Kanoparadiset øst for Femundsmarka

På veg nordover i "Rogensmarka" på svensk side av Femundsmarka. Skedsbrofjellet i bakgrunnen. Space følger spent med i baugen på Allykanoen.
På veg nordover i «Rogensmarka» på svensk side av Femundsmarka. Skedsbrofjellet i bakgrunnen. Space følger spent med i baugen på Allykanoen.
Den blå streken viser ruta vi valgte t/r Kjärringsjöen-Skedsbrostugan. De svarte prikkene viser hvor vi måtte bære eller dra kanoen over fra det ene vannet til det neste. (Klikk på kartet for å se det i full størrelse.)
Den blå streken viser ruta vi valgte t/r Kjärringsjöen-Skedsbrostugan. De svarte prikkene viser hvor vi måtte bære eller dra kanoen over fra det ene vannet til det neste. (Klikk på kartet for å se det i full størrelse.)

Etter at den allmektige hadde skapt all landjorda på kloden vandret han rundt med ei diger bøtte og fylte de største gropene med vann. Slik ble verdenshavene og de store innsjøene til.

Da han skulle skræve over den skandinaviske fjellkjeda for å fylle opp Østersjøen skvalpa bøtta over, og dermed danna det seg en mengde store og små vannpytter hist og her i bortgjemte dalsøkk. Et par av de største vanndammene fikk navn som Femunden og Rogen, mens andre og mindre sølepytter lenge fikk ligge i fred som urørte perler i fjerne og utilgjengelige fjellstrøk.

En lang dags vandring øst for Femunden og litt nord for den svenske innsjøen Rogen ligger et underlig område der den store vannbæreren søla ut ekstra mange smådråper mellom furukledde morenerygger. Området har ikke noe spesielt navn, men er et fasinerende og naturskjønt landskap som minner mye om de mest idylliske områdene i Femundsmarka. De mange tjønnene og vannene er omgitt av knudrete morenerygger med småvokste furutrær og frodig bjørkekratt, og hist og her ligger surklende multemyrer strødd utover i landskapet.

Tamrein møtte vi overalt. Viktig å overholde båndtvangbestemmelsene!
Tamrein møtte vi overalt. Viktig å overholde båndtvangbestemmelsene!

Jeg har sett området på kart og bilder gjennom mange år, og har forestilt meg at det måtte være spennende å utforske labyrinten av småvann ved hjelp av kano. Men området ligger litt kronglete til – det beste utgangspunktet er fra Kjerringsjøen (Kjärringsjön), en 20 mils biltur fra Folldal, eller nærmere 50 mil fra f.eks. Oslo.

Sammen med turvenninne Hilde  ble det endelig anledning til å foreta en firedagers kanoekspedisjon nå i juli. Med en 19 fots Allykano startet vi fra Kjerringsjøen en mandag ettermiddag. I tillegg til oss tobeinte hadde vi med Hildes alaskahusky Space, som utførte en samvittighetsfull tjeneste som utkikksmatros i baugen på kanoen gjennom de fire dagene turen varte.

Hilde tar tak i Allykanoen og gjør seg klar til en ny bæring fra ett vann til et annet.
Hilde tar tak i Allykanoen og gjør seg klar til en ny bæring fra ett vann til et annet.

Området består av et stort antall småvann atskilt med smale striper av land, der kanoene og utstyret må bæres over. Den første bæringen kom allerede etter en halvtimes padling fra brygga ved Kjerringsjøen turisthytte. Det brede tråkket opp fra vannkanten og over det smale eidet over mot neste vatn bar bud om at vi ikke var de første padlerne i området. Og i løpet av de neste dagene forsto vi at dette faktisk er et svært hyppig besøkt kanoparadis. Stiene mellom vannene forteller at her har tusener av kanopadlere vandret før oss, og ute på de mange navnløse vannene møtte vi i nærmere 20 kanoer i løpet av turen vår.

Den første bæringen var knapt mer enn 50 meter, og nesten helt flat. Den neste var på to-tre hundre meter og litt mer kupert, men vi lærte oss fort at de mange bæringene egentlig var bare kjærkomne avbrekk fra padlingen, og fine påskudd til å gjøre seg litt mer kjent med flora og fauna i området.

Vi hadde ikke gjort mange tak med padleårene før vi skjønte at det vrimlet av tamrein i området. Space kom i ekstase av å se bukker, simler og kalver som kom og forsvant som skygger i skogen over alt rundt oss – og vi forsto at her gjaldt det å håndheve båndtvangbestemmelsen med all mulig årvåkenhet og disiplin. Den opprinnelige tanken om å slå leir på øyer og holmer for å kunne slippe løs bikkja kunne vi bare glemme – det viste seg at reinsdyra gjerne la på svøm for å komme til de fristende beitene ute på øyene.

Strandhogg.
Strandhogg.

Etter et par timers padling med hyppig og nitid gransking av kartet for å finne fram gjennom labyrinten av viker, fjorder, øyer, holmer og odder fant vi gapahuken som hytteverten ved Kjerringsjøen hadde omtalt. Foruten selve gapahuken besto etablissementet av en bålplass, og i følge den samme hytteverten var dette det eneste stedet i hele området hvor det er tillatt å tenne bål.

Men leirplassen var allerede befolket av fire andre kanoekspedisjoner, så vi valgte å sette opp teltet vårt på å et fredelig sted et par steinkast unna. Noe bål ble det ikke den første kvelden, ikke bare av frykt for å bli bøtelagt av en mulig oppsynsmann, men kanskje enda mer fordi det blåste en sur nordavind som gjorde det mer fristende å krype ned i soveposen inne i teltet.

Idyll i bunnen av ei navnløs vik.
Idyll i bunnen av ei navnløs vik.

Dag to fortsatte vi videre nordvestover forbi øyer og gjennom trange sund. Et sted passerte vi en enslig lavvoboer som satt på en trestubbe og så ut til å ha funnet sitt fristed på jord. Et par bæringer og noen timer seinere gikk vi i land på en odde og fant en nydelig leirplass med fin oversikt i alle himmelretninger. Her bestemte vi oss for å ha teltet stående to netter, slik at vi kunne gjøre turen til Skedsbrostugan med lett kano den tredje dagen.

Den nordvestlige delen av dette vannsystemet kalles «samevann». Om det betyr at det er samer som eier området fikk vi ikke klarhet i, men i hvert fall er alt fiske forbudt for ikke-samer. For vår del var det like greit – inntrykket vi fikk i løpet av turen er at fiskebettet i området er heller skralt. To småvokste abborer ble halt ombord i kanoen etter at de bet på mark-agnet, men ellers virket det temmelig dødt i det våte dypet. De få gangene vi så at det vaket i vannskorpen ble nærmest for sensasjoner å regne.

Konklusjon: Fiskekortet var bortkastede penger.

Som regel valgte vi å bære kanoen, men noen steder var det like greit å dra den over land.
Som regel valgte vi å bære kanoen, men noen steder var det like greit å dra den over land.

Halvveis på den en mil lange turen fra leirplassen til Skedsbrostugan gikk vi i land på en odde der vi fant en gammel, sigen samegamme, og ei splitter ny hytte hundre meter unna. Hvor aktivt samene bruker fiskerettighetene sine i området vet jeg ikke, men vi så ikke verken kanoer eller båter noen steder på «samevannene».

Skedsbrostugan er ei relativt lita svensk turisthytte helt i nordenden av området. Hytta ligger fint til for de som vandrer hele Femundsmarka fra sør til nord, eller omvendt, men da vi var en snartur innom var det bare hyttevakten og to eldre damer å treffe.

Røykepause for kanopadleren.
Røykepause for kanopadleren.

Vegen «hjem» til Kjerringsjøen ble en litt vemodig reise, slik det ofte blir når en tur nærmer seg slutten. Det hadde vært fristende å tilbringe litt lenger tid her, kanskje utforske noen av de avkrokene vi ikke rakk å padle innom. Men samtidig er fire dager nok. Neste gang settes kanskje kursen over Rogen i stedet, i retning Bredåsjøen og Vonsjøene. Dette var uaktuelt de dagene vi var der på grunn av den skarpe nordavinden som gjør padling på store sjøer til en skummel risikosport. Med unntak av de relativt store «samevannene» (Rødsjøene) består området vi beveget oss gjennom bare av småvann der vi sjelden var mer enn 100 meter fra land, og da skal det mye til før kanopadling blir risikabelt.

Oppsummert: strekningen mellom Kjerringsjøen og Skedsbrostugan må være et av de fineste kanoparadisene i Sør-Skandinavia. Stort nok til at det er spennende, og lite og uskyldig nok til at det er overkommelig også for landkrabber og hobby-padlere.

Strekningen vi padlet er gjerne første del av turen over til norsk side og ned Røavassdraget til Femunden. Den turen krever en lang dags padling på vindutsatte Rogen og deretter et par strevsomme dager nedover Røa. Vi hadde ikke tid til å gjøre den turen, og det var heller ikke noe stort savn. Femundsmarka og Rogenområdet byr på andre og vel så naturskjønne muligheter som den nokså overbefolkede elva.

2 kommentarer til «Kanoparadiset øst for Femundsmarka»

  1. hei. jeg lurer på hvilket kart du kjøpte for denne turen? har du noen tips. tenker å starte fra kjerringsjøen

    1. Hei Martin. Jeg husker ikke hvilket kart vi hadde med oss, men jeg tror du kan bruke et av turkartene som dekker hele Femundområdet. Men ettersom området er preget av veldig kronglete terreng med masse viker, holmer, hindringer og muligheter vil jeg nok anbefale å bruke et kart med stor målestokk, gjerne 1:50.000. God tur :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.