Europa rundt på to hjul

I serien «minner fra gamledager» har jeg funnet fram dagboka fra den lange sykkelturen sommeren 1979. Fra januar til august det året jobbet jeg som lagerbetjent og butikkekspeditør hos Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Hemsedal – men 10. august surret jeg snippveska fast til bagasjebrettet på sykkelen og tråkket i veg sørover, med kurs mot Middelhavet. Det ble en nærmere 300 mil lang odyssé på to hjul gjennom Europa.

Her er noen utdrag fra dagboka, som jeg førte med litt varierende disiplin undervegs:

10. aug: Startet fra Hemsedal etter arbeid, nådde nordenden av Krøderen ca. kl. 22.00. Ganske fint vær, passende etappe å åpne med. Overnattet i buskene ved et møkkahøl av en rasteplass.

11. aug: Krøderen-Larvik. Drøyt 20 mil, elendig vær. De gangene det ikke regnet, så pøsregnet det! Overnattet ved Gon Camping ved Larvik. Fint å få dusjet og stresset ned. […] Trøtt i beina og sår i ræva. 13 timer på sykkelen allerede andre dagen er ikke å anbefale for eventuelle etterkommere!

12. aug: Larvik-Fredrikshavn-Ålborg. I fint vær over Skagerak. De 6,4 milene fra Fredrikshavn til Ålborg ble en pine pga. senebetennelse i ene kneet. Møtte en type på gata i Ålborg som innlosjerte meg på hybelen sin i «4. mai kollektivet». Var på «Gas Light House» om kvelden/natta.

13. aug: Ålborg. Sparket ut igjen fra 4. mai kollektivet! […] Vært til behandling for mitt vonde kne hos en norsk lege, ble invitert til ettermiddagskaffe etterpå. Reiser inn til byen nå. En bande andre nordmenn holder fest i naboteltet, mulig jeg slår meg med dem. […] Og det gjorde jeg – vi drakk, danset og sang «det er Norge som er bra».

14. aug: Ålborg. Kneet er i elendig forfatning, derfor en rolig dag i byen med sightseeing og fotografering. Var på «Emanuelle på safari» om kvelden – grusomt!

15. aug: Ålborg-Århus. Steroidsprøyten begynner å hjelpe, og de 10 milene til Århus gikk bra. Forbannet motvind, men brukbart «sykkelføre». Jylland med endeløse bølgende kornåkre har sin sjarm i fint vær. Disse ordene skrives på ungdomsherberget her i byen. Bra med et sivilisert, nedroet sted etter tre harde døgn i Ålborg. Begynner å innse at jeg hadde tjent på å ta Kielferge, både økonomisk og tidsmessig!

16. aug: Århus-Vejle. Pøsregn om morgenen og derfor sen start, samt et stadig plagsomt kne, førte til at at jeg tok kvelden allerede i Vejle, etter bare 7-8 mil. Dette holder ikke dersom jeg skal ha håp om å se Middelhavet.

17. aug: Vejle-Schleswig. Formen kommer seg, og i dag klarte jeg å legge bak meg en 10-15 mil. De første milene lå jeg og knivet om «ledertrøya» med en del andre pedaltråkkere. En stund før Haderslev tok de imidlertid en liten pause, og siden så jeg ikke noe til dem. Passerte grensa til Tyskland, hadde litt vanskeligheter med å orientere meg i Flensburg. Tok kvelden i Schleswig. Men 10-15 mil på sykkelsetet ser ut til å være litt i lengste laget, det blir ikke verken tid eller krefter til å slå seg løs om kvelden!

18. aug: Schleswig-Grossen See. Et fint parti ned til Kiel, men derfra noen kjedelige mil gjennom tildels øde og dønn flate områder til Bad Segeberg og videre til Grossen See. […] Møtte en dansk jente på en sportsbutikk i Kiel, som fristet til et lengre opphold der, men Middelhavet ligger ennå for langt unna!

