Et musikalsk sledespor

På sørsida av favorittfjellet mitt, Kollutholen, ligger det ei lita tømmerkoie. Den er ikke helt lett å finne hvis man kommer vandrende fra vest eller øst, skogen er tett og landskapet uten gode orienteringspunkter. Som regel har jeg kommet over toppen på Kollutholen, og flere ganger har jeg rett og slett gitt opp å finne den vesle koia. Den har det med å gjemme seg bort, som om den aller helst vil stå der for seg sjøl og bare bli besøkt av folk som har gjort seg fortjent til å tre over dørstokken.

Nå vil jeg tro at mang en lokalkjent jeger, sauegjeter og turgåer vil protestere mot denne beskrivelsen. «Det er da bare å følge kjerrevegen opp fra Grimskroken», vil de si. «Eller gå opp om Bjønnbasket og følg tråkket østover til du står foran døra».

Javel. Men, koia står ikke avmerket på noe kart, og prøver du å finne fram uten å være godt kjent, så skal jeg kavere for at du må gå både fram og attende alldeles forgjeves.

Det begynner å bli noen år siden jeg besøkte Øisteinbua første gang. Eller Sommerfeldtbua, eller Bjønnbua, som den også kalles. Og koia har bevart sin litt mytiske tiltrekningskraft på meg. Jeg fikk en gang høre at den var bygd av en kjent komponist, Øistein Sommerfeldt. Men hvem var denne mannen, og når var det han vandret her og krotet sine inspirasjoner ned på notestreker han han streket opp på blanke ark?

De siste par ukene har jeg gjort flere turer til koia, i forbindelse med at jeg har kjørt opp et nytt sledespor rundt Kollutholen, en tur på 25 kilometer. Jeg har trålet dette terrenget mange ganger, både sommer og vinter, på leting etter en farbar trasé, gjennom djup skog og labyrintiske myrer. Å finne dette sledesporet har blitt en liten besettelse … jeg har vært sikker på at det skulle gå an, men mange bomturer har fått meg til å tvile; mang en passasje har vist seg å bli stengt av grov furuskog som det har vært lite aktuelt å sage ned.

Men endelig har jeg altså omsider funnet åpningene og mulighetene, og nå slynger det seg fint sledespor langs hele sørsida av Kollutholen, et idyllisk og lunt skoglandsskap som sjelden blir besøkt. Her står storskogen urørt, og veger og gjerder finnes ikke.

Sledesporet kryper oppover lia fra Jehansdalen langs et sammenhengende system av myrer, helt opp til Bjønnbasket. Så bærer det litt ned i sørhellinga før sporet slynger seg opp igjen på baksida av noen bortgjemte hauer helt oppunder snaufjellet.

Her står den vesle bua, Øisteinbua. 15 kvadratmeter golv, solide tømmervegger og torvtekket tak. Bygget ble visstnok flyttet fra Sandom i Atndalen i 1944-45, av komponisten Øistein Sommerfeldt, med hjelp av en eller to lokale håndverkere.

I følge et notat i hytteboka hadde komponisten en drøm om å få fraktet et piano opp lia, men det ble med drømmen. I stedet ble det plass til ei seng nummer to. Den gamle kjøkkenkomfyren måtte vike plass for en mer moderne Jøtulovn for noen år siden. Taket var antakelig også modent for renovering, i hvert fall er også et par av rundstokkene og taktroet av nyere dato.

Stort mer enn dette vet jeg ikke. Jeg har satt en lokalhistoriker på saken, og forhåpentligvis kommer han opp med en interessant historie om hvorfor Øistein Sommerfeldt valgte å bygge sitt eget «Trollhaugen» akkurat her. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at komponisten må ha funnet inspirasjon til flere av sine folketone-inspirerte verker akkurat på dette stedet. Her kommer fløytemusikken seilende gjennom skogen på knapt hørbare vinger…

Jeg har gjort et par søk på nettet i håp om å finne en nærmere beskrivelse av byggherren. Foreløpig er dette det eneste jeg har funnet:

Øistein Sommerfeldt (født 25. november 1919 i Oslo, død 7. januar 1994) var en norsk pianist og komponist, kjent som en av de ledende innen sin tids samtidsmusikk og således en av de mest spilte.

Etter examen artium fra reallinjen begynte han studier i sosialøkonomi. Han studerte komponering og instrumentasjon ved Musikkonservatoriet i Oslo med eksamen i kordirigering og kapellmesteri (1947), med Fartein Valen en tid, og med den verdenskjente Nadia Boulanger i Paris.

Han var god venn med Arne Dørumsgaard og Finn Mortensen, med hvem han arrangerte sin komponistdebut i Universitetets Aula (1954).

Hans komponering var preget av minimalistisk norsk folkemusikk med ikke få religiøse overtoner, ikke ulikt Klaus Egge, Harald Sæverud, David Monrad Johansen og Geirr Tveitt.

Sommerfeldt satt i styret til Norsk Komponistforening og Rikskonsertene. Han var en ofte brukt ekspertkommentator i aviser og kringkasting. Under psevdonumet Robert Hunter skrev han noveller for Allers. Et hjerneslag (1988) avkortet hans komponistvirke, men han fortsatte som journalist i VG der han virket i over 30 år. [snl.no]

Komposisjonen «Lys vårmorgen» er kanskje unnfanget
en vårdag i Øisteinbu?: