Travle tider i sofakroken

Uttrykket «sofamusher» brukes om personer som tilbringer dag og natt foran dataskjermen mens de store hundeløpene pågår. Femundløpet, Finnmarksløpet og Iditarod blir stadig mer profesjonelle medieaktører, som spyr ut en nesten uoverkommelig mengde av egenproduserte nyheter, kommentarer, bilder og videosnutter – slik at vi sofamushere skal være sikre på at vi går glipp av viktige begivenheter dersom vi letter på ræva og flytter oss fra skjermen en time eller to.

Det spiller ingen rolle om hundekjørerne befinner seg langt pokkerivold uti ødemarka, enten det er i fjellet mellom Søvollen og Tynset, i Gaisene i Finnmark, eller i The Farewell Burns i Alaska. Dagens satelitt-teknologi sørger for at vi får begivenhetene servert i fanget mens vi sitter i sofaen. Ikke dagen etterpå, eller i neste uke – men her og nå. Hvis Lance Mackey ramler uti bekken som renner ned gjennom Dalzell Gorge 10 mil fra nærmeste indianerbosetting i the Alaska Interior, så får vi vite det med en gang, nesten før han rekker å komme seg til sjekkpunktet i Rohn og får byttet sokker.

Det er bare såvidt vi har rukket å snacke litt mer sofamusher-goodies etter årets Femundløpet før sirkuset er i gang igjen, nå enda mer hektisk enn sist. Akkurat denne og neste uke er det nesten farlig travelt her i sofakroken. Det er hundekjøring i alle kanaler, non-stop: Haaland/Johannessen på TV i kveld, film fra Finnmarksløpet på NRK onsdag kveld («Det lengste løpet»), og lørdag begynner de daglige Finnmarkssendingene på NRK. Og, som om ikke det er nok, så pågår altså Iditarod døgnet rundt hele denne uka.

Det er ikke mange år siden hundekjøring knapt ble nevnt i media. De første store avisoppslagene kom da Robert Sørlie, som første ikke-amerikaner, vant Iditarod i 2003 og deretter gjentok bedriften i 2005. Og så kom Lars Monsen med sitt Canada på tvers eventyr, en TV-serie som naglet almuen fast til fjernsynskjermen gjennom flere uker.

Når de daglige NRK-sendingene fra årets Finnmarksløp begynner til helga vil ventelig mer enn en halv million nordmenn følge spent med på om det er alltid smilende Inger Marie Haaland eller barskingen Robert Sørlie som ligger først i sporet.

I følge løpsavisen til Finnmarksløpet var ca 300.000 mennesker innom løpets nettsider i løpet av konkurranseuka i mars 2012. Antall treff i samme periode var ufattelige 111 millioner. Det siste tallet inkluderer formodentlig resultatservice, som alene genererer en vesentlig del av den registrerte trafikken.

Hundekjøring har kort sagt blitt et mediefenomen. De beste hundekjørerne blir rikskjendiser og intervjues på TV-stasjonenes morgensendinger og på Skavlan. Selveste Sportsrevyen finner noen ganger på å nevne hvem som vant Femundløpet, sånn helt på tampen av sendingen. Det skulle ikke forundre meg om besøkstallene ved  Fagerheim Fjellstugu på Hardangervidda økes betraktelig til sommeren, etter at den fagre budeia har blitt presentert på fjernsynskjermen gjentatte ganger i beste sendetid. Hun har muligens alderen mot seg sammenlignet med Therese Johaug – men TV-journalistene har åpenbart sett noe som de skrinne langrennsløperne kanskje mangler.

Det handler selvfølgelig om samspillet mellom mennesker, dyr og vakker natur. Når 16 topptrente idrettsatleter på fire bein danser foran hundesleden på veg inn i solnedgangen, med blondinen som smiler sitt bredeste smil bak de jagende hundene – da har vi oppdaget en dyp lengsel i oss sjøl. Det glade mennesket, de vakre dyra, og den storslagne, rene norske vinternaturen.

Alle som har et lidenskapelig forhold til hundekjøring kan ikke annet enn å begeistres over at aktiviteten vi bedriver plutselig har blitt oppdaget av Hvermansen. Det er jo litt stas å kunne smile forståelsesfullt når fru Hansen sier at hun gjerne skulle ha drevet hundekjøring, hun også, hun som er så glad i turer i skog og mark, og i tillegg simpelthen elsker hunder. Men desverre bor hun i en blokk i 4. etasje, og der har borettslaget bestemt at hunder og katter er forbudt.

