Mitt liv som blogger

 

«Kan du gi meg et tips til hva jeg kan blogge om?»

Spørsmålet ble stilt av en jentunge på et eller annet nettforum jeg var innom. Den unge jenta var knapt nok i stand til å skrive navnet sitt riktig, men hun hadde så lyst til å starte sin egen blogg. Hun hadde lyst til å si noe, men visste bare ikke hva.

Hun er ikke alene om det. Sjøl sliter jeg periodevis med en djevelsk skrivesperre som gjør at det kan være et mareritt å få skrevet et eneste ord. At jeg faktisk har skriving som levebrød gjør det enda verre. Det hender at jeg fantaserer om å bli fjøsrøkter eller tømmerhogger eller butikkekspeditør bare for å slippe unna den lammende vissheten om artikler og reportasjer som skrives.

Knut Hamsun, den største ordkunstneren Norge har fostret, hadde total skrivesperre i lange perioder. Hadde han vært ung dikter i dag hadde han antakelig jamret seg over problemene i sin egen blogg.

Jeg har hørt om kunstnere som har lignende opplevelser når de skal utøve sitt uomtvistelige talent. Pianister som blir nervøse av å skulle gjøre det første anslaget på tangentene. Malere som blir syke av å stå foran et ubesudlet lerret.

Angsten for det tomme, hvite rommet.

For min del løser det seg av en eller annen merkelig grunn når jeg blogger. Å skrive artikler til månedsbladet jeg utgir kan jeg utsette i dager og uker. Å skrive private tekster til skrivebordsskuffa har jeg slutta med – jeg kommer rett og slett ingen veg, ikke et eneste ord. Men når jeg starter et nytt innlegg i bloggen min ramler ordene ut av seg sjøl.

Det er flere år siden jeg laget min første, private nettside. Jeg knota og strevde for å sette opp en side helt fra scratch, uten å skjønne bæret av html-koder. Så balla det på seg, og med åra har jeg satt opp haugevis av nye nettsider, både i jobben og privat. Fram til nå har jeg først og fremst skrevet om hundekjøring og friluftsliv på min egen nettside. Men jeg opplever et voksende behov for å utvide horisonten. Livet er mer enn bare hunder og sledespor.

Så begynte jeg å interessere meg litt mer for fenomenet blogging. Jeg hadde hørt ordet, men egentlig ikke interessert meg noe særlig for temaet. Jeg hadde min egen nettside, og leste en del andre private nettsider, men jeg oppfattet ikke meg sjøl som tilhørende bloggosfæren.

Men i det siste har det forandret seg litt. Jeg har begynt å vandre mer målbevisst rundt i cyberspace for å se hva andre gjør, hva som motiverer den kolossale svermen av hobbyskribenter til å uttrykke seg, hvilke mekanismer som driver utviklingen, hva som skjer.

Det er en forunderlig verden. Som bladfyk gjennom flere tiår kan jeg ikke annet enn å bli fasinert over fenomenet. Det pågår en gigantisk, global samtale der ute – en tiltagende strøm av ord som flyter mellom menneskene i den virtuelle verdensveven.

Det sies at den norske bloggosfæren er spesiell på den måten at den i stor grad domineres av unge kvinnelige skjønnheter, eller wannabee-beauties, som skriver utelukkende om klær, sminke, mat – en kvalmende blanding av forbrukshysterisk motepjatt, kunstig hudfarge, syntetiske pupper – og cupcakes! Hadde jeg forstått meg på hacking, så skulle jeg tråkla meg inn på noen av verstingnettsidene og most alle disse parfymeflakongene og cupcakene pokker i vold.

Er det bare meg, eller føler man seg skikkelig ufresh når man ikke har på seg noen fine solbriller? (Karoline Berget)

I enkelte land som vi ikke liker å sammenligne oss med brukes blogging til å starte revolusjoner, eller i det minste å bli kvitt noen korrupte presidenter. Til og med amerikanske bloggere sies å være mindre opptatt av kakeoppskrifter og blondebluser enn de norske bloggerskene.

Men såpass har jeg forstått, at man kommer ikke høyt opp på de norske blogg-rankinglistene uten å beskjeftige seg med fashion og søte kaker. Sjøl skriver jeg epokegjørende artikler om lemenår og huggormbitt og lager instruksjonsvideoer om slippknuter for hundekjørere. Men jeg innser at det er en nådeløs kamp mot overmakten.

