Ut på tur – eller trening og konkurranse?

Det går litt opp og ned med oppdateringene her – men det er heldigvis bare jeg sjøl og ingen andre som bestemmer når og hva som skal skrives på denne nettsida. Her er det kjemisk fritt for kravstore sponsorer som forlanger at jeg til enhver tid skal gjøre meg attraktiv og forutsigbar som medieobjekt … det er helt opp til mitt eget lunefulle humør om det skal skrives noe som helst…

De siste dagene har jeg hatt fokus på litt andre fronter enn hundekjøring og nettside-oppdatering. Og det føles godt å kunne lene seg litt bakover og vite at jeg ikke går glipp av noe som helst. Dagene har for øvrig vært preget av nokså ustabilt vær med varierende treningsforhold. Sporadiske snøfall har gjort det mer spennende enn vanlig å kjøre ATV med slitte dekk, og samtidig mangler det fortsatt mye på at det er farbart med slede. Jeg har kjørt 2-3 turer i løpet av uka, og er tålelig fornøyd med det.

Jeg er litt usikker på hva slags type hundekjører jeg ønsker å være. Er jeg ute og trener når jeg seler opp hundene og kjører ut, eller drar jeg ut på tur? Jeg forsøker å si til meg sjøl at jeg er ute på tur, uten å tenke på annet enn å ha det trivelig sammen med hundene. Jeg har bevisst latt være å notere antall kilometer og timer, og jeg kjører langt eller kort, langsomt eller fort, alt etter hva jeg føler for der og da. Ofte vet jeg ikke en gang hvor jeg skal når vi forlater hundegården – skogsveiene heromkring fører alle og ingen steder, og jeg lar gjerne magefølelsen bestemme kursen underveis.

På slutten av siste vinter tok jeg en avgjørelse om at jeg IKKE skal kjøre løp i sesongen 2009-2010. Det var en beslutning som var motivert ut fra flere årsaker. Økonomien var kanskje hovedforklaringen, jeg innser rett og slett at konkurransekjøring på høyt nivå krever mer penger enn det jeg klarer å hoste opp, og jeg misliker å tigge om sponsorpenger. Men jeg har også fått et nokså ambivalent forhold til konkurranse-maset, som mer og mer setter sitt tvilsomme preg på hundekjøringa. Jeg sjøl takler dårlig å konkurrere – eller mer presist: Jeg takler dårlig å ikke prestere godt.

Samtidig innser jeg at jeg har et underlig sammensatt forhold til konkurranse og prestasjon. På den ene siden vil jeg gjerne være blant de aller beste – og på den andre siden vil jeg helst styre unna alt som smaker av konkurranse og prestasjonsjag. Noe midt i mellom duger ikke for meg – jeg hater å bli frakjørt i sporet, og jeg sparker som en gal i motbakkene for å unngå at det skjer. Og når det går trått blir jeg sur og grinete og drømmer meg bort til hjemlige løyper med innlagte kaffebål-stopp. Til helvete med klokker og tidtakere og kjøreskjemaer! Og motsatt: Når det går det lett og raskt og jeg passerer spann etter spann blir jeg kry og stolt og fantaserer om å hente medaljer og ære på premiebanketten.

Beslutningen om å kutte ut konkurransekjøringen er et forsøk på å finne ut hva som driver meg som hundekjører. Er gleden av å være ute på tur i villmarka sammen med mine firbeinte venner nok til at gidder å fortsette denne levemåten? Eller er konkurransene så viktige som motivasjonsfaktor at det ikke er noen vei utenom?

Min foreløpige konklusjon er at jeg klarer meg vel så godt som hundekjører uten å tenke trening og konkurranser. Faktisk har jeg aldri tidligere vært så mye på tur med bikkjene som jeg har vært denne sommeren og høsten. Jeg har for lengst mistet ethvert begrep om hvor mange mil jeg har kjørt siden snøen forsvant, men jeg er nokså sikker på at det må være godt over 100 mil. Men det spiller ingen rolle – jeg tenker nesten aldri på det, og er storfornøyd med situasjonen slik den er. Alle hundene er sunne og friske og glade, og jeg har aldri hatt et så homogent og sterkt spann. Å vite dette holder i lange baner for min del, jeg føler ikke noe press for å bevise det for noen andre.