19. aug: Grossen See-Hannover. Godt å komme vekk fra den illeluktende campingplassen! Syklet til Velzen og tok toget til Hannover for å ha en litt rolig dag, men samtidig komme noen mil sørover. I Hannover gadd jeg ikke lete etter ungdomsherberget, vandret gatelangs i den iskalde hypermoderne steinørkenen av en by til midnatt, hvorpå jeg gikk å la meg midt mellom oppbevaringsboksene inne på Hauptbahnhofen. Ble vekket kl. 02.00, gikk så ut og sovnet på øverste trinn på en trapp ved hovedinngangen. Uff!

20. aug: Hannover-Göttingen. En fin dag! Startet fra trappa kl. 06.00, var i Göttingen ca. kl. 17-18.00. Deilig å komme til skikkelige «siviliserte» strøk igjen!

21. aug: Göttingen-Fulda. En nyyydelig dag! Møtte en kar noen mil nord for Eschwege, han har syklet Tyskland og Sveits på kryss og tvers i tre uker alene, og nå skulle han samme veg som jeg. Vi holdt følge til ungdomsherberget i Fulda, og la planer om å holde følge videre i morgen til Bad Mergentheim. Oppdaget hvor fint det egentlig er å være to sammen. 15 mil gikk som en lek, og vi nådde herberget her i Fulda ca. kl. 19.00. Karl Heinz heter han, og bor i nærheten av Stuttgart.

22. aug: Fulda-Wertheim. Måtte reparere framhjulet, som i går var slått skjevt + sette inn tre nye eker. Karl Heinz ville helst ikke vente, så han drar videre i håp om å nå Bad Mergentheim samme dag. Syklingen gikk ganske greit til å begynne med, hang meg på en traktor i en stigning på flere hundre meter, og slapp meg utfor i «fritt fall» like langt nedover på andre siden – herlig!! Slutten gikk ikke fullt så bra – først uhorvelig kupert, så øspøsende regn. Kom ikke fram til Bad Mergentheim, men måtte ta til takke med Wertheim, 4 mil unna.

23. aug: Wertheim-Aalen. Nydelig sykkeltur, men igjen slo værgudene seg løs like før målet. Hadde tenkt meg til Ulm, så ble ambisjonene endret til Köningsbronn, et veritabelt skybrudd stoppet det hele i Aalen. […] Ellers begynner det å se tynt ut med økonomien. Enten er Tyskland et urimelig dyrt land, eller så er jeg bare slepphendt med pengene, eller kanskje begge deler. Om alt går etter planen […] er jeg i Innsbruck om to-tre dager!

24. aug: Aalen-Biberach. Første etappe til Ulm gikk ganske bra. I Ulm ble jeg oppholdt av et nytt skybrudd. På turistkontoret ble jeg rådet til å følge et «Fahr-rad-Wanderweg» opplegg til Lindau. Riktignok noe lenger enn den vanlige ruten langs hovedveien, men mindre trafikkert og gjennom naturskjønne omgivelser. La meg bare si at jeg skal aldri (!?) mer la meg narre til ikke å følge min egen teft for hva som er best og raskest. Ruten gikk faktisk gjennom stille og idylliske landsbyer, og tvers over bølgende høstgule kornåkrer – men du gode Gud hvilke omveger! Den dagen kom jeg ikke en gang halvveis fra Ulm til Bodensjøen. Overnattet på et avsides kubeite, uten anelse om hvor jeg var.

25. aug: Biberach-St. Anton. I fin stil (mot vinden, som alltid) til Lindau, denne fine byen med så altfor mange turister. Ble tvunget til å oppholde meg dønn rolig i en times tid på en kafé pga. et elendig krek av en snakkesalig papegøye, som jeg var dum nok til å selv å plassere på skulderen. Den nektet hårdnakket å forlate sitt nye rede […] Så syklet jeg videre, over grensen til Østerrike og opp til Feldkirch, hvorfra jeg så tok toget over Aalbergpasset til St. Anton.