Jeg vil aldri nå toppen på rankinglistene før jeg vasker av meg hundebæsjen og setter en injeksjon med hva-var-det-det-het-igjen, den kjemikalien man sprøyter inn i leppene for å få en mer sexy look.

Og hva i helvete er en «dagens outfit«?

Mitt liv som blogger.

Jeg skal innrømme at det er ikke til å unngå at man sitter og nistirrer på telleverket straks man regner seg sjøl med blant bloggerne. Alt handler om å være populær. Det får våge seg om suksessen varer bare i 15 minutter. Det som skrives i bloggosfæren er ikke ment for evigheten. Hvis Hamsun hadde blogget i dag, så ville han sagt at om hundre sekunder er allting glemt.

Jeg har lært meg noen knep de siste ukene. Første bud er å skrive ofte. Det neste budet er å kjenne snarveiene for å bli sett. Det tredje budet er å skrive det du vet eller tror at folket vil lese.

Se så, da ble det en sak i dag også. Jeg visste ikke helt hva dette innlegget skulle handle om da jeg begynte. Men det er ikke så nøye, det viktigste er at jeg skriver noe.

6 thoughts on “Mitt liv som blogger”

  1. Ærlig talt – hva er galt med cupcakes og hårfarge? Det er du som ikke henger med i dagens 2011. Maken til surmaget innlegg – skader de noen, rosabloggerne? Alle kan ikke være like, alle er ikke interessert i hundekjøring og frilufsliv, men det gjør dem ikke til dårlige mennesker. PS: Du mener restylane. Og det er ikke så galt i å fikse på utseendet heller, hvis en vil og har råd.

    1. Jeg må nesten svare deg…: Det er vel ikke noe galt med cupcakes og hårfarge og andre mote-skriverier, bortsett fra at JEG synes det blir forferdelig mye av det i en del sammenhenger. Om rosabloggerne skader andre kan vel diskuteres – jeg for min del synes det er litt synd (og merkelig) at så mange tilsynelatende bruker så mye tid, penger og krefter på det jeg betrakter som utvendig, overflatisk fjas. Men jeg har selvfølgelig aldri ment at rosabloggere er dårlige mennesker :) Når det gjelder restylane, så kommer det jo en del helseadvarsler, se her fx: http://www.dagbladet.no/2010/08/26/nyheter/medisin/innenriks/helse/13136231/ Men forøvrig har du rett i at jeg ikke henger helt med i 2011. Heldigvis.

  2. He, he… Jeg måtte le på slutten her… «dagens outfit» den har vi diskutert mye her i bloggeverden en periode. Alle de populære rosabloggene var full av «dagens outfit», fjortisbloggene også. Og det er visstnok disse bloggene som er populære. Men, JEG leser dem aldri, hverken rosa- eller fjortisbloggene. Jeg leser blogger med variasjon, nytteverdi, humor, glede, opplevelse og som er skrevet av voksne mennesker med egne meninger (bortsett fra en blogg; Villmarksjenta, hun er jo bare 15, men… flott jente). Jeg er blitt en «kikker», jeg tar del i andres liv gjennom bloggingen. Jeg titter inn i deres hjem og i deres erfaringer. Og vet du? Det gjør mitt liv til et helt normalt liv!!!

    Det at det er mulig å ta opp et tema, eller sette fokus på et tema, skrive om det, og få igang diskusjoner ved hjelp av en blogg – det gir meg en mulighet til å nå andre med min mening, og lese andres meninger.

    Hva er andre mennesker opptatt av, og hvorfor? Det er ingen tvil om at jeg synes bloggingen er en god ting!

    Håper du får en strålende dag!

  3. «Det hender at jeg fantaserer om å bli fjøsrøkter eller tømmerhogger(…)»

    «Sjøl skriver jeg epokegjørende artikler om lemenår og huggormbitt(…)»

    Jeg ler meg ihjel! :D

    Men nei, det er ikke lett å være blogger om man vil på topplistene…

    1. Tømmerhoggere og fjøsrøktere skal man ikke le av :) Jeg misunner dem oppriktig det ærlige, fysiske arbeidet – se ikke bort fra at min neste jobb blir noe i den retningen… ;)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.