Ååå den som hadde hatt en traktor!

Se så lykkelig hun er!

Borti Såtålia ligger et digert berg med bjørkeved. Ei halv mil unna, og jeg sliter med å få frakta den hjem så jeg kan begynne å kappe, kløyve og skare opp. I kveld fikk jeg kreka meg hjem med et tilhengerlass, men det monnet ingenting, enda jeg lesset den vesle hengeren så full at jeg mente å høre at det knaka i alle sammenføyninger. Så nå ønsker jeg meg en traktor med tilhenger. Gjerne en god gammaldags gråtass, slik som hun har, hun dama på bildet. Se så lykkelig hun er!

Jeg blir nesten flau over meg sjøl når jeg putrer til skogs i en knøttliten personbil med en enda ynkeligere tilhenger for å hente ved. Jeg har hogd bjørk for kanskje 2-3 års forbruk som venter på meg på lunneplassen, men jeg vet altså ikke å få den hjem. Joda, det gjør jeg – jeg har nettopp spurt en bonde i nabolaget om å få låne kjøreredskap som duger, så det ordner seg. Men det er jo synd og skam at jeg ikke har min egen doning å kjøre brenselet med.

"...den vesle hengeren var så full at jeg mente å høre at det knaka i alle sammenføyninger"

Jeg blir stadig sikrere på at dersom bilen ikke var en nødvendighet i jobben, så hadde jeg solgt den og kjøpt traktor i stedet. Lykkelig er den som eier sin egen traktor, og ikke drømmer om å reise lenger enn det man rekker over på en dag med en gråtass. Jeg hadde gladelig gått, syklet eller brukt sparkstøtting til butikken, banken, postkontoret og bussholdeplassen dersom jeg kunne kvitte meg med bilen. De stedene man ikke kan reise til ved å gå på beina, eller sykle, eller kjøre hundespann – eller kjøre traktor – de stedene er ikke verdt å reise til. Det vil si: jeg føler ikke noe stort behov for å reise dit.

I mitt tidligere liv reiste jeg Europa rundt og på kryss og tvers, jeg har syklet til Middelhavet, jeg har haiket dit, kjørt bil, tog, fly – jeg har besøkt praktisk talt hvert eneste land på det europeiske fastland. Been there, done that. Nå drømmer jeg heller om å kjøre min egen traktor til Såtålia enn om å se eksotiske kyster fra togvinduet.

Jeg har to brødre som har hele kloden som arbeidsplass, de gjør ikke annet enn å flakke hvileløst fra land til land, og de vet mer om flyplassene i Brussel og Havana enn jeg vet om havna i Gjøvik. Men jeg har virkelig aldri misunnet dem et eneste reisedøgn eller hotellrom. Mens mine brødre står i transittkø i fremmede land sitter jeg på en trestubbe i Såtålia og ser sola gå ned bak Snøhetta. Hvorfor skulle jeg være misunnelig?

Kanskje er jeg en gammalromantisk anlagt bygdeknøl som nekter å la seg fasinere av vår globaliserte interkontinentale moderne virkelighet. I så fall trøster jeg meg med at ånden er fri som fuglen, den reiser uanstrengt hit og dit, høyt og lavt – tankene trenger verken pass eller billett. Det sies jo om Immanuel Kant at han aldri forlot Königsberg, og jeg har aldri hørt noen beskylde ham for å tenke smått og dårlig. Henry D. Thoreau holdt seg for det meste i gangavstand av sitt kjære, utskjelte Concord, og det var antakelig en lykke for hans etterkommere.

Jeg tror ikke et traktorsete alene gir evig lykke. Men den er et nyttig redskap til å kjøre vedlass med, og for en kulturpessimist som meg er det naturligvis en ubetinget fordel at kjøretøyet går uhyre langsomt Jo tregere det går før framtida er her, jo bedre tid har man til å nyte øyeblikket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.