26. aug: St. Anton-Bolzano. Dette var altså dagen det skulle skje. Det begynte bra – de første 7-8 milene til Innsbruch strøk jeg avgårde i Tour de France stil. På Innsbruck Hbhf. kjøpte jeg så billett til Brennero på toppen av Brennerpasset og satte meg på toget – og merket ikke at den lille mappen med pass, italienske kontanter og tyske mark manglet. En toller som ba om å få se passet mitt på toget, trodde meg da jeg sa at passet lå i «meine Fahrradtasche» som hang på sykkelen bak i godsvognen. Vel oppe i Brennerpasset la jeg meg så på pedalene og tråkket i veg 8 mil nedoverbakke mot Bolzano. Først der oppdaget jeg hva som hadde skjedd. Tre omganger søking gjennom alle sykkelveskenes kroker ga ikke resultat. Et besøk på politistasjonen endte med at betjenten himlet med øynene da jeg fortalte at jeg hadde passert grensetn uten pass. Han fortalte meg at jeg pent måtte finne meg i å sykle opp igjen til Brennerpasset (ettersom jeg ingen penger til togbillett hadde) og anmelde saken der. Det var ikke tale om å få låne telefonen for å ringe til Innsbruck Hbhf. og ettersøke passet og pengene. Nedbrutt og bitter  på italiensk politi allerede etter første dag gikk jeg å la meg først på gulvet i ventehallen på byens jernbanestasjon. Derfra ble jeg jaget i 2-tida, hvorpå jeg tok med meg sykkelen og la meg på en bortgjemt parkbenk i den milde nord-italienske sommernatta…

27. aug: Bolzano. Første møte i banken. Første møte på telefon-sentralen, ringte til Hemsedal Sparebank med beskjed om å stoppe utbetalinger på mine tapte sjekker, og med beskjed om at de måtte sende meg penger. Andre møte på politistasjonen: En ung spirrivipp, infernalsk illsint, gir meg et tredjegrads forhør. Konklusjon: Enten vente her i Bolzano til pengene kommer, og så sykle videre til konsulatet i Genova – eller la sykkelen stå igjen her og la politiet betale togreise til konsulatet. Betenkningstid til neste dag. Så et par møter til i banken. Kjøper litt hvitt brød, ost, frukt samt en liter vin (til kr. 2,- !) Setter meg på en parkbenk. Møter en amerikaner som i løpet av de siste par årene har trampet rundt under flere himmelstrøk. Lærte meg en del om «indianerlivet» i byene. La oss under noen busker i en park utpå kvelden.

28. aug: Bolzano-Genova. I banken blir det gjort klart at jeg neppe kan gjøre regning med å få telegrafert penger fra Norge. Det jeg må gjøre er å få politiet til å spandere togreise til Genova, hvor jeg kan få nytt pass og få refundert de tapte reisesjekkene. […] Det hele ender med at jeg blir bedt om å møte opp kl. halv seks – da skal politiet ordne med det formelle samt gi meg billett til Genova. […] Sykkeltransporten må jeg selv betale. En vennlig sjel i banken ga meg 20.000 lire, som holdt til å betale telefonregningene på telefonsentralen, litt frukt og loff, samt sykkeltransporten. Kl. 20.00 forlot jeg så Bolzano og sent på natten ankom jeg Genova. Sov litt på gulvet på jernbanestasjonen.

29. aug: Genova. Oppsøker politistasjonen («Questoria») og må vente en uendelighet på at politiet skal ordne det formelle så jeg kan oppsøke det norske konsulatet. Til slutt gir jeg yngstemann på stasjonen en overhøvling om det italienske byråkrati og dermed ordnes det relativt raskt med en som kan geleide meg til konsulatet. På konsulatet får jeg så vite at jeg ikke kan få tilbake noen penger uten en formell anmeldelse. Dermed tilbake til «Questoria», nye skjemaer, mer venting! […] Dagens avsluttes så på en fin måte ved at jeg oppsøker den Norske Sjømannskirken i byen, presten der, Dag Helstad, er gift med Inger Torill Rekdal, datter av naboen til foreldrene mine på Åndalsnes. Spiser middag der sammen med Irene fra konsulatet og blir bedt om å overnatte der til enste dag!

29. aug: Genova-Celle Liguria. Etter en god natts søvn i eget rom med bad reiste jeg inn til byen og fikk utbetalt det jeg hadde tapt. Så til middag i sjømannskirken, deretter farvel i døren med lovnad om å hilse hjem før jeg kastet meg på sykkelen og tråkket i veg vestover, ut av maurtuen Genova, og videre ca tre og en halv mil til Celle Liguria. Overnattet ved en slags vegkro.  Eieren kom først for å varsku om at jeg ikke fikk slå opp telt, men etter en stunds fekting og kjefting ba han meg så om å legge meg innenfor gjerdet, hvor jeg kunne ligge mer i ly for vær og vind og ransmenn!

