Miljøvennlig hundekjøring?

Er hundekjøring en bærekraftig, miljøvennlig aktivitet? Med fare for at enkelte, idealistiske hundekjørere skal få den økologiske havregrøten i vrangstrupa: Nei, hundekjøring er antakelig særdeles lite miljøvennlig. På alle måter. Også om man bruker 12 spannet istedet for bilen til og fra jobben.

For noen dager siden var jeg så heldig å få tak i et parti sjøldaua fugler fra en kyllingprodusent – du vet disse stakkars fjærkledde nusselige stakkarene som vokser så fort at beina knapt klarer å bære dem, og som stryker med i hopetall hver eneste dag i hvert eneste kyllingfjøs over hele landet. De nøyaktige tapstallene er vanskelig å fastslå, men sånt er litt ubehagelig å tenke på når vi går i butikken for å kjøpe det lyse, lekre og latterlig billige kjøttet. For en hundrelapp får du nok kjøtt til å servere hele familien + svigermor og svigerfar, og enda blir det litt igjen til innebikkja som ligger og feiter seg opp under kjøkkenbordet.

Jeg fortalte en annen hundekjører om at jeg nå hadde fryseren full av kyllinger, og han himlet litt med øynene og grein litt på nesen. Så flirte vi litt begge to og var enige om at det kanskje er litt etisk tvilsomt å fore hunder med varer fra en bransje som strengt tatt driver monkeybusiness i forhold til dyrevern-hensynet. Men på den annen side: kyllingene var tross alt døde, og jeg sparte den hardtarbeidende kyllingprodusenten for utgiftene med å levere fuglene til destruksjon, slik forskriftene pålegger ham å gjøre. Dessuten er jo kyllingene ypperlig, feit mat for bikkjene i den strenge vinterkulda. Og vi spiser tross alt kylling fra butikken sjøl når vi skal skeie ut litt.

Så hvorfor være så prippen?

Nylig leste jeg en notis som fortalte at hunder promper så mye at vi strengt tatt ikke burde ha hunder i det hele tatt, dersom vi skal få miljøregnskapet til å gå opp. Avgassene fra en hund er rett og slett lite miljøvennlig.

Hunder setter ikke bare fottavtrykk i snøen når de løper. De etterlater seg også et «økologisk fotavtrykk»:

En middels hund spiser tørrfor og kjøtt som det trengs 0,84 hektar land for å produsere – det såkalt økologiske fotavtrykket. Avtrykket for en stor bil som kjører 10.000 kilometer per år er bare halvparten så stort.
Det viser beregninger fra to arkitekter, Brenda og Robert Vale ved Victoria universitet i New Zealand. De to professorene, som spesialiser seg i hvordan mennesker kan leve mer bærekraftig, mener kjæledyreiere bør bytte katter og hunder for dyr som kan spises.
(NRK)

Man kunne prøve å tvinge hundene til å bli vegetarianere, men de forsøkene som er gjort i den retning har så langt ikke gitt noen stor suksess. Hunder er og blir kjøttetere, desverre. De er ikke like nøye på kvaliteten som sine tobeinte bestevenner, men kjøtt er og blir kjøtt, åkke som er.

Kjøttproduksjon er svært energikrevende, så energikrevende at det er den faktoren som veier tyngst når det gjelder utslipp enten maten er kortreist eller langreist. I forhold til kjøtt ville selv et vegetarisk kosthold basert på råvarer fra hele verden gi en enorm gevinst når det gjelder CO2-utslipp, konkluderer en rapport fra Framtiden i våre hender.
(FIVH).

– Vi burde definitivt redusere vårt kjøttforbruk og ikke øke det år for år, slik vi gjør. Kutter vi kjøttforbruket med 30 prosent, det vil si ned til nivået i 1990, ville det redusert utslippet av klimagasser tilsvarende økningen i klimagassutslipp fra det planlagte gasskraftverket på Kårstø, sier daglig leder i FIVH Arild Hermstad til Aftenposten.
(Aftenposten)

Hundekjøreren har heller ingen grunn til økologiske smil fordi om han dytter tørrforkuler i hundene. I tillegg til at en vesentlig del av tørrforet er laget av animalske råvarer, så har det også gått gjennom en energikrevende industriell produksjon som snarere øker den stakkars, uvitende hundens dype økologiske fotavtrykk. En stor hund utgjør vel 10 prosent av fotavtrykket til en husholdning. Et storspann med topptrente, glupske, kjøttetende løpshunder gjør at hundekjører-familiens økologiske fotavtrykk blir svimlende stort.

Så kan man muligens argumentere med at moderne, lettbeinte konkurransehunder ikke setter like djupe avtrykk som tunge, feite stuehunder. Men desverre, situasjonen er vel snarere motsatt.

Bor du i for eksempel i Folldal og skal delta i Femundløpet, så går det med begredelige mengder bensin eller diesel bare på bilturen med søkklastet tilhenger opp og ned til Røros. Og så skal handlerne tømme en dieseltank på den lange bilturen fra sjekkpunkt til sjekkpunkt.

For ikke å snakke om drivstofforbruket på en Finnmarkstur. Jeg orker enda mindre kalkulere hvor mye CO2 som velter ut i atmosfæren dersom man skulle ta turen til Alpene for å delta i La Grande Odyssé. Og enda verre: ønsker du å være en miljøvennlig hundekjører, så bør du i hvert fall glemme drømmen om å ta med deg 16 hunder på en flytur over dammen for å kjøre Iditarod.

Man kan si mye morsomt om dyrevern-organisasjonene. Men er man litt velvillig og går med på at det er verdt å diskutere sånn i all fordragelighet om det er riktig å holde dyr i fangenskap, fastbundet i kjetting, eller i trange båser, bare for fornøyelsens skyld – så blir hundekjøreren ikke mindre svar skyldig. Litt lavmælt bør han eller hun kanskje også være når det spørres om hvorfor nokså mange hunder må etterlates på sjekkpunktene i de lange hundeløpene med små og litt større smerter, kanskje også litt tørre i ganen og magen som følge av langvarig dehydrering. Men hva de slitne dropp-hundene tenker når de ser resten av flokken løpe videre vet jeg strengt tatt ikke så mye om.

Så er det hundekjøreren sjøl. Den 10 kilo tunge hundesleden som er laget av miljø-uvennlig aluminium. Alle de syntetiske klærne og de tusenvis av hundesokker som kanskje er laget av underbetalte, asiatiske barnearbeidere.

Men altså. Naturligvis kunne jeg avlive hundene mine, bli vegetarianer, legge meg på sofaen, vente på at dagen skulle komme. Joda. Men jeg foretrekker tross alt heller å være miljøsvin enn stuegris. I hvert fall enn så lenge.