Trollveggen-minner i «Magazine»

Denne reportasjen sto på trykk i Norrønas «Magazine» i 2009. Teksten er skrevet av Alexander Urrang Hauge (Fotos: Kjetil Svanemyr)

 Trollveggen februar 1980

I 1980 bestemte tre unge menn seg for å klatre den iskalde Svenskeruta i Trollveggen. 29 år etter er bragden urepetert og en av klatrerne er borte.

Kjetil Svanemyr er 49 år nå, har lagt klatresko og klatretauet delvis på hylla og driver aktivt som langdistanse hundekjører. Men minnene fra førstebestigningen av Svenskeruta i Trollveggen er fortsatt tindrende klare.

Året er 1980. Sammen med kamerat Håvard Nesheim og den kommende klatrelegenden Hans Christian Doseth møtte de på tøffe utfordringer i Trollveggens furete steinansikt.

Trollveggen er fortsatt Europas høyeste loddrette fjellvegg med sine 1200 vertikale meter. Men de siste åra har den hatt få bestiginger på grunn av flere store steinras.

– Nøkkelpassasjen var en vanskelig travers 700 meter oppe i ruta. Vi prøvde å kaste isøks rundt et hjørne, dinglet på tvilsomme skyhooks og foretok en hårete pendeltravers på dårlige bolter, men ingenting fungerte. Vi begynte å bli smådesperate. Tanken på 700 meter med vanskelig rapellering ned en serie av overhengende veggpartier ga oss følelsen av at vi MÅTTE opp, forteller Kjetil.

Det er Hans Christian som leder. Men selv den tekniske og råsterke klatreren fra Åndalsnes står fast. De tre kameratene har allerede vært mange dager i veggen. Det er februar: dagene er korte, nettene lange og fjellhyllene er ofte ikke brede nok til å gi plass til smale klatrerumper.

– Vi hadde kommet så høyt opp i veggen at en retur ned igjen fortonte seg som en særdeles seriøs oppgave. Opp til den fryktede traversen hadde vi hatt mye fin og ekstremt eksponert klatring, nesten hele veien teknisk ved hjelp av taustiger, men bare unntaksvis ekstremt vanskelig.

Det er tre unge klatrere som har gitt seg i kast med Svenskeruta, som før dette hadde hatt bare en sommerbestigning. Klatresporten er lite utbredt og i Norge er det bare en liten gruppe, kanskje bare et dusin klatrere, som er med på å pushe grensene. Verden for øvrig er svøpt i et iskaldt skille mellom øst og vest, i Nordsjøen har de endelig fått dreis påoljeboring og Reinhold Messner har allerede sju 8000-metere på samvittigheten.

Hjemme i Norge vokser det frem en ny type klatrere. Fellesnevneren er lidenskapelig klatreentusiasme, lav alder og sult på førstebestigninger. Trollveggen er fortsatt trollsk, høy og i stor grad ukjent territorium. Den norske dikteren og nynorskmannen Ivar Aasens velkjente «De gamle fjell i Syningom er alltid eins att sjaa», gjelder ikke i Trollveggen. Løs og foræderisk stein tilfører nok et risikoelement i deler av veggen.

– Hans Christian og jeg var født og oppvokst på Åndalsnes, nærmest ved foten av Trollveggen. Vi hadde brukt mye tid på å studere veggen og de mange dramatiske historiene fra tidligere førstebestigninger. Etter noen ganske få år med mye og allsidig klatring mente vi at vi var gode nok til å gjøre et forsøk, på tross at vi bare var 19-20 årgamle.

Kjetil og resten av den lille gruppen av ekstrem-klatrere i det norske klatremiljøet var bergtatt av Trollveggen. Men vinterklatring er en helt annen biff enn sommerklatring. I løpet av to uker kan det norske Vestlandet oppleve fire årstider. Minst.

Hans Christian forsøker å få et inntrykk av veggen videre oppover. Bildet lyver litt – her er det så bratt at en liten stein som ble sluppet rett ned falt 700 meter uten å være i nærheten av veggen under oss.
– Vi skjønte nok allerede den gang at vi drev pionerklatring, men likevel er det først i ettertid at jeg har innsett at vi var med på utvikle klatresporten til nye nivåer. Vi var unge og småfrekke og sterke i troen på at vi var gode nok!

Kjetil Svanemyr var 20 år. Året før hadde han og kameratene prøvd seg på Svenskeruta vinterstid. Men den norske Kong Vinter er lunefull og møkkavær innhentet klatrerne. Men denne gangen skal de dra på. Særllig Hans Christian har utviklet seg til en tøff storveggklatrer etter at han sommeren før var i Yosemite og gjorde unna et par av de tøffeste rutene på El Capitan.