Når jeg tenker på min egen «karriere» som hundekjører, så har det vært en berg og dalbane. For moro skyld skal jeg gjøre en liten gjennomgang her:

Jeg kjørte mitt første korte Femundløp vinteren 2002, som nyansatt på Frankmotunet. En 14. plass og 8 hunder vel i mål gjorde at jeg var rimelig fornøyd.

I 2003 gjennomførte jeg det lange Femundløpet første gang. Det ble en 50 mil lang og uhyre lærerik Odyssé inn i de svenske skogene til Kärringsjøen, med bikkjer som var sjuke med alvorlig magediaré helt fra starten. Den samme sjuka rammet for øvrig de fleste andre også, og av nærmere 40 startende var det bare 13 eller 14 som fullførte. Jeg passerte målstreken med seks utmagrede og avkreftede hunder som 12. mann, og den turen står fortsatt som kanskje den aller største opplevelsen jeg har hatt som hundekjører. Særlig den tre mil lange turen nordover Femunden grytidlig om morran, mens sola krøp opp over horisonten i Femundmarka i øst, har brent seg fast i minnet for resten av livet. Dette var for øvrig den turen jeg for alvor forsto hva som bodde i Atla – unghunden på Frankmotunet som sto i fare for å bli avlivet fordi den var så bråkete og udugelig. Men det var noe ved den rødbrune krabaten som gjorde meg nysgjerrig, og for hver tur ble jeg bare mer og mer overbevist om at han var en hund helt utenom det vanlige. På sitt første Femundløp som 2-åring var Atla den eneste hunden som ikke ble alvorlig sjuk, og han dro langt på veg hele spannet alene fra start til mål. Kjell Brennodden forsto at en ny stjerne var født da vi sjanglet over målstreken, og fra den dagen var Atla på god vei til å bli kongen i hundegården på Frankmotunet. Atla har fullført 7 eller 8 lange Finnmarksløp, og Kjell vurderte å bruke ham på spannet sitt så seint som sist vinter i en alder av 10 år. Han har aldri vært skadet og må etter mitt syn regnes som en av Norges beste sledehunder noensinne. Han er far til mine tre eldste hunder, og både Ringo og Togo er som snytt ut av nesegrevet på senior.

I 2004 kjørte jeg ikke løp sjøl, men lånte bort 8-spannet til en førstegangskjører som knapt hadde stått på en hundeslede før. Hele spannet besto av unge hunder totalt uten løpserfaring, men gjengen kravlet seg til mål så vidt det bar, med et par parkeringer underveis.

I 2005 startet jeg det korte Femundløpet med det dårligste spannet jeg noen gang har hatt. Men det kunne neppe ha vært helt elendig heller – da vi kom tilbake til Tufsingdalen lå vi omkring 20. plassen og hadde passert flere spann på veien hjem fra Femundtunet på tross av at det bare var fire hunder som trakk lasset. Men jeg med mitt humørsyke konkurranse-instinkt var misfornøyd og valgte å bryte. Jeg fant ingen glede i tanken på å komme til mål som nr. 20.

I 2006 gjennomførte jeg Gausdal maraton på en relativt anstendig måte. Egentlig gikk det temmelig kjapt hele veien, men Togo i front stelte i stand en masse fanskap og dårlig humør på slutten av løpet da han dro av sporet i samtlige vegkryss på jakt etter en snarvei hjem. Plasseringen husker jeg ikke, men tror vi endte blant de 10-15 beste.

Samme år startet vi på lange Femundløpet – første gang løpet gikk til Folldal. Av de 12 hundene jeg startet jeg med var det bare to voksne, og ingen av dem hadde strengt tatt noe å gjøre i et 70 mils løp. Fia var gammel og stivbeint, og Ørn var for tung og langsom. Resten av spannet besto av unghunder på henholdvis 18 måneder og to og et halvt år. Det gikk fint hele veien til Grimsbu, men der valgte jeg å bryte. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til dra til fjells igjen fra sjekkpunktet med bare unghunder i en veritabel snøstorm som viste seg å skape mye drama og spetakkel i Femundløpet. I ettertid er jeg helt sikker på at det var en klok beslutning.

