt på tampen av jaktsesongen – villsau smaker bedre enn rein og elg, mener Proenneke. Han vil ikke drepe mer enn akkurat det han trenger til mat, og han er ikke nådig når han kommenterer grådigheten og den manglende respekten for levende liv som utvises av et jaktlag på snarvisitt i villmarka. Og da jegerne blir hentet ut igjen av bushpiloten padler han innsjøen opp og ned på jakt etter søppel og etterlatenskaper som inntrengerne har slengt fra seg.

En rørende historie handler om en reinskalv han kommer over høyt oppe i Low Pass. Han får øye på en sulten bjørn som kommer etter kalven og simla, men til Proennekes overraskelse går bjørnen etter mora, og dermed blir kalven overlatt til seg sjøl i høgfjellet. Proenneke venter i det lengste med å gripe inn, men til slutt ser han ikke annen råd enn å ta med seg kalven den lange vegen ned til hytta for å holde den i live over natta. I gryotta dagen etter setter han til fjells igjen med kalven i ryggsekken i håp om å gjenforene den med mora. Oppe i Low Pass oppdager han at simla tydeligvis overlevde bjørneangrepet og har vært tilbake igjen for å se etter kalven i løpet av natta. Men kalven var borte, og Proenneke ser sporet etter den ulykkelige simla forsvinne mot ødemarkene i Kigik, langt mot sør. Proenneke tar med seg kalven ned igjen til hytta:

On the trip back, my passenger was quiet. Now and then she licked my hand and rubbed alongside mye ear with her nose. She was not too lively when I unloaded her, probably tired from the long trip. I put her down in the warm sun and fed her. She lay quietly, nibbling weakly at some small brush. But she didn’t call out as before. She just wasn’t acting right. She lay stretched out instead of curled up as before. When I checked her again, she was warm but stiff and dead. How I wished I had left her on the mountainside!

Innimellom lange arbeidsøkter tok eneboeren seg tid til refleksjoner om sitt ensomme liv i ødemarka.
Innimellom lange arbeidsøkter tok eneboeren seg tid til refleksjoner om sitt ensomme liv i ødemarka.

Richard Proenneke pretenderer aldri å være en dypsindig filosof. Han beskriver og skildrer livet og årstidene med et nøkternt og presist språk, og gjør sine små og litt større betraktninger om menneskets plass i skaperverket. Flere ganger kommenterer han det moderne livet i sivilisasjonen der menneskene reduseres til nyttige idioter i et system som aldri tilfredstiller våre dypeste behov:

… they don’t really know what they enjoy anymore.

Noe av det han sjøl verdsetter aller høyest i sitt ensomme liv er opplevelsen av sin egen eksistens og sitt eget arbeid som en samlet og meningsfull helhet. Han er sin egen herre, og han er alene om å ha alt ansvar for alt han gjør. I motsetning til samlebåndarbeideren, som utfører bare bruddstykker av en større arbeidsprosess, og derfor aldri får oppleve gleden og stoltheten over å ha vært fullt ansvarlig for sitt eget arbeid:

I do think a man has missed a very deep feeling of satisfaction if he has never created or at least completed something with his own two hands. We have grown accustomed to work on pieces of things instead of wholes. It is a way of life with us now. The emphasis is on teamwork. I believe this trend bears much of the blame for the loss of pride in ones work, the kind of pride the old craftsman felt when he started a job and finished it and stood back and admired it. How does a man on an assembly line feel any pride in the final product that rolls out at the other end?

Jeg tror eremitten i Alaskas villmark oppdaget en dyp sannhet, som går det travle nåtidsmennesket altfor lett forbi. Vi ønsker å være hele mennesker, men får aldri tid til å samle oss i det daglige strevet for å komme fortest og lettest fram til en kortvarig og illusorisk opplevelse av en kjøpt og betalt lykkestund.

Men den djupe og ekten gleden kommer ikke som resultat av flaks eller hastverksarbeid. «You can’t rush it.»

Her er filmen som ble klippet sammen fra Richard Proennekes egne smalfilmopptak fra det første året ved Twin Lakes:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *