Spennende dag for Bluesy

Det har vært en spennende dag for Bluesy. En ny start med nye opplevelser. Hun har fått hilst på resten av hundeflokken – og ikke minst fått prøvd seg på den første turen foran sleden.

Slik har hun sjøl opplevd dagen:

Ojojoj for en dag! Det vil si, det begynte allerede i går. Jeg og Ragnar reiste på besøk til denne fyren med alle disse fremmede hundene. Jeg trodde vi bare skulle innom en snartur, men nå begynner jeg å lure. Ragnar forlot meg utpå kveldinga, og jeg må si at jeg begriper ikke hva han tenkte på. Bare sette meg igjen her på dette stedet, med alle disse fremmede. Han spurte i hvert fall ikke meg om det var ok, og ikke rakk jeg å protestere før han bare fordufta.

Jeg fikk ligge inne i natt, sammen med ei anna bikkje, en hannhund, ikke vet jeg hvem han er, har aldri sett ham før. Men han oppførte seg pent, så jeg skal ikke klage.

Så, tidlig på morran, slapp vi ut. Det vil si, vi slapp ut av huset, og inn til denne gjengen i hundegården. En hel skokk bikkjer jeg aldri har sett før. Skjønt, jeg er neimen ikke helt sikker … jeg lurer faktisk på om jeg har vært her før en gang, jeg har liksom et vagt minne om noe, men jeg klarer ikke helt å forklare hvordan det henger sammen…

Jeg må tilstå at jeg frykta det verste, jeg regna med at de skulle fly på meg og kverke meg. Men, faktisk så skjedde det ingenting. Alle skulle snuse både her og der, men jeg advarte dem når de ble for nærgående. Grrrr! snerra jeg, og de hadde heldigvis vett til å ha seg unna.

Men, så skjedde det noe enda verre. Han tobeinte som tydeligvis er sjefen herkomring, dro fram ei slags kjerre uten hjul, ei kasse med ski under. Så knøt han fast et langt tau foran kassa. Etterpå slapp han ut tre av bikkjene og knøt dem fast til tauet. Jeg ante ikke hva som skulle skje, men så kom han og henta meg også, og da ble jeg helt skråsikker på at det var noe skummelt på gang.
Og det var det også. Først satte han på meg en sånn sele som jeg har brukt før, og så bandt han selen fast til det lange tauet. Og til slutt bandt han fast halsbåndet mitt til tauet. Til slutt kom jeg ingen veg, verken fram eller tilbake. Og da begynte jeg å blir virkelig bekymra.

Men sjefen tok det heldigvis litt piano, og de tre andre bikkjene så ikke særlig engstelige ut de heller. Så jeg bestemte meg for å se det an litt før jeg gjorde skikkelig anskrik.

Til slutt gikk sjefen og stilte seg opp bak denne snodige vogna uten hjul. Da begynte de tre foran meg å kaste seg framover. De hoppa og skreik, og så begynte de plutselig å løpe. Jeg ante ikke bæret av hva som foregikk, men jeg hang jo fast i disse taugreiene, og jeg blei dratt avgårde i full fart, og jeg tenkte at nå dauer jeg. Men det gjorde jeg ikke. Det gikk heldigvis ikke så veldig fort, så jeg klart å henge med på et vis. Jeg prøvde å protestere litt, men det nytta jo ikke. Og etter at disse gærningen hadde dratt meg med bortover i skogen et stykke fant jeg ut at det var bedre om jeg prøvde å løpe litt sjøl også. Da ble det nemlig ikke så stramt rundt halsen. Og det fungerte ganske greit.

Etter at vi hadde løpt et stykke inni skogen stoppa sjefen hele opptoget og kom gående framover til meg. Han sa et eller annet og strøk meg over hodet, og det hørtes ikke så veldig skummelt ut, så jeg tenkte at han kanskje ikke var så veldig sur og sint.

Så kjørte vi videre. Langt, kjempelangt, bortover i denne skogen jeg aldri har vært i før. Men det var tydelig at det hadde vært hunder der før, det kunne jeg kjenne på lukten fra snøen. Noen steder så vi noen spor etter andre dyr også, kjempedigre hull i snøen på hver siden av løypa der vi sprang. Kanskje det kan vært noen sånne æljer eller noe, ikke vet jeg.

Etter at vi hadde løpt lenger enn langt, så stoppa sjefen oss igjen. Han sa noe jeg ikke skjønte, men plutselig bråsnudde bikkjene foran meg og kom løpende i full fart tilbake. Og før jeg rakk å trekke pusten så hadde vi snudd snutene våre tilbake dit vi kom fra. Jeg må si jeg var ganske letta. I hvert fall kasta jeg meg i selen alt jeg kunne og løp så fort jeg kunne hjemover igjen. Eller altså, hjemover er kanskje feil å si, men tilbake til hundegården igjen da, om du skjønner.

Nå ligger jeg her i dette lille huset hvor jeg tydeligvis skal bo. Jeg ligger å funderer litt på hva slags liv jeg kommer til å få leve etter dette. Ikke vet jeg om jeg overlever til i morra. Men jeg har bestemt meg for å se hva det blir til uten å bekymre meg så veldig. Det er jo ingen grunn til å ligge her og grine og synes synd på seg sjøl i hvert fall. Nå får jeg sikkert mat snart, og hvis jeg blir mett så er det vel ingen grunn til å være sur og deppa. Sånn tenker i hvert fall jeg.

Jeg grubler fælt over denne turen sammen med de tre andre bikkjene. Egentlig var det litt kult, når jeg tenker etter. Jeg trudde jo først at min siste time var kommet, men så gikk det helt fint. Jeg fikk i hvert fall løpe, og det er jo det morsomste jeg vet, tross alt. Så det går vel bra, dette også.

Men jaggu er det mye en skal oppleve før en blir gammal og skrøpelig til beins!