Heldigvis får vi trolig beholde sledeløypene stort sett for oss sjøl i overskuelig framtid. Herr Pedersen, som har garasjen og kjellerboden stappfull av alskens sportsutstyr, kan tross alt ikke bare ta en tur til nærmeste G-sport forhandler og kjøpe seg et komplett, ferdigtrent 12-spann og kaste seg hodestups ut i Femundløpsporet.

Vi ekte hundekjørere, som tilbringer våre daglige timer i hundegården og på hundesleden, vi vet at hundekjøring er ikke helt som andre idretter. Det er en livsstil, sier vi, og dermed har vi også sagt at dette er ikke for hvem som helst. Enten er man hundekjører, eller så er man det ikke. Man er ikke hundekjører fem dager i uka, og tar fri mandag og tirsdag. Man er ikke hundekjører om vinteren, og tar fri om sommeren.

Vi vil gjerne at andre skal bli fasinert over livsstilen vår. Vi vil gjerne at de skal misunne oss.

Så langt alt vel. Men har medaljen også en bakside?

Jeg må tilstå at jeg sliter litt med å finne ut av om jeg liker det som skjer. Det er noe med at all kommersen etterlater en litt emmen bismak. Profesjonaliseringen, det desperate jaget etter å bli best, kjøre fortest, koste hva det koste vil. De pengesterke sponsorene som lokker med premier i hundretusenkroners klassen. Den som får den høyeste sammenlagtplasseringen i Finnmarksløpet to år på rad får en fiks ferdig Saltdalshytte tilsendt i posten. Pluss en svindyr ATV, og en diger slump penger inn på bankkontoen samtidig. Sånt kan få sjøl den mest elskelige dyrevennen til å bli litt tussete og smårar.

Bismaken skriver seg også fra synet av noen dyktig slitne hunder, som aldri ble spurt om de syntes det var greit å løpe så langt i den løse snøen. I fjorårets Finnmarksløp kom under halvparten av de nærmere tusen hundene i langløpet til mål. Veterinærene hadde travle dager med å injisere intravenøs næring for å berge det som var igjen av utslitte og dehydrerte dyreskrotter, med eller uten magesår. Da det frivillige veterinærkorpset ville forlenge den obligatoriske hvilen på det siste sjekkpunktet med fire timer for å sikre at alle hundene fikk en forsvarlig helsesjekk ble det et svare oppstyr. Frykten for at endrede konkurransebetingelser skulle gavne noen mer enn andre var åpenbart større enn frykten for at enda flere hunder skulle krepere.

Vil man være enda mer surmaget kan man også stille spørsmål ved om hundekjøring er miljøvennlig i det hele tatt, slik jeg har gjort på denne bloggen tidligere. Teknisk sett er svaret antakelig negativt.

Hunder setter ikke bare fottavtrykk i snøen når de løper. De etterlater seg også et «økologisk fotavtrykk»:

En middels hund spiser tørrfor og kjøtt som det trengs 0,84 hektar land for å produsere – det såkalt økologiske fotavtrykket. Avtrykket for en stor bil som kjører 10.000 kilometer per år er bare halvparten så stort.
Det viser beregninger fra to arkitekter, Brenda og Robert Vale ved Victoria universitet i New Zealand. De to professorene, som spesialiser seg i hvordan mennesker kan leve mer bærekraftig, mener kjæledyreiere bør bytte katter og hunder med dyr som kan spises.
(NRK)

Men, det er kanskje ingen grunn til å overdrive hundekjøringens negative innvirkning på klodens helsetilstand. Oljeutvinningen som foregår en lang sledereise nord for Iditarod-sporet er utvilsomt en verre trussel mot klimaet og naturen enn de 1.000 hundene som løper 1.800 kilometer på én uke.

Så derfor legger jeg bekymringene til side og blar meg fram til resultatservice fra Nikolai i Alaska igjen. Der ser jeg at unggutten Joar Leifseth Ulsom fra Mo i Rana befinner seg på 16. plass. Det er intet mindre enn imponerende. GPS-trackingen vil snart vise at han glir langsomt vestover og videre innover i de enorme ødemarkene mot Takotna, McGrath, Ophir … og til slutt Nome. Der har nordmenn funnet gull tidligere, både på den ene og den andre måten.