Redningsmenn og lykkejegere
I 2011 ga Aschehoug forlag ut boka «Redningsmenn og lykkejegere – norske pionerer i Alaska», skrevet av historikeren, journalisten og forfatteren Roy Andersen. Boka fikk overstrømmende positiv omtale i flere av landets største medier, og ble nominert til Brageprisen i kategorien sakprosa.
Jeg fikk nylig en pocketutgave av boka i hendene og ble liggende ei halv natt og nilese, og slukte siste halvdel neste dag. Roy Andersen skriver drivende tett og intenst, og han går stundesvis langt i å dikte seg inn i flere av bokas sentrale skikkelser, nærmest på skjønnlitterært vis.
Som tittelen antyder handler det om nordmenn i Alaska, og vi er tilbake i tida rundt år 1900, da dette veldige landområdet helt i nordenden av amerikanske kontinentet fortsatt bare var et «district», og ikke en stat. De hvite flekkene på kartet var mange og store, og de spredte bosettingene huset bare noen ganske få sjeler.
Men så skjedde det veldig mye i løpet noen få år. Enorme gullforekomster ble oppdaget på to steder nesten samtidig, først i Klondyke i 1896, og deretter i Nome 1897. Nordmenn ble involvert i de to eventyrlige gullrushene på ulike vis, og Roy Andersen gir en bred og veldokumentert skildring av de dramatiske begivenhetene.
At flere nordmenn spilte viktige roller i gullrush-perioden i Alaska er godt kjent for alle som har vært borti dette stoffet tidligere. Men jeg er sannelig usikker på hvor inngående kjennskap hvermansen i Norge har til de mange sterke personlighetene og de spektakulære begivenhetene som fikk Roy Andersen til å skrive denne boka. At forfatteren sjøl har latt seg fasinere og sjarmere av stoffet er åpenbart, og slett ikke vanskelig å forstå.
Den sentrale ledetråden i beretningen er begivenhetene som fulgte i kjølvannet av Manitoban-ekspedisjonen, initiert av misjonæren Sheldon Jackson. Han hadde fått det for seg at han skulle berge eskimoene i Alaska ut av håpløse forhold ved å la dem lære tamreindrift fra norske samer.
Den 4. februar 1898 forlot dampskipet «Manitoban» Alta med 113 nordmenn ombord, de fleste av dem samer og kvener, samt 500 reinsdyr. Ekspedisjonen ble kalt «The Yukon Relief Expedition».
Boka er bygget opp rundt tre, fire sentrale skikkelser: Jafet Lindeberg, som ble den rikeste nordmannen i Nord-Amerika etter at han gjorde eventyrlige gullfunn i området der byen Nome etterhvert vokste fram. Leonhard Seppala, den norske hundekjøreren som ble helten i det legendariske «serumløpet» til Nome. Og til slutt «kjøttbaronen» Carl Lomen, som slo seg opp til storkar på produksjon og salg av reinsdyrkjøtt – og reinsgjeteren og samen Anders Bahr, «den arktiske Moses».
Sistnevnte ble hyret inn av Lomen til å lede 3.000 reinsdyr tvers over Nord-Alaska, fra Seward-halvøya til utløpet av Mackensie-elva lengst nord i Canada. Den hasardiøse ekspedisjonen tok fem år, og endte i en skjebnesvanger økonomisk misére for Lomen-konsernet. Men beretningen om det ufattelige strevet underveis på den 2.500 kilometer lange ferden overgår mange av de mer kjente fortellingene fra norsk polar- og villmarkshistorie.
De eventyrlige historiene om de norske pionerenes innsats i det jomfruelige Alaska er på et vis minst like fasinerende som andre nordmenns bragder i det kalde nord. Dette er dramaer som inneholder det meste; uredde eventyrere, gigantiske gullforekomster, store pengesummer, politiske intriger, kriminelle fantaster, storslagne drømmer og tragiske menneskeskjebner.
***
NRK laget en serie på fire programmer basert på boka til Roy Andersen. Serien kan du se HER.
