Den glemte polarhelten

I dag har jeg vært ute på reportasjeoppdrag for å lage sak om arbeidet med å gjenreise minnestøtta over en av de største og samtidig mest glemte norske polarheltene; Eivind Astrup. Minnestøtta ble reist omkring 1898, men en varm påskedag for noen få år siden veltet den overende midt i snøsmeltinga.

Tredje juledag 1895 løftet 24 år gamle Eivind Astrup en pistol mot sitt eget hode og trakk av. Skuddet smalt i et bortgjemt dalsøkk øverst i Folldal, uten vitner, og har vært gjenstand for mange uoffisielle spekulasjoner opp gjennom årene. Polarheltens død førte nærmest til landesorg da det ble kjent. Ifølge et samtidig referat fra Morgenbladet var det «titusener» som fulgte ham til grava i Kristiania.

Minnestøtta øverst i Folldal ble reist av bygdefolket et par år etter at Astrup skjøt seg, og i alle år etterpå har det vært et allminnelig kjent faktum i bygda at den tilreisende unge polarhelten hadde begått sjølmord. Men på offisielt nivå het det seg at Astrup hadde mistet livet i en «ulykke».

Det er ingen som med sikkerhet vet hva som fikk 24-åringen til å ta sitt eget liv. I Folldal har det gått en seiglivet men antakelig lite sannferdig historie om at han skulle ha hatt en affære med Eva Nansen mens Frithjof Nansen lå fast i drivisen på sin ferd over polhavet med polarskuta «Fram». Den populære historien forteller videre at da Nansen kom hjem igjen fra isødet, lys levende, skal Astrup ha blitt tynget av kjærlighetssorg fordi han måtte avbryte den hemmelige affæren med Eva Nansen.

Så reiste han på den skjebnetunge juleferien til Hjerkinn og Folldal. På skituren over fjellet til Atndalen hadde han med seg en pistol. Ved en stor stein i den bortgjemte dalkroken oppe i lia på sørsida av Folldal, med praktfull utsikt mot Dovrefjell og Snøhetta, tok han av seg skiene og satte dem opp mot steinen. Hva han tenkte og detaljene i hendelsesforløpet forøvrig vil for alltid bli ubesvart. Men han tok i hvert fall pistolen opp av sekken, eller kanskje opp fra jakkelomma, rettet den mot høyre tinning og trakk av.

Først en måned seinere, 21. januar 1896, ble han funnet. Dermed var det klart at Norge hadde mistet en av sine mest lovende og dristige polarforskere.

Neste år blir det utgitt en biografi som forhåpentligvis vil bringe økt fokus på Eivind Astrups kortvarige og uhyre imponerende karriere som polarforsker. Forhåpentligvis vil boka også gi en troverdig forklaring på hvorfor den unge mannen endte sitt liv på en så tragisk måte. Boka skrives av Tom Broch-Nakkerud, og etter det jeg har skjønt har biografen en helt annen forklaring på sjølmordet enn den populær-historien som har versert på folkemunne i alle år. Forfatteren har vært svært så påholden med å avsløre hva hans versjon går ut på, men det er grunn til å tro at han ønsker å avlive myten om en ulykkelig kjærlighetsaffære med Eva Nansen en gang for alle.

Eivind Astrup var bygutt fra Oslo med stor eventyrlyst. I 1891 fikk han overbevist Robert E. Peary om at han med sine skiferdigheter var rette mann å ta med på en ekspedisjon til Nordøst-Grønland.

Ekspedisjonen overvintra oppe i Grønlands nordvestlige hjørne ved Smith Sund. I mai 1892 starta Peary og Astrup på ei kartleggingsreise tvers over den nordligste delen av innlandsisen med hundesleder, ski og truger. Dette må ha vært en ubegripelig krevende tur, både etter datidas og nåtidas målestokk. De hadde med seg for lite mat, men overlevde ved å skyte moskus etter å ha krysset over innlandsisen til østsida – før de snudde og gikk samme vei tilbake igjen. Hele ski- og sledeturen ble på over 2.000 kilometer – fire ganger lenger enn Nansens mye mer berømte skiferd over Grønland bare noen få år tidligere!

Ettertida har tilkjent unge Eivind Astrup en stor del av æren for at Pearys Grønland-ekspedisjon ble en stor suksess. Ikke minst den omfattende kartleggingen i nord og nordøst ble det endelige beviset på at det veldige Grønlandske kontinentet faktisk var ei øy. Astrup ble også høyt respektert for sine etnografiske studier av verdens nordligste folkestamme, inuittene på Nord-Grønland.

Før jul 1892 kom Astrup hjem til Norge og ble hyllet som den yngste ridderen av St. Olavs orden noensinne.

Astrup var også med på Peary sin neste Grønlands-ekspedisjon 1893-94. Denne ekspedisjonen ble langt mindre vellykket på grunn av dårlig vær og sykdom blant deltakerne. Men Astrup og inuitten Kolotengva gjennomførte en sledetur på 1300 km langs nordkysten av Melville-bukta, den første kartleggingen av dette området.

I 1895 ga Eivind Astrup ut boka «Blant Nordpolens naboer» – en velskreven og spennende skildring av ekspedisjonen og inuittene.

NB: Jeg har nettopp bestilt et eksemplar til kr. 299,- fra internettbokhandelen Nomaden. Les omtalen av «Blant Nordpolens naboer».

Eivind Astrup må ha vært litt av en type. En hardhaus av en friluftsmann, og fingernem nok til at han laget sine egne ski og sleder, og ikke minst særdeles fordomsfri og innsiktsfull som menneske. Hans omtale av og respekt for de «primitive» inuittene var langt forut for hans egen tid og tankevekkende lesning den dag idag, mer enn 100 år seinere. Han skal også ha vært en viktig inspirasjonskilde for den ett år yngre Roald Amundsen, og han nøt stor respekt hos den da allerede verdenskjente Fridtjof Nansen.

Det kan være grunn til å spørre seg om hvorfor ettertida har viet Eivind Astrup så liten oppmerksomhet. Skal jeg driste meg utpå med en høyst personlig teori, så kan sjølmordet i Folldalsfjella være en mulig forklaring på at Eivind Astrup i vår tid langt på vei er et glemt kapittel i nasjonens polarhistorie. Da media og allmennheten via jungeltelegrafen ble kjent med at helten hadde tatt seg sjøl av dage, og ikke var rammet av en ulykke, så ble det kanskje vanskelig å omtale ham uten å fortelle sannheten om den tragiske slutten. På den tida var sjølmord tabubelagt og befengt med skam. Det enkleste ble kanskje å tie, og dermed gled den korte og dramatiske historien om den unge polarhelten langsomt ned i den nasjonale glemselen.

Med den dramatiske historien i bakhodet var det med en fornemmelse av ærefrykt og beundring jeg fulgte med på arbeidet med å reise opp igjen minnestøtta over Eivind Astrup oppunder «Hardbakken» øverst i Folldal i dag. Når biografien kommer ut neste år vil forhåpentligvis mange flere gjenoppdage en av de store heltene fra norsk polarhistorie.

Kilder: Norsk Polarinstititutts nettsider, «Blant Nordpolens naboer» (Eivind Astrup), Wikipedia, Erling Brandsnes m.fl.