ZEN og kunsten å hogge ved

Sist vinter, mens jeg drev med vedhogst langs sørsida av Grimsa her i Folldal, fikk jeg en interessant bok-idé: en fortelling om vedhogst. Arbeidstittelen lød «ZEN – kunsten å hogge ved», selvfølgelig inspirert av kult-romanen med nesten samme navn av Robert M. Pirsig. Sistnevnte skriver om motorsykkel-vedlikehold, men dypest sett er det kanskje ikke så stor forskjell på bjørkeved og motorsykler. I hvert fall er det noen essensielle likhetspunkter i måten vi omgås tingene og fenomenene rundt oss, enten det handler om det ene eller det andre.

Se videosnutten «Vedhoggeren» nederst i artikkelen.

Det handler om en type kvalitet som er vanskelig å gripe – en kvalitet som kan oppdages bare dersom man anstrenger seg for å leve seg inn i tingene, framfor å oppleve og betrakte utenfra, som tilskuer. Det handler altså om innlevelse – som en motsetning til opplevelse.

Et kjennetegn ved vår moderne sivilisasjon er at vi opptrer som nokså overflatiske opplevelses-konsumenter og forbrukere i alle mulige og umulige sammenhenger. Moderne friluftsmennesker halser avgårde mot de høyeste fjelltoppene, de bratteste fjellveggene, vi jakter på den største elgen og fisker etter den største laksen – vi flyr kloden rundt og lager lister over land, byer, museer og minnesmerker vi har besøkt. Drar vi ut på tur i skog og mark, så er det gjerne med stoppeklokke, høydemåler, termometer, skritt-teller og GPS som en uunværlig del av ryggsekk-innholdet. Alt vi foretar oss blir registrert, kvantifisert, fotografert og gjerne publisert. Drar vi på hundesledetur, så noterer vi kilometere og timer, fører treningsdagbøker og streber konstant etter å utføre prestasjonene mer effektivt og raskere.

Går det an å frigjøre seg fra samlemanien og prestasjonsjaget, dette suget etter opplevelser som kan måles og listeføres?

Vedhogst har for meg blitt et sånt friområde hvor jeg lever meg inn i naturen i stedet for å oppleve den. Jeg har alltid vært fasinert av vedhogst, helt siden jeg som smågutt var med pappa til skogs og hogde ved, kjørte den hjem, stablet den opp, og til slutt brente den i ovnen. Det er noe ur-opprinnelig ved det å gå i naturen og høste av overskuddet for å livberge seg. Andre finner antakelig den samme gleden ved å plukke bær – eller plante poteter og gulrøtter i hagen. For meg slår instinktet inn når jeg står mellom bjørketrærne med motorsag og øks.

I vinter inngikk jeg avtale med en skogeier om å hogge en teig med bjørk langs bredden av Grimsa der elva slynger seg som et sølvbånd gjennom dalsøkket sør for Grimsmoen. Dette er en sann perle av et villmarksområde, like vakkert som Femundsmarka, og mindre besøkt. Hogstteigen ligger bortgjemt til og det går antakelig år mellom hver gang folk tilfeldigvis streifer gjennom området. Dette er beverens og elgens og villreinens verden. Jeg kjørte hundespann et par mil hjemmefra, med motorsag og annet verktøy i sleden, for å komme fram til teigen. Etter å ha stallet opp hundene på kjetting vasset jeg i djup snø ut i skogen og felte trærne, kvistet og la opp i passende store hauger. Friskt og redelig kroppsarbeid som inspirerte tankene til å surre rundt på egen hånd. Og der, mens motorsaga med nykvesset kjede freste seg gjennom en bjørkelegg, oppsto ideen om å sette ord på dette mysteriet. Trenge inn i naturen verbalt, i stedet for å skildre den utenfra.

Jeg liker å kalle meg skap-budhist, men i skogen kan jeg være det fullt og helt. Det er ingen som ser meg når jeg praktiserer mine meditasjonsstunder med øks og motorsag i hendene.

I helga har jeg vært til skogs igjen, denne gang for å dra fram bjørkestrangene. Opprinnelig var avtalen med skogeieren at vi skulle dele på veden mot at han hjalp meg med å dra den ut med snøscooter. Men av forskjellige årsaker ble det ikke noe av arbeidsdelingen. Så nå må jeg dra stokkene en for en gjennom skogen til et sted hvor det er mulig å komme til med traktor. Det blir mange tonn som skal slepes og bæres for en nokså utrent kontorrotte-svekling. Etter fem seks timer med kroppsarbeid av dette slaget kjennes det godt i armer, skuldre, rygg og bein.

Å skildre dette i ord er vanskelig. Beskrive fornemmelsene når motorsaga eter seg gjennom treet, helt til det begynner å skjelve, knake, svaie, og deiser overende med et sukk, etter et langt liv mellom søstre og brødre, mødre og fedre. Når jeg går langs treet og kvister med lette motorsag-snitt kjenner jeg at det er sånn livet skal være. Det er ingen avstand mellom meg og naturen – jeg er ikke der som en turist eller observatør, og jeg er ingen uønsket skadegjører – jeg er der fullt og helt, jeg er et tre i vekst, jeg tenker som trærne, jeg ER en bit av helheten, jeg er ikke utenfor, ikke annerledes….

Jeg har ofte undret meg over den barnlige gleden til hundene over «de små ting». Og jeg har misunt dem evnen til å være til, umiddelbart, tilsynelatende uten tanke på framtid og fortid, denne tankeløse tilstedeværelse, denne væren i verden, uten noe skille mellom «jeg» og «den». Jeg tror hundene sanser at de er i ett med altet på en helt annen måte enn vi mennesker gjør. Kanskje er det derfor hunden er menneskets beste venn – fordi den mer enn noe annet dyreslag oppmuntrer oss til å åpne opp et vindu inn til noe opprinnelig i oss sjøl?

Og kanskje det er derfor jeg er så glad i vedhogst? Å kjenne livet i bjørka når den står oppreist, slank og stolt, kjenne den knudrete neveren mot huden, kjenne skjelvingen i bakken når treet dundrer overende, den klystunge stokken som gnager i skuldra når jeg bærer den gjennom skogen…suset fra øksa i sekundet den farer ned mot kubben på hoggestabben, den spjærende lyden når kubben revner … det pent stablede vedlaet … ilden i peisen …. den gode varmen i rommet …

I morra skal jeg ut igjen. Og kanskje blir det bok etterhvert. Eller kanskje ikke. Hvorfor skal man absolutt sette ord på alt det sanselige og mystiske i livet?

Zen er det japanske navnet på en retning innen Mahayanabuddhismen, som /…/ vektlegger meditasjon som et redskap for å oppnå innsikt og oppvåkning. En sentral ide er å oppnå oppvåkning ved å dyrke frem en sinnstilstand av umiddelbar tilstedeværelse uten å filtrere inntrykkene intellektuelt. Zen betoner dessuten praktiske ferdigheter samt selvforglemmende pliktoppfyllelse»
(wikipedia)

Å hogge ved er ekte natur-innlevelse…