Eneboeren i hundremeterskogen

Ola Ståland bygger hus i Ole Brum stil i sin egen Hundremeterskog. Det staselige inngangspartiet er utsmykket med en “Ole Brumm blomst” – fire hjerter i en krans. Tegnet og utskjært av husbyggeren sjøl naturligvis.

I dag har jeg vært på reportasjetur i «Hundremeterskogen» for å intervjue og lage reportasje om Ola Ståland, 80-åringen som har valgt å bruke siste delen av sitt liv på å bygge hus langt til skogs, uten bilveg og strøm, og som har fraktet nesten alle byggematerialer på sin egen rygg fra den siste utposten mot villmarka.

Ola er forhenværende høgskole-lektor i kunsthåndverk i Oslo, men flytta tilbake til heimbygda Folldal etter å ha blitt pensjonist. På en skogteig som tilhører slektsgarden fant han et oppkomme, en vannkilde, og der bestemte han seg for å bruke kreftene på husbygging. Skogteigen har han døpt «Hundremeterskogen», og enden på traktorvegen ovenfor huset kaller han «Ole Brumms plass1». Og brua over bekken på veg opp til huset har fått navnet «Pinnelekbrua».

Pensjonistens fasinasjon for fortellingene om Ole Brumm er ikke bare et flyktig og artig påfunn – dette er et tema og en «livsfilosofi» han har tumlet med i store deler av sitt voksne liv.

– Det er mer nyttig å lese Ole Brumm enn Håvamål, sier han med glimt i øynene.

Ola Ståland er et av de mest originale menneskene jeg vet om. Og da mener jeg dypt original, og ikke bare overflatisk og påtatt «annerledes». I ei tid der sørgelig mange kjøper seg «originalitet» ved å handle klær i svindyre motebutikker, og betale frisøren fete honorarer for å få blått eller grønt hår, så er det både inspirerende og tankevekkende å møte et voksent, reflektert menneske som følger sin indre stemme, kompromissløst og uten hensyn til hva som er «in» og trendy og populært.

Huset er på langt nær ferdig.

Å bli vist rundt i det uferdige huset til 80-åringen gir fornemmelser av et byggeprosjekt der målsettingen ikke først og fremst handler om å bli ferdig. For å komme rundt og gjennom hele huset klatrer jeg etter husbyggeren opp og ned stiger, balanserer langs enkle stillaser, kryper over og under materialstabler. Han har allerede brukt flere år på å bære materialer en kilometer oppover den smale, snirklete stien, håndblande betongen, sage, borre, skru og spikre, og enda er han knapt mer enn halvegs.

– Jeg har et håp om kunne å fjerne stillaser og redskaper og byggematerialer om tre somre. Men jeg må følge mitt eget tempo og gjøre ting etter mitt eget hode. Jeg kunne selvfølgelig leid inn håndverkere og blitt ferdig med byggingen på kort tid, men det er helt uaktuelt, sier Ola.

Hver eneste vår bruker han 2.000 kroner til å kjøpe inn blomsterfrø og diverse planter som han setter ned i jorda. Trærne står tett inntil husveggen, det er knapt mulig å få et glimt av bygda og fjelltoppene i det fjerne. Ola trives best slik, med det levende livet tett innpå seg.

– Jeg bryr meg ikke om å ha utsikt. Jeg har det best når jeg kjenner roen i skogen. Jeg har hogd ut ei smal glenne så det er mulig å få et glimt av Rondane fra ett bestemt sted på tomta, men ellers vil jeg helst slippe å hogge skogen. Jeg føler en dyp kjærlighet for trærne, og vil helst at de skal få stå der de er, sier han.

Kart over hundremeterskogen fra nettsidene til den norske fanklubben for Ole Brum.

 

Det hender at det sniker seg inn noen bekymringer for at kreftene og viljen skal ta slutt før huset står ferdig. Men han står opp klokken halv fem hver eneste dag med en fast plan for hva han skal gjøre.

– Jeg må ha en plan som jeg følger for det fysiske arbeidet. På det åndelige området, innen kunstens og poesiens verden, så planlegger jeg aldri hva jeg skal gjøre. Men når det gjelder byggingen må jeg lage planer for hvordan jeg skal få ting gjort, sier han.

– For noen år siden hadde jeg en down-periode. Da vurderte jeg å selge unna huset og alt jeg har investert i byggeprosjektet og flytte ned igjen til Oslo. Jeg var motløs og ensom og fant ingen glede i det jeg holdt på med. Men etter å ha regnet på det fant jeg ut at pengene i beste fall ville strekke til å kjøpe ei hybelleilighet i hovedstaden, og det endte med at jeg slo fra meg tanken. Det er jeg glad for nå.

– Jeg håper jeg har arvet genene til bestefar min. Han var en dyktig treskjærer, og den siste kvelden han opplevde brukte han på å skjære i tre. Da var han 90 år, og han brukte bare ei natt på å visne bort til ingenting. Neste morgen fant de ham død.

– Jeg forestiller meg at det må være bedre å dø i skogen her i Folldal enn å kanskje bli liggende i mange måneder i ei blokkleilighet i Oslo før noen oppdager meg, sier Ola.

***

Pinnelekbrua

På tur nedover stien fra Hundremeterskogen er det ikke til å unngå at jeg gjør meg noen tanker om møtet med husbyggeren. Jeg beundrer 80-åringen for kreftene og pågangsmotet. Den dype overbevisningen om at han er på rett veg. Og jeg tenker i mitt stille sinn, at sånn vil jeg også gjøre det når jeg blir gammel nok. Det er bare så mye annet som må gjøres først. Eller kanskje ikke. Hva er det som haster så mye at det viktigste må forbli ugjort?

Pinnelekbrua tar deg over bekken og inn i Hundremeterskogen.

«I Skogen finner man en trebro, som leder til Landet Utenfor eller inn i Skogen. Under broen renner elven, som er blitt så stor at den er en riktig elv. Den er blitt så voksen at den ikke lenger løper og hopper, som den gjorde da den var yngre. Den bare beveger seg stille og fredlig nedover, mens den sier: «Det er ingen hast. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen.» For sånne store elver vet hvor de skal, og de vet også at man ikke har noen hast når man vet hvor man skal.»

One thought on “Eneboeren i hundremeterskogen”

  1. Det var skikkelig morro å finne Ola på web`en og artikkelen var fint skrevet. Jeg leste for Ola over telefonen mesteparten av artikkelen og han syntes det hørtes veldig fint og riktig ut. Har printet ut det hele og sender det i brev til han.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.