I utstyrssekkene har de kiler, skyhooks og friends. På kroppen har de førstegenerasjons gore-tex-dresser fra Norrøna. Dagsrasjonene består av tre brødskiver, en kotelett og litt ris. De er et sterkt og sultent lag. Men både Håvard og Kjetil vet at en suksess avhenger av Hans Christian, som ligger en mental dobbelcatch foran.

– Allerede på denne tiden var Hans Christian et godt hakk kvassere enn Håvard og meg. Vi visste at denne traversen var det bare Hans Christian som kunne klare.

Etter en hel dag, utallige forsøk og intens gå-på-vilje har Doseth forsert 30 meter, eller en knapp taulengde. De tre kameratene er forbi cruxet.

– Vi fikk en del snø og vind i løpet av de to ukene. Jeg kan ikke huske at vi frøs noe særlig, men alt blir vått ettersom det renner en jevn strøm av snø nedover veggen. I februar blir det tidlig mørkt,og etter en lang dag med vanskelig klatring er det ganske tøft å måtte sitte i opptil 15 timer på ei 30 centimeter bred hylle, rett opp og ned. En gang i timen må du reise deg opp å ta 50 knebøyninger for å få tilbake varmen. Når dagslyset endelig kommer er du mer sliten enn du var på slutten av dagen før.

Kjetil leder opp «Trollrisset» – en nydelig rissformasjon bare 150 meter under toppen. Etter 12 dagers klatring begynte vi å føle oss sikre på å nå toppen.
Men Trollveggens 1200 høydemeter blir spist opp, taulengde etter taulengde: Gråveggen, Traversen og Trollrisset. Etter 13 døgn i veggen når Kjetil, Hans Christian og Håvard toppen.

– På toppen kom stoltheten og gleden. Etter to intense og harde uker blir du sliten. Det psykiske stressnivået på grunn av vanskelighetene og faremomentene gjør at du aldri slapper helt av. Desto større er lettelsen når du endelig står på toppen. Etter hvert sank det inn at vi var de første som gikk denne ruten på vinterstid. En rute som hadde rykte på seg for å være både hard og utfordrende. Nede i dalen ble vi møtt av radioreportere og aviser, og det var en underlig opplevelse for tre unge klatrere å bli mottatt som helter, forteller Kjetil Svanemyr.

Fortsatt står førstebestigningen av Svenskeruta på vinterstid som en bauta i norsk klatrehistorie. Ingen har repetert bragden og i dag har ras og utglidninger forandret Trollveggens ansikt.

Kjetil tenker tilbake på klatringen som en fin tid, men det hviler også et vemod over minnene. Hans Christian Doseth var søskenbarnet og bestevennen til Kjetil. I 1984 omkommer Doseth og Finn Dæhli under rapelleringen ned fra Trango Tower i Pakistan. (Les Norrøna «Magazine» vår-09)

– Det var nok én av flere faktorer som gjorde at jeg trappet ned klatringen, sier Kjetil og blir alvorlig i stemmen. Men så lyser han opp.

– Hvis relativt uerfarne 19 åringer i dag hadde fortalt at de ville prøve seg på en tilsvarende krevende utfordring, så hadde jeg antakelig prøvd å advare dem. Vi var jo knapt tørre bak ørene og tok kanskje ikke helt innover oss dimensjonene i den oppgaven vi ga oss i kast med.

En dress for suksess

– Jeg husker at vi fikk helt nye ytterklær.Og det var fantastiske greier etter datidens målestokk, forteller Kjetil Svanemyr om Gore-Tex-klærne de fikk av Norrøna før de ga seg i kast med Svenskeruta i Trollveggen på vinterstid.

Det er ikke godt si om verken Norrøna eller de tre klatrerne forsto hvilken suksess Norrønas Trollvegg-dress skulle bli. I en årrekke har Trollveggen vært en trofast følgesvenn for fjellfolk, skifolk, klatrefolk og byfolk. År etter år, justeringer og forbedringer, men alltid på tur. I 1980 var plaggene helt enkle. Kjetil Svanemyr, Hans Christian Doseth og Håvard Nesheim fikk grønne dresser, med blå forsterkninger på knær, albuer og skuldre.

«…og so var dei tre glade gutane vel heime og tykte dei hadde hatt ein gild tur». Håvard Nesheim, Hans Christian Doseth og Kjetil Svanemyr.

– På en vinterbestigning er du avhengig av å ha noe som fungerer. Denne dressen var laget for bevegelsene til en klatrer. Jeg har faktisk buksa fortsatt. Men jakka glemte jeg på en fjellhylle under en redningsøvelse i Romsdalen, sier Kjetil Svanemyr.

– Det var både synd og vemodig. Den jakka hadde vært med på mye, legger han til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.