I 2007 gjennomførte jeg det lange Femundløpet på en måte som jeg egentlig er ganske stolt av, på tross av et par alvorlige tabber og feilvurderinger underveis. Jeg endte som nr. 14 (eller 15?), men jeg mener seriøst at jeg «egentlig» burde ha vært blant de 7-8 beste. Nest beste etappetid fra Femundtunet til Søvollen, beste etappetid fra Tynset til Folldal, 10 minutter raskere enn Robert Sørlie, nest beste etappetid fra Tynset til Tolga og en relativt bra tid på siste-etappen. På turen fra Søvollen til Tynset kjørte jeg meg grundig bort og mistet antakelig et par timer. Med fradrag av de timene ville jeg også ha vært blant de aller beste på den etappen. På vegen tilbake fra Grimsbu til Tynset gjorde jeg en alle tiders kjempeblemme: jeg valgte å stoppe på sporet i 3 timer fordi jeg trodde at hundene ikke ville tåle langturen til Tolga uten pause. Selvfølgelig bare tull! Resultatet var et nedfrossent spann som gikk i rusletempo på stive bein inn til Tynset.

Selvfølgelig er det også bare tull å si at man «egentlig» er bedre enn det man faktisk presterer. Den endelige plasseringen på en resultatliste er summen av alt – hundene i spannet er bare en av faktorene. Like viktig er alle de små og store beslutningene man tar underveis, og ikke minst hundekjørerens evne til å motivere hundene foran sleden.

2008 valgte jeg å ikke kjøre løp, mye av samme årsak som gjør at jeg ikke kommer til å kjøre løp i den forestående sesongen.

Sist vinter startet jeg i to løp og brøt begge ganger. I Gausdal maraton kjørte jeg med en hund i sleden det meste av førsteetappen. Hunden hadde vært skadet i flere uker før løpet og burde aldri vært utsatt for en konkurranse før han var helt frisk. Jeg kjørte tilbake fra Astridbekken til vegkryssingen i Vestre Gausdal i høvelig fin fart, men så ikke noe poeng i å fortsette. Årsak: jeg hadde ikke noe håp om å komme inn blant de beste, og i tillegg viste et par av unghundene klare tegn på å være slitne med ømme håndledd.

Årets Femundløp brøt jeg av som den aller første allerede på Femundsenden. Jeg lånte to hunder som jeg satte rett inn i spannet på startdagen, og det viste seg å være en gedigen fiasko for meg sjøl, og ikke minst dårlig gjort mot to gode hunder som fikk en oppgave de ikke hadde muligheter for å takle. Med elendige sledebelegg i tillegg var humøret på bånn allerede etter få kilometer, og jeg innså fort at dette ikke ville bli mitt Femundløp.

Summasumarum: jeg har altså startet i 8 løp. Fire av dem har jeg brutt, hovedsakelig fordi jeg mistet humøret og gleden underveis. De fire andre har jeg fullført med 15. plass som dårligste plassering. Konklusjonen må bli at enten fullfører jeg med en plassering i det øvre skiktet på resultatlista, eller så pakker jeg sammen og drar hjem ganske fort. Bortsett fra den intense opplevelsen av å fullføre det lange Femundløpet med seks utmagrede hunder i 2003 har jeg aldri vært veldig fornøyd med måten jeg har gjennomført løpene på.

Med Femundløpet 2007 i tankene føler jeg meg ganske sikker på at jeg i dag har et spann som «objektivt» sett burde ha reelle muligheter for å være blant de 10 beste. Årets spann er sterkere og jevnere, med overflod av gode ledere og ingen utpreget svake ledd. Det svakeste leddet er uten tvil meg sjøl. Med alt hellet på min side kunne det bli en fin løpssesong, men jeg er ikke motivert, og har ikke de økonomiske ressursene som må til.

Jeg beundrer oppriktig de som fullfører sledehundløp og er storfornøyd med å oppleve en lang, fin tur. Jeg blir rett og slett misunnelig på folk som passerer målstreken med et bredt smil som nr. 30, 40, 50 eller 60.

Jeg har en teori om at det finnes to krefter som driver folk gjennom en konkurranse. Enten elsker de å vinne, eller så hater de å tape. Jeg er litt usikker på hvilken kategori jeg tilhører, antakelig ligner jeg mest på den sistnevnte. Uansett vet jeg at jeg trives bedre med å være på tur uten krav om å prestere. Og da føles det ganske naturlig å velge bort konkurransekjøringen. I hvert fall til vinteren. Men ringer de fra Norsk Tipping en lørdag kveld, så ser jeg ikke bort fra at jeg ombestemmer meg og stiller til start på kort varsel.