30. aug: Celle Lig.-San Remo. En «normal» dag i jevnt tempo gjennom et dusin små og mellomstore italienske badebyer. Kjøpte meg sandaler og pakket skoene vekk ettersom varmen begynte å bli bortimot plagsom!

31. aug: San Remo-Cannes. Ventimiglia var neste stopp, og det var stopp som sa PANG! Idet jeg ligger og kriger med den uendelige bilkøen kommer en gærning opp på siden av meg og forsøker å presse seg videre fram, med campingvogna på slep, mellom meg og motgående kø på motsatt side. Jeg tviler på at jeg kommer til å glemme følelsen jeg hadde idet den kjølige campingvogna strøk meg lett langs armen og tippet meg overende på et sted hvor det overhodet ikke går an å tippe overende. Min eneste tanke var at dette kom til å gå svært dårlig. Men det gikk egentlig langt bedre enn en har lov til å håpe på … jeg trynet i asfalten midt i et kaos av italienere og franskmenn på vei til og fra grensen. Bilen og campingvogna forsvant i fin fart videre, mens resten av trafikkens stoppet opp akkurat lenge nok til at jeg fikk reddet meg selv i sykkelen i land på fortauet. Resultatet var, foruten noen små skrammer på albu og ankel, at framhjulsgaffelen var bøyd ganske kraftig bakover slik at det var umulig å svinge til venstre! Men etter en times bøying og pressing og montering hos nærmeste sykkelreparatør (4.000 lire) var skaden såvidt bra gjenopprettet at jeg ferden kunne fortsette. Jeg passerte grensen til Frankrike, badet i Middelhavet ved Menton, før jeg fortsatte inn i Monaco og Monte Carlo. Jeg syklet opp foran casinoet, mellom Rolls Roycene, iført bare en skitten kortbukse og svett pannebånd, men der ble jeg viftet vekk av en ilsk politimann med hvite hansker og strøken uniform. […] Jeg svingte inn i nærmeste sidegate og fortsatte videre langs den naturskjønne rivieraen. Azurblått Middelhav, hvite kalkklipper, som stupte seg loddrett flere hundre meter ned i sjøen, og en og annen sandstrand fylt til randen av soltilbedende nudister. Jeg stoppet bare noen timer i Nice, slikket solen på Promenade des Anglais, tok en kaffe på en fortauskafé, og fortsatte videre. […] Stoppet i Cannes, sovnet i en bakgård til et eller annet nybygg.

1. sept: Cannes-Port Grimaud. Etter å ha ligget en halv dag i solsteiken på badestranden bestemte jeg meg for å tråkke videre. De 4,5 milene til St. Raphael gikk langs en fantastisk kyst. En liten, god veg slynget seg fram mellom de mest maleriske klippe- og buktformasjoner, og det var fristende å stoppe for å fotografere i hver eneste sving. Stoppet i Port Grimaud, Frankrikes Venezia. […] Sovnet på den fine badestranden.

2. sept: Port Grimaud-Toulon. Denne dagen forlot jeg det som de fleste regner for Rivieraen. Men, som det står i reiseguiden: kysten fortsetter. Like før Toulon gikk en eke i bakhjulet, og jeg brukte hele ettermiddagen på å finne et sted hvor jeg fikk reparert saken.

3. sept: Toulon-Cassis. Herlig å nærme seg Cassis igjen, denne koselig byen hvor jeg var for to år siden sammen med Øyvind, Ola, Ragnhild og Hans Chr., etter to-tre masete uker i Chamonix og Bergell. Og byen hadde ikke forandret seg i løpet av fraværet. Havnepromenaden, de små smuglignende gatene, den svale parken med fontenen, lystbåthavnen, alle barene, badestranden – alt var der akkurat som jeg husket det.

