Reportasjetur med hundespann

Palmesøndag hadde jeg planlagt å lage påskereportasje fra Breisjøseter turisthytte for avisa Østlendingen. Men stedet ligger langt til fjells, og jeg måtte ta stilling til hva slags transportmiddel jeg ville bruke.

De fleste gjestene som besøker Breisjøseter i Alvdal Vestfjell (eller Breisjøfjella, som jeg har omtalt her tidligere) tar beina fatt, enten med fjellsko om sommeren, eller med ski i vintersesongen. Som journalist kunne jeg ha valgt en mindre slitsom løsning – jeg kunne kjørt bil til Atnasjø Kafé og bedt om å få sitte på beltevogna til hyttevert Halvor Skjøren en dag han skal ned til bygda for å hente forsyninger av mat, brensel og andre nødvendigheter.

Men jeg bestemmer meg for en tredje mulighet. Hvorfor ikke ta turen med hundespann? Det blir seks mil tur/retur fra Folldal og inn til turisthytta ved foten av Sølnkletten.

Jeg er usikker på om lønningskontoret til Østlendingen vil godkjenne vanlig kilometergodtgjørelse for turen, men jeg velger å ta sjansen. De årlige driftsutgiftene for et hundespann er i hvert fall minst like store som for en bil, så jeg får håpe på litt romslighet i tolkningen av regelverket…

Breisjøseter ligger midt i et av de fineste fjellstrøkene i innlandet. «Rondanes lillebror» har området blitt kalt, men undertegnede er av den klare formening at Alvdal Vestfjell har vel så mange fristelser å by på for fjellvandreren som storebror på vestsida av Atndalen.

Kanskje ikke så spektakulært landskapsmessig, ingen topper over 2.000 meter – men frodigere og vennligere, og med flere spennende elver og vatn som kan friste sportsfiskeren.

Og så selve smørøyet da; Sølnkletten med sine 1.827 meter over havet, som påstås å være landets fjerde eller femte beste utsiktspunkt. Fra toppvarden har man et vanvittig rundskue, fra svenskegrensa i øst til nordvestlandet i vest, fra Trøndelag i nord til åsene nord for Oslo i sør.

Jeg seler på mine åtte alaskahuskyer og legger i veg innover påskefjellet. Det er palmesøndag, og vi har en lang sledetur foran oss.

Vi setter kursen innover Mjovassdalen, opp forbi Flybua i Tverrbekkdalen, over fjellet til Døltjønna. Der kommer vi inn på det merkede skisporet som kommer opp fra Grimsbu. Her oppdager jeg at mektige Sølnkletten er innhyllet i tåke, men været er i ferd med å bli lettere, og jeg regner med at topphatten snart feies bort.

Nord for Fjordungskollen tar vi av fra skiløypa og kjører vestover i dalen oppunder den alpine Mjovassdalskletten. Så kommer vi inn på skiløypa igjen i sørenden av Stråsjøen, og derfra er det grei skuring langs sporet inn til Breisjøseter.

Vi passerer et par damer som går langs sporet uten ryggsekk, antakelig tilbringer de påska i en av hyttene i området. Ellers er det lite folk å se. Her er vi langt til fjells, en bra dagstur på ski fra nærmeste parkeringsplass i Sølndalen.
Midt på Klettsjøen observerer jeg to isfiskere. Antakelig tjuvfiskere, ettersom vatnet er privat og ingen fiskekort lar seg kjøpe. Men den feite røya i Klettsjøen kan tydeligvis friste til ulovligheter!

Så sklir vi over den siste bakketoppen og hundene setter opp farta i skråningene ned mot Breisjøseter. Inne på setervollen gjør vi en baut og parkerer i grindåpninga. Bikkjene får litt å tygge på før jeg fisker kameraet og notisblokka opp fra sledebagen og går inn hovedøra til resepsjonen.

Der står Halvor Skjøren og konverserer et par som nettopp har ankommet. De prater om vær og føre og ferden videre dagen etter. Gjestene høres strålende fornøyde ut med det de har opplevd så langt, og ser fram til fortsettelsen av påskeeventyret.

Så går kjøkkendøra opp og kona Anne Marit kommer med kjøkkenforkleet på. Hun har begynt forberedelsene til dagens middagsservering. Hvor mange hun får til bords denne palmesøndagen aner hun ikke, men mange års erfaring har lært henne å stole på magefølelsen.

