Fire ekstatiske minutter
Torsdag 25. juni kom det triste budskapet om at Håvard Rognerud hadde omkommet i en fallulykke under en bestigning av Romsdalshorn. Håvard var en av Norges dyktigste og mest erfarne fallskjermhoppere, og nyheten om dødsulykken på Romsdalshorn fikk meg til å huske tandemhoppet han tok meg med på sommeren 1997. Reportasjen nedenfor sto på trykk i Åndalsnes Avis 21. juni 1997.
•••
Den kjente fjellklatreren Ralph Høibakk sa en gang, at «det er bedre å dø i et hyl av livsglede enn å omkomme på sotteseng».
Det er med dette visdomsordet surrende rundt i hodet jeg klatrer ombord i det énmotors Cessna-flyet på Bjorli flyplass.
Jeg skal hoppe i fallskjerm sammen med Norges mest erfarne tandemhopper Håvard Rognerud. Sammen skal vi tilbringe fire minutter i fritt fall ned fra himmelen.
Bak flyets styrespaker sitter Torkjell Hagestande, til daglig bensinstasjonsbestyrer på Bjorli, og ved siden av ham fotograf Tore Lillebostad, bosatt i Molde, men jobber hos Westnofa på Åndalsnes. Tore har kameraet festet på hjelmen og skal forevige oss tandemhoppere i fritt fall.
Håvard Rognerud og jeg setter oss bak i lasterommet. Han virker konsentrert, men ellers helt uanfektet. Det kan han være, med sine mange tusen hopp, 600 av dem tandemhopp, uten et eneste uhell! Dessuten er han lensmannsbetjent. En høyvokst kar med bunnsolid Lesjadialekt. En fyr jeg våger å overlate all kontroll til.
Jeg sjøl? Jeg føler meg som en nervøs statist i en hårreisende filmscene som jeg ennå ikke kjenner utgangen på!
– Husk å smile
– Husk å smile når jeg kommer flyvende mot dere! hadde fotografen sagt før vi klatret ombord i flyet.
Vi hadde gått gjennom hele prosedyren på forhånd. Jeg måtte ligge på magen på golvet inne i hangaren og simulere flytestilling.
– Bøy knærne, spenn kroppen i en bue! Ut og opp med armene! forklarte Håvard.
Jeg anstrengte meg til jeg var blå i ansiktet mens jeg forestilte meg at jeg allerede befant meg et sted oppe i atmosfæren, i fritt fall nedover mot moder jord.
Så hadde jeg skrevet under på et skjema der jeg bekreftet at jeg hoppet på eget ansvar, og at jeg var innforstått med at fallskjermhopping kan være risikofylt. Jeg hadde også krysset av i rubrikken for forhøyet ulykkesforsikring.
Kort sagt: nå gjensto det bare å gjøre det.
Torkjell får oss opp i lufta, og vi legger Bjorli under oss. I løpet av 18-20 minutter skal vi opp til 11.500 fot – 3.500 meter. Dobbelt så høyt som Vengetindene.
Den vesle hvepsen av en flymaskin klatrer og klatrer opp mot himmelen på vegen nordover. Etter fem minutter er Romsdalen bare ei langstrakt grop som skjærer seg gjennom fjellheimen under oss. Ikke en sky er å se noe sted – vi kan se fjelltopper og snødekte vidder fra Sogn og Fjordane til langt bortover mot Østerdalstraktene.
Etter et kvarter passerer vi over Romsdalshorn. Jeg sitter og og betrakter en liten knoll langt under oss, og forstår plutselig at det må være Store Vengetetind, 1.852 meter over havet. Der har jeg stått mange ganger og betraktet flyene som strøk over himmelvelvingen!
Like etterpå har vi Romsdalsfjorden under oss. Så dreier flyet 180 grader, Isfjorden forsvinner bak og ned, mens Innfjorden, Måndalen og Vågstranda kommer til syne langt nede i vest.
– Gjør klar!
– Gjør klar! roper Håvard.
Å, du allmektige skaper! Dette øyeblikket har jeg ventet på og gruet meg til i evigheter. Gang på gang ble det vanvittige prosjektet utsatt og utsatt. Den ene dagen passet det ikke for Håvard, den neste dagen var det fotografen, den tredje var det flyet. Så var det været, så var det noe annet…
Men, nå er vi her – og det er liksom ingen vei tilbake. Jeg er så nervøs at jeg knapt registrerer hva som skjer. Men ennå klarer jeg likevel å nyte blandingen av forventningsfull spenning og den rene skjære angst.
Herfra er det liksom en evighet ned – men bare en dagsmarsj til månen og stjernene.
Døra åpnes. Vindsuset utenfra kommer plutselig som et smell. Tore med kameraet gjør tingene han skal gjøre, akkurat slik vi har avtalt på forhånd. Han setter venstrefoten ned på hjulstaget og høyrefoten ut på hjulet. Så smyger han seg ut og blir stående noen sekunder mens han holder seg fast i flykroppen og vingestaget.
Vi har gått gjennom alt dette på forhånd. Men i løpet av disse sekundene omdannes teorien til en sekvens av handlinger og følelser fylt av desperasjon. Jeg trosser lysten til å trekke meg tilbake, inn i flykroppens mørkeste og tryggeste hjørne – jeg biter tennene sammen og aker meg ut på kanten, og senker føttene ned i tomrommet under flyet. Plutselig, i et lite glimt, ser jeg Åndalsnes, min kjære barndomsdal, som en grågrønn liten flekk langt under oss, som et område på et kart, som en påminnelse om et sted jeg har vært en gang.
