Med ondt skal ondt fordrives

Til de av dere som muligens er en smule bekymret over mine evner til å trekke nødvendige konsekvenser av en urovekkende helsetilstand: Her skal jeg omtale en gastronomisk hendelse som viser at jeg er i stand til å begå ytterligheter for å sikre et sunnere kosthold.

I dag spiste jeg nemlig fisk. Samt en solid dose grønnsaker. Det er sant som det er sagt – med ondt skal ondt fordrives.

Både fisken og grønnsakene ble oppdaget ved et dypdykk i Prix-frysedisken. Innpakningen fra Findus var merket med «torsk», og innholdet viste seg å være alldeles firkantet, gråblått av farge, en djupfryst raritet som strengt tatt ikke ga særlige assosiasjoner til «delikatesse fra havet». Herregårdsblandingen av grønnsaker ser jeg ingen grunn til å beskrive nærmere – jeg studerte i hvert fall ikke den fargerike blandingen så nøye før jeg stupte den oppi ei steikeform, sammen med fisken og overdådige mengder med smør, salt og pepper, og skuffet hele smørja inn i steikeovnen på 200 grader.

Etter en god middagslur trakk jeg herlighetene ut igjen og serverte meg sjøl. Som garnityr og sikring mot eventuell ubehagelig smak danderte jeg med usansynlig store mengder hvitløkssaus og den skarpeste sennepen man selger her til lands.   Det smakte … ikke vondt, men kanskje først og fremst kjedelig. Jeg hadde antakelig misforstått serveringstipset på baksiden av Findusemballasjen – i hvert fall smakte fisken som seig tyggegummi med tilsatt odør av sennep og hvitløk.

Men jeg ble mett, så jeg skal ikke klage. Sunt var det i hvert fall, skal man tro ernæringsekspertene.

Etterpå, mens jeg kjente på ettervirkningene av måltidet, slo det meg nok en gang, at det som er sunt og fornuftig, det er som regel gratis og ubehagelig. Og motsatt: det som er ren og skjær nytelse er enten svindyrt, eller kjempeskummelt, eller begge deler.

Som bevis for denne hypotesen kan man jo bare ramse opp alt som forståsegpåerne omtaler som «sunne vaner»: Hyppige fiskemåltider, masse grønnsaker, edruelighet, avholdenhet fra overdrevne seksuelle aktiviteter, positive tanker om verdenssituasjonen, mosjon … i det hele tatt; alt dette er nesten gratis, helt ufarlig – men gudsjammerlig kjedelig eller direkte frastøtende.

Og motsatt: Feit og saftig junkfood, mengder av tobakk og gode drikkevarer, utsvevende seksualvaner, lange ferier og en revolusjonær holdning til verdenssituasjonen … alt sammen kostbart, farlig – men syndefullt og deilig.

To av mine aller mest skjellsettende og sjokkartede kulinariske opplevelser er knyttet til spinatsuppe – etter sigende noe av det sunneste og rimeligste man kan spise. Jeg har spist spinatsuppe to ganger i mitt liv. Den første gangen var jeg et uvitende barn, og var totalt uforberedt på innsikten i hvor grufullt mat kan smake. Den andre gangen jeg spiste spinatsuppe fikk jeg bekreftet at minnet fra den første gangen stemte; spinatsuppe var akkurat så kvalmende motbydelig som jeg mente å huske.

Og slik kan man fortsette å la tankene flyte fritt.

Hvis man tenker langt nok kommer man til tanken på liv og død. Hvis jeg skulle nevne den hesligste måten å omkomme på, så måtte det være å ende sitt liv blant fiskene, for eksempel dratt ned i dypet i en trål smekkfull av torsk og hyse og makrell og sild. For ikke å snakke om å trekke sitt siste sukk blant grønnsakene, etter å ha snublet og ramlet inn i en diger grønnsakhakker. Men aller verst av alt: Å falle oppi en umåtelig kjel med putrende spinatsuppe!

Og den vakreste døden: Å plutselig bli rammet av et kolossalt hjerteattakk mens man nyter en diger mugge svart kaffe og en feit sigarett – etter tidenes mest spektakulære, seksuelle utskeielse!

Slik er livet. Det gjelder å nyte mens man lever. Etterpå er det for seint.