– Det går litt på gefühlen, sier hun som svar på spørsmålet om hvoran man beregner akkurat nok mat til et ukjent antall gjester

Anne Marit og Halvor tar seg fri fra husets mange gjøremål en halvtime og serverer en kaffekopp inne på det kombinerte møte- og selskapsrommet, en av de fasilitetene som kom til etter at hele Breisjøseter gjennomgikk en omfattende renovering for noen år siden.

– Vi er spente på hvordan denne påska blir. Etter to påsker på rad med elendig vær og vanskelig føre har vi nå fantastiske værmeldinger, og skiføret er bedre enn på mange år, sier Halvor.

– Gårsdagen, altså lørdag før palmesøndag, hadde vi flere gjester enn jeg kan huske at vi har hatt noen gang tidligere. Dersom resten av påska fortsetter på samme måte, så blir det riktig bra, fastslår han.

Ekteparet har tilbrakt en stor del av sitt samliv her på setra. Vintersesongen innledes i slutten av februar og varer til over påske. Så er det en stille periode fram til sommerturistene ankommer i slutten av juni. Fra da av og fram til langt utpå høsten går det i ett.

– Nå har vi bodd her hver dag siden vi åpnet dørene 20. januar. Men vi rekker ikke å kjede oss, det har vært mye folk innom her nesten hver dag, og de få dagene hvor vi ikke har besøk, så er det helt greit å roe seg litt ned og gjøre unna forefallende husarbeid, forsikrer Anne Marit.

For hennes del går hun mot den 41. sommeren på Breisjøseter siden første gang hun gjorde tjeneste her. Halvor legger til at dette er den 30. påska at de holder åpent.

Et allminnelig godt driftsår for turisthytta har de mer enn 3.000 overnattingsgjester innom dørene. Det er ikke uvanlig at samtlige 48 sengeplasser er belagt og nærmere 60 gjester sitter til bords.

– Vi har faktisk hatt 90 personer som har sovet over her. Med så mange overnattingsgjester må vi legge ut madrasser på golvet, men uansett hvor mange som banker på døra, så åpner vi opp. Å si at vi har «fullt hus» er et ikke-tema. Ei fjellhytte må være åpen for alle, uansett hvor mange det er, sier Halvor og Anne Marit uten å nøle.

Denne palmesøndagen blir det antakelig sengeplass til alle. Utover ettermiddagen ankommer noen par og enslige langvandrere. En gruppe svenske isfiskere har innlosjert seg for flere dager. Men ennå vet ikke vertskapet hvor mange som er på veg over fjellet fra Atndalen eller Alvdal.

– Breisjøseter er et nesten nødvendig overnattingssted for de mange som går øst-vest linja fra Alvdal til Otta. Dette har blitt en populært strekning fordi turen starter og ender ved en togstasjon. De fleste bruker tre-fire dager på turen, men nesten samtlige velger å ta en overnatting her, forklarer Halvor.

Breisjøseter har fått mye PR-messig drahjelp fra media de siste årene. NRKs Ut i naturen var innom her med sitt ridetur-prosjekt i fjor sommer, 71 grader nord brukte Breisjøseter som base da deltakerne skulle bestige Sølnkletten, og DNTs magasin Fjell og Vidde presenterte Alvdal Vestfjell og Breisjøseter grundig gjennom en stort anlagt reportasje for et par år siden.

– Alvdal Vestfjell har blitt kalt «Rondanes lillebror». Vi har nok færre besøkende, men vi har mye flott natur og kulturhistorie å vise fram til gjestene våre, mener Anne Marit og Halvor.

Sommerens høydepunkt blir Breisjøseterfestivalen, med blues og rock på menyen i tillegg til den vidgjetne maten på bordet.

– Da venter vi storinnrykk her, med kanskje tusen gjester. Men vi har planene klare og er forberedt på besøksrekord, forsikrer hyttevertene.

Etter et lang kaffeprat begynner pliktene å kalle på vertskapet. Nye gjester er på veg inn døra, og middagsgrytene venter. For oss er det på tide vende snutene hjemover. Hundene hyler av glede da vi gjør klar til sledeferden nordover. Voff-voff, på gjensyn Breisjøseter!

Denne videosnutten er fra påska 2011:

Dette innlegget er en utvidet versjon av reportasjen som sto på trykk i Østlendingen tirsdag 26. mars 2013.