Det vanvittige synet presser fram en kvalmefølelse i mellomgolvet. Nå vil jeg egentlig ikke lenger, men det er for seint … jeg vet det, jeg vet hva som skal skje, nå, snart … jeg har jo tenkt over dette så nøye på forhånd …
Plutselig får jeg lyst til å rope noe til piloten
Plutselig får jeg lyst til å rope noe til piloten. Et eller annet. Om han kan være så snill og hilse hjem … til mine nærmeste pårørende … og si at …
Men, jeg rekker det aldri. Alt det jeg jeg aldri har rukket å gjøre tidligere er det for seint å gjøre noe med nå.
Som en skygge ser jeg Tore forsvinne bakover og ut av syne, uten en lyd, han blir borte, ganske enkelt. Hvor pokker ble det av ham? I samme sekund kjenner jeg at Håvard skubber meg ut.
Fyfaderullan – NÅ SKJER DET!
Vi er ute i lufta, og i de neste sekundene har jeg følelsen av at det svartner helt, panikken har fått helt overtaket og jeg forstår ikke noe av hva som skjer. Himmelen er nede og den krumme jordskorpa er oppe, fjellene står på hodet – og jeg er halvt i svime. Jeg trodde vi skulle ligge i flat flytestilling med en gang, men nå bærer det ned mot avgrunnen med hodet først, jeg aner ikke om vi snurrer rundt som en ball, og jeg har ingen følelse av at jeg henger fast i selen til Håvard.
Er det noe galt? Skjedde det en feil? Glemte han å hekte meg fast?
Så skjer det en ny overgang. Jeg merker at Håvard i et rykk dreier oss halvveis rundt, slik at vi blir liggende vannrett. Jeg forstår det logisk mer enn jeg egentlig ser det. Ennå er jeg ikke helt våken, men i løpet av ett eller to sekunder kommer jeg til meg sjøl.
Nå vet jeg hvor vi er, hva som skjer, og hvor vi skal. Sakte ser jeg Tore komme glidende inn i synsfeltet fra høyre. Han ligger i flytestilling fire, frem meter foran oss og peker mot kameraet. Så husker jeg at jeg lovte å smile. Jeg skjærer den beste grimasen jeg er i stand til. Jeg vinker til ham. Hauker og hojer. Men ingen hører noe i dette levenet. Vindpresset er så sterkt at det er nesten uråd å puste.
Vi raser mot dalbunnen i 200 kilometer i timen. I løpet av 45 sekunder faller vi to og en halv kilometer ned gjennom et tomt rom. Det går så fort. Så vanvittig fort. Jeg skulle gjerne sett meg rundt, men registrerer bare fjernt at fjellene under oss nærmer seg, de vokser og vokser, helt til de begynner å anta kjente former.
Plutselig er fotografen søkk borte igjen. Jeg kjenner at Håvard gir meg et klaps på hofta, men forstår ikke hva han vil før det kommer et voldsomt rykk. Også dette hadde vi avtalt på forhånd: klapset på hofta, beskjeden om at han trekker.
Spenn kroppen din
– Spenn kroppen din for å forberede deg på rykket! hadde han sagt.
Men jeg har glemt det, og merker bare det kraftige rykket. I to sekunder kjennes føttene og hendene tunge som bly. Så er det plutselig over.
– Skjermen er ute! hyler Håvard. Endelig kan jeg høre ham igjen.
I neste øyeblikk koker jeg nærmest over av lykkerus. Ennå er vi 1.000 meter over bakken, men jeg er helt trygg og nesten helt rolig. Nåja, jeg er helt i ekstase, helt vill – men samtidig helt full av en underlig, rolig glede.
Jeg får låne «passasjerstroppene» for å prøve styringen. Drar forsiktig og kjenner at vi snur 180 grader rundt. Drar motsatt veg og snurrer 180 grader tilbake. Men det blir for kjedelig for sjefen. Han tar kraftig tak og og lager en 360 graders piruett som gjør at mellomgolvet vrenger seg enda en gang.
– Nok! Nok! Nok! bæljer jeg.
Så oppdager jeg Øran stadion under oss. Tore har landet forlengst. Vi seiler inn for landing, nå ser jeg en masse folk komme løpende mot oss, vi gjør en elegant sving forbi dommertårnet og før jeg rekker å tenke at nå er det slutt, så subber vi bortover langs det grønne graset. To, tre mjuke steg. Så er det slutt. Helt slutt.
Var det nifst?
Håvard kobler meg løs fra tandemselen. Folk kommer og spør hvordan det var. Det var … ubeskrivelig! Var det nifst? Var det morsomt? Var det deilig? Var du redd? Er du glad? Ja! Ja – til alt sammen!
Jeg takker Håvard og Tore for opplevelsen. Så blir det snakk om bildene. Noen har tatt ut filmen fra kameraet, men antyder at det må ha vært en teknisk feil med filmframtrekket. Akkurat der og da gir jeg blaffen, filmen på netthinna er mer enn sterk nok. Men, det viser seg seinere at hele filmen er blank som ei barnerumpe.
Så må jeg altså stole på hukommelsen for å bevare minnet om disse minuttene. Disse fire ekstatiske minuttene da vi falt og falt ned fra himmelen. Går det an å huske dem akkurat slik det var?
•••
NB: På grunn av kamerasvikten ble det aldri noe av bildene fra tandemhoppet. Derfor har jeg tillatt meg å «låne» tre bilder fra et tilsvarende hopp fra nettsiden til Fønix Fallskjermklubb.
•••
Les mer om Håvard Rognerud og den tragiske dødsulykka i GDs nettavis.
Her er en youtubevideo med Håvard Rognerud der han har med seg en annen tandempassasjer i lufta over Molde:
