Lesverdig norsk vedbibel

Ei øks, en hoggestabbe og nok ved til å holde varmen gjennom iskalde vinterdøgn kan være nok til at man føler seg ganske velstående og priviligert.

Fra kjøkkenvinduet mitt ser jeg rett over mot vedskjulet. Hoggestabben står der, og øksa henger på en spiker oppunder takutstikket. Det har vært en relativt mild høst, men jeg har fyrt jevnt og trutt i flere uker, så det minker litt på vedlageret for hver dag som går. Men synet av det fortsatt trekvart fulle vedskjulet gjør at jeg føler meg relativt komfortabel. Og det gjør godt å kunne observere den kløyvde veden og øksa fra kjøkkenvinduet.

Boka "Hel ved" av Lars Mytting ble utgitt på Kagge forlag tidligere i år.

Eller, som Lars Mytting skriver i boka «Hel ved», som kom ut tidligere i høst:

Resultatet av noen dagers vedarbeid ruver, og utsikten til en vedstabel er en utsikt til noe trygt. Mange vedfolk liker å plassere stabelen så de kan se den fra kjøkkenvinduet. Det er en god utsikt.

Forfatteren har åpenbart tatt mål av seg til å skrive Den Norske Vedboka, en hel liten vedbibel for alle som mener at det er mer å si om ved enn at den avgir livgivende varme når den brennes i ovnen eller peisen. Og det er utvilsomt mange av oss som har et varmt forhold til ved, vedhogst, vedstabler, hoggestabber og motorsager: Boka har gått som varmt hvetebrød og forlaget har måttet trykke nye opplag for å dekke etterspørselen.

Apropos det å se vedstabelen – Mytting siterer en annen vedfantast, den amerikanske livsstil-legenden og skribenten Henry D. Thoreau:

Ethvert menneske betrakter sin vedstabel med en eller annen form for hengivenhet. Jeg likte å ha min rett utenfor vinduet, og jo mer flis det ble (rundt hoggestabben) desto bedre, for det minnet om hvor tilfredsstillende dette arbeidet er.

Men ikke alle anmeldere har vært like begeistret for Myttings vedbibel. Bokanmelder Einar Odden i GD må ha befunnet seg i et iskaldt rom da han skrev sin omtale – Odden ønsker seg tydeligvis en helt annen bok enn den han har påtatt seg å anmelde, og dermed bommer han også helt på hoggestabben med sine syrlige sarkasmer.

Jeg sjøl liker boka. Det er riktignok en helt annen bok enn den jeg (også!) i flere år har fablet om å skrive, men det reduserer ikke verdien av Lars Myttings imponerende faktakunnskaper om norske vedtradisjoner. Styrken ved Myttings bok er, etter min mening, nettopp det Einar Odden mener er dens svakhet; nemlig kunnskapen om temaet han skriver om, verken mer eller mindre, bokstavelig talt.

Her får vi grundig rede på alt vi ikke visste om ved og vedhogst, og i tillegg får vi vite alt vi ikke visste at vi ikke visste noe om. Selvfølgelig er dette lesestoff for oss nerdene. Som for eksempel når forfatteren diskuterer om veden skal stables med barken opp eller ned, og ikke minst hvordan vedstabelen bør konstrueres og plasseres:

I Norge har stablekunsten munnet ut i noen få, distinkte skoler. Hovedskillet er om stabelen skal legges inntil vegg eller stå fritt. Veggstabling gir ikke mange variasjonsmuligheter […] En god plass er der tørkestativet står – eller mer realistisk, det nest beste stedet tørkestativet kunne vært plassert.

Forfatterens egen favoritt er tilsynelatende «norsk solveggstabel – en absolutt klassiker». Altså veden stablet inn mot en husvegg i en én elle flere rader. Men det finnes andre varianter som helt sikkert vil gjøre naboen mer misunnelig. For har du en nabo, så kan du stole på at han spionerer på håndlaget ditt ved hoggestabben og vedstabelen.

Lars Mytting avslutter med å sitere Hans Børlis dikt «Duften av fersk ved». Jeg avslutter denne omtalen med de to siste versene:

Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord

Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.