På leting etter en veg ut

Jeg har funnet mitt «Walden», mitt drømmested i skogen, slik Henry D. Thoreau fant sitt i 1845. og slik Dick Proenneke gjorde det i 1968. Ei lita koie godt gjemt i en vakker avkrok av Folldal, et kort steinkast fra Grimsa, med utsikt mot Rondane. Koia ble påbegynt for mange år siden, men ikke fullført. I kveld besøkte jeg drømmestedet for n´te gang, fyrte opp kaffebål, tok meg en røyk, glante på issørpa som kom drivende nedover elva, tenkte og kjente etter. Det føltes helt riktig å være der, akkurat et slikt sted jeg kunne bli værende ganske lenge, helt for meg sjøl, bare med hundeflokken som selskap.

Det eneste som gjenstår nå er å kaste ei øks over ene skuldra og en bylt med det aller mest nødvendige av andre må-ha-ting over den andre, og gå ut. Slukke lyset, skru av strømmen og sette i gang.

Eller, er det så enkelt?

Ja, selvfølgelig er det enkelt. Det er bare å gjøre det. Strengt tatt er det ikke noe som hindrer meg, om man ser bort fra min egen hang til komfort og forutsigbarhet.

Men, altså…

Jeg har nettopp lest «Veien ut» av Bjørn Gabrielsen, og han gjør det ikke akkurat enklere å sitte i sofakroken og elle-melle-skal-skal-ikke. Han har gjort det på sin måte, bosatt seg i ei enkel koie i Nordmarka noen kilometer unna Oslo sentrum, sju kilometer fra nærmeste offentlige vei. Han har beholdt jobben som skribent og har ikke brent broene tilbake til sivilisasjonen mer enn at han kan vasse over igjen til ei trygg havn på den «rette» siden. Men jeg tror på det han skriver, og jeg lever med ham når han drar og bærer seg sjøl og alt pikkpakket inn og ut av skogen. At han får med seg en smule berømmelse og aktelse som «betaling» for eneboerprosjektet bør ingen misunne ham. Jeg tror fullt og helt på at dette er noe han har gjort fordi han måtte bryte opp, finne vegen ut.

Jeg har hatt den samme besettelsen i hodet helt siden guttedagene. Jeg husker at jeg proklamerte for mine foreldre og brødre, lenge før jeg hadde fått min første strømregning, før det første husleiekravet, at en dag skulle jeg bosette meg i ei simpel koie, eller ei jordgamme, langt pokkerivold fra nærmeste nabo, og der skulle jeg bli boende. Den dagen skulle komme, bare vent! En dag!

Nå er jeg snart gammal nok til at jeg ikke har noen aktverdig grunn til å utsette det lenger. Og likevel nøler jeg. Det er disse hverdagslige bagatellene … lysbryteren som er så lett å vippe opp og ned, vannet som renner så lett ut av kranen, panelovnene som holder stua og kjøkkenet varmt. Og så er det jobben, den trygge jobben, den faste inntekta. Vaskemaskina. Sofaen og stolene og stuebordet. Og bilen! Den blå kassebilen fra 1997 er sant å si ikke stort å skryte av, men den bringer meg fra hit til dit hver eneste dag uten at jeg blir verken svett eller sliten.

I kveld, på veien hjem fra den bortgjemte, uferdige koia, møtte jeg grunneieren. Jeg spurte ham rett ut om han kunne tenke seg å låne bort husværet mot at jeg påtok meg å fullføre byggverket. Han trakk på smilebåndet og sa «tja» – han hadde egentlig tenkt tanken på å gjøre arbeidet sjøl, men han skulle tenke over saken og gi meg tilbakemelding.

Hva om han sier ja?

Hytta er sju meter lang og fire meter bred. Det betyr at jeg får plass til ei seng, et bord, et par stoler, en kjøkkenkrok, en ovn. Altså det viktigste, men heller ikke mer enn det. Men hva er det viktigste? Hvor mange kniver og gafler? Hvor mange suppeskåler, vinglass, bøker og annet dilldall må man ha for å kunne leve et anstendig liv?

Jeg sjekket mobiltelefonen på stedet, og dekningen er det ikke noe å si på. Altså kan jeg ha med pc slik at jeg kan sjekke epost og surfe på internett akkurat som før. Jeg må naturligvis kjøpe et solcelleanlegg slik at jeg får ladet opp batteriene.

Motorsaga får vel også bli med. Likedan batteriradioen. ATV’n også, jeg orker tross alt ikke gå milevis hver eneste dag!

Men hva om han sier ja? Orker jeg knoget og slitet og savnet? Orker jeg å sitte mutters alene dag etter dag, sommer, høst, vinter og vår og telle timer og dager?

Hvorfor flytte til skogs egentlig? Tror jeg i fullt alvor på mine egne apokalypse-teorier om forbruker-samfunnet som råtner på rot og er dømt til å gå en ublid skjebne i møte? Er jeg så glad i stillhet og ro at jeg har nok med vindsus i trærne og synet av ei elv som knapt nok forandrer seg fra dag til dag?

Hva om han sier ja? Uansett blir det ikke aktuelt å bevege seg før til våren. Det er noen måneder til. Jeg trenger litt tid til å tenke grundig gjennom sakene. Finne en god grunn, en forklaring jeg kan bruke når folk spør. Det holder jo ikke å bare ha lyst. Eller kanskje gjør det det? Kanskje jeg skal gjøre det av en eneste grunn: Fordi jeg har lyst.