4. sept: Cassis-Port de Bouc. Tilbrakte første halvparten av dagen på badestranden, beundret hordene av toppløse skjønne havjomfruer, bakte meg selv i den brennende solsteiken med svalende dukkerter i Middelhavet innimellom. Deretter knyttet jeg på meg pannebåndet og og tråkket i veg over det solsvidde fjellandskapet til Marseilles. Stoppet en liten stund ved lystbåthavna i Marseilles, fortsatte så til havna, hvor jeg møtte to norske trailersjåfører på veg mot Genova. De rådet meg til å fortsette mot Port de Bouc, Frankrikes største oljehavn, hvor sjansene for å finnne norske skip eller trailere på veg til Norge skulle være større enn i Marseilles. Dermed fortsatte jeg til langt på kveld, eller natt, mot oljehavna.

5. sept: Oppsøkte den svenske sjømannskirken i byen, fortsatte til det norske visekonsulatet på havna. Fikk vite at det var lite håp om å få skyss med norske trailere eller skip hjem. Jeg så ingen annen mulighet enn å sykle videre, mot Avignon – og for første gang på turen fikk jeg følelsen av å sykle hjemover. Ankom Avignon utpå kveldingen, ekspederte sykkelen med toget hjem. Prøvde å finne en trailer med kurs for Paris, forgjeves. Prøvde å haike i fire timer. Også forgjeves!

6. sept: Avignon-Montelimar. På tur gjennom gatene i Avignon møtte jeg en engelsk gatesanger som sto og remjet Dylan-sanger på et gatehjørne. Han ba om fyr på en sigarett, og dermed kom vi i snakk. Det viste seg at han var blitt frastjålet munnspillet. Jeg dro fram mitt eget munnspill og dermed endte jeg opp som det ene medlemmet i et tomanns gateorkester. I en enkel blues gikk det ganske bra, i en noe uvanlig utgave av «One day I shall be released» noe dårligere, og en tredje Dylan-låt enda dårligere. Og dermed var min karriere som gatemusikant over. Men han var hyggelig, og sammen med sin franske kjæreste foreslo han at jeg kunne slå følge og plukke vindruer, en jobb hun hadde ordnet med. Men motet sviktet, jeg var snart helt pengelens og måtte skynde meg hjem. I en annen gate møtte jeg en skotte. Han hadde ankommet kontinentet uten penger og papirer (pass) og hadde gått i tre uker i gatene i Avignon på leting etter en jobb. Han var tydeligvis lutfattig, og ba om å få litt av det brødet jeg satt og åt av… Dagen endte bra. Utpå kvelden fikk jeg skyss med en trailer til Montelimar. Der overnattet jeg fem meter fra vegbommen til motorveien.

7. sept: Montelimar-Paris. Rask og fin haiketur. Siste haiken til Paris fikk jeg skyss med en familiefar, som inviterte meg hjem til huset i Bouafle, en forstad til Paris. Fikk låne badet til familien, og griset til badekaret noe fryktelig! De siste ukenes avleiring av møkk, oljestøv og eksos overalt på kroppen slapp taket i møtet med vannet og la seg som et seigt, svart slim i det kritthvite badekaret. Veldig flaut! Men den hyggelige kona smilte forståelsesfullt og laget til en nydelig korsikansk matrett, og serverte vin og frukt til dessert. Mannen røykte konstant, også mens han spiste. 60 Gauloises om dagen!

8. sept: Frokost neste dag, før Jean kjørte meg til sentrum i Paris. Vandret litt rundt i strøket rundt Notre Dame og Venstre bredd, endte kvelden på Gare du Nord.

9. sept: Paris-Breda. Haiket med to homoseksuelle. Overnattet i en park. En hårete soper prøvde å antaste meg rundt midnatt, men jeg jaget ham vekk.

10. sept: Breda-Rotterdam. Den norske sjømannskirken. Fikk svært sent på kvelden haik med en norsk trailersjåfør Kort stopp i Rotterdam der sjåføren var innom et horehus mens jeg ventet i bilen.

11. sept: Rotterdam-danskegrensa. Stoppet i Hamburg og lastet opp bilen.

12. sept: Danskegrensa-Fredrikshavn-Oslo. Fikk gratis skyss over Skagerak, fordi jeg satt i bilen under ombordkjøringen! Null penger igjen, de siste slantene gikk med til å kjøpe røyk og øl.

13. sept: Tilbake på hybelen i Hemsedal!