Blant Nordpolens naboer

Jeg har skrevet om Eivind Astrup her tidligere (Den glemte polarhelten). I dag fikk jeg Astrups bok «Blant Nordpolens naboer» tilsendt i posten fra nettbokhandelen Nomaden, og ser fram til ei søvnløs natt med ei spennende historie foran meg…

"Blant Nordpolens naboer" av Eivind Astrup

«… I tillegg til Astrups beskrivelse må man bruke fantasien for å fullt ut å forstå hva tre måneders ferd over innlandsisen innebar av slit og problemer. Stadig møtte de sprekker i isen, en hund forsvant der, og det var bare såvidt at ikke andre hunder og en slede gjorde det samme. Så var det snestormene da de uten telt krøp sammen i sneen. Men Astrup synes å ha tatt denslags med ro, som en del av noe stort. Fra han var gutt hadde han elsket skiløpingen og det frie liv i naturen, helst langt av sted, og fra en understrøm i hans beskrivelser glimter det frem en glede ved polarlivet, ved å drive hundespannet fram mot nye horisonter. Alt dette han hadde drømt om.»

Dette skrev Helge Ingstad i sitt forord til nyutgivelsen av Eivind Astrups bok «Blant Nordpolens naboer» på Gyldendal i 1990. (Ny utgivelse på Kagge Forlag i 2004)

Jeg har lest boka en gang tidligere, men nyutgivelsen fra 2004 er utstyrt med et interessant forord av Helge Ingstad som bidrar til å styrke interessen for fenomenet Eivind Astrup ytterligere. Ingstad er sjøl åpenbart full av fasinasjon og beundring for den purunge polarforskeren og skryter nærmest hemningsløst av hans mange talenter som skiløper, hundekjører, forsker, forfatter – og menneske. Han siterer også et beundrende brev som Fridtjof Nansen skrev til Astrup da sistnevnte kom hjem til gamlelandet etter den oppsiktsvekkende kryssingen av den grønlandske innlandsisen sammen med Robert E. Peary. Ingstad refererer også Morgenbladets beskrivelse av gravferden til Vår Frelsers Gravlund der politistyrker måtte utkommanderes for å holde styr på folkemengden, som gjorde Ullevoldsveien og Akersveien «alldeles ufremkommelig».

Men Helge Ingstad er også fortørnet over at bare et fåtall mennesker i dag kjenner til den spennende historien om Eivind Astrups kortvarige, men dramatiske liv:

«I dag er Eivind Astrup og den glans hans bragd kastet over landet vårt glemt. Det kan gi grunn til ettertanke hvor lett vårt folk i senere tid har hatt for å glemme forfedrenes innsats.»

Pussig nok bidrar ikke Helge Ingstad sjøl til å avmystifisere omstendighetene rundt Astrups tragiske endelikt (les det jeg har skrevet om saken tidligere). Snarere tvert i mot – når Ingstad skal omtale hvordan Eivind Astrup endte sine dager i Folldalsfjella, så gjør han det på følgende måte:

«Her sto da denne unge, djerve polarforskeren på berømmelsens topp, og ivrig opptatt med nye planer for en ferd inn i ukjent polarland – så skjer dette: I juletiden 1895 drar han alene på ski inn i Rondane, og der omkommer han. Han var da 25 år. Det går rykter om årsaken til hans død, men de lar jeg ligge.»

Dette skrev altså Helge Ingstad så seint som i 2004, mer enn hundre år etter Astrups «uforklarlige» sjølmord. Var det redsel for å bringe skam og vanære over den unge mannen han beundret, som gjorde at Ingstad lot fakta ligge? Eller manglet han rett og slett dokumentasjon på at den historien han hadde hørt var sannferdig?

Helge Ingstad forteller forøvrig om hvordan han «stupte ut i den kommunale jungel» for å få tillatelse til å flytte den sju meter høyte Astrup-bautaen ved Voksenkollen i Oslo til en ny plassering ved Frognerseteren, slik at den skulle bli synlig for folk flest. Den kampen startet han i ren fortvilelse over at både bautaen og Astrup-historien langt på veg var glemt:

«Men ikke bare mannen og hans bragd ble glemt, men også bautaen – man lot skogen gro så tett at bautaen ikke kunne sees. Denne desavuering av vår fremragende og sympatiske polarforsker fant jeg skammelig og jeg har prøvet å gjøre mitt til at han skulle få den varige anerkjennelse han fortjener.»

«Blant Nordpolens naboer» er en skattekiste for alle med sans for eventyrlige villmarks-fortellinger. Og ikke minst en interessant beretning å lese for folk som har interesse for hundekjøringens historie. Eivind Astrup må ha vært en av de aller første norske hundekjørere, i hvert fall om man ser bort fra de som utvandret til Canada og Alaska og livnærte seg som profesjonelle hundekjørere knyttet til jakt og varetransport. I boka har Elivind Astrup viet et langt kapittel til de nord-grønlandske inuittenes sledeferder, og den nordgrønlandske hunderasen. Her som ellers i boka skriver han med stor respekt og innlevelse om både folk og hunder.

Faksimile av illustrajon i boka med bildeteksten "Gruppe av verdens nordligste hunder"

Eivind Astrup synes å ha fått et helt annet inntrykk av inuittenes hundehold enn de historiene om dyremishandling som ofte fortelles fra Grønland i dag:

«Neppe noen steder får valpen en elskverdigere mottakelse ved sin inntreden i verden, eller behandles de under oppveksten med en mere rørende og oppriktig kjærlighet, enn den de blir til del i den fattige eskimoens jordhytte. Husfaderen leker med dem og gir dem navn, husmoderen syr vakre, hvite halsbånd av bjørneskinn til alle de mørkhårede i flokken, mens barna klapper dem og degger for dem dagen lang.»

One thought on “Blant Nordpolens naboer”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.