Thoreau eller Dopler?

To bøker, litt av det samme budskapet.

I dag ble jeg spurt av et vennlig menneske «om livet smiler til meg». Jeg svarte, som sant er, at livet noen ganger kan arte seg som «en grimase, en underlig geip – det er vanskelig å vite om det er et vennlig smil eller et hjerteskjærende hyl»…

Det fikk meg sjøl til å lure på hvem jeg ligner mest: Henry D. Thoreau, eller Andreas Doppler, hovedpersonen i Erlend Loes tragikomiske roman.

Jeg kom fram til at jeg muligens ligner mest på sistnevnte, misantropen som snur ryggen til sivilisasjonen og flytter 100 meter inn i skogen – akkurat langt nok til å kunne leve et annerledes liv, men likevel nær nok det moderne livet til at han hver eneste dag får bekreftet sine egne fornemmelser av galskapen i menneskesamfunnet.

Dette fortjener egentlig å bli undersøkt nærmere. Går man Thoreau og Doppler nærmere etter i sømmene oppdager man fort at de har noen elementære likhetstrekk. Det er nesten fristende å tro at Doppler må ha smuglest Thoreau, I hvertfall har begge to en besynderlig glede av å rakke ned på og harselere over sine arme medmennesker, som klamrer seg fast til modernitets-drømmen, fantasien om at kanskje vi blir lykkelige bare vi holder ut litt lenger, strever litt mer, løper litt fortere, blir litt flinkere.

Thoreau og Doppler har også det til felles at de bruker sarkasmene til å styrke sine egne sjølbilder. Ved bålet i skogen finnes det ingen medlidenhet med den ynkelige småborgeren og Høyre-velgeren i byen – men en desto større evne til å tenke gode tanker om sitt eget forehavende.

Forøvrig ser begge to ut til å klare seg godt uten damebekjentskaper. Kanskje er Doppler litt ubestemmelig sånn, han får tross alt besøk av fruen i lavvoen sin der han bruker det enorme utstyret sitt til å lage en unge til, en Bjørnstjerne, som han riktignok ikke på noe sett og vis har ønsket seg.

Doppler er utvilsomt en djervere elg-dreper enn Thoreau. Sistnevnte synes faktisk å ha en god porsjon evne til innlevelse i hva det vil si å være dyr. Men det har kanskje Doppler også, til sjuende og sist, enda så hardt han strever for å gjøre elgkalven Bongo til et menneskebarn.

Begge to er menn, og begge to flykter unna problemene. Thoreau bortforklarte flukten med at han ville undersøke noe, han ville «trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form».

Eller som Albert Camus sa det: «Håpet kan overraske sjøl den som prøver å frigjøre seg fra det».

For Andreas Doppler er saken enkel og grei:

Jeg liker ikke folk.
Jeg liker ikke det de gjør.
Jeg liker ikke det de er.
Jeg liker ikke det de sier.

PS: Takk til H.H., den høyst frivillige litteraturkonsulenten min, som gir meg så mange litterære og filosofiske impulser å gruble over.

2 thoughts on “Thoreau eller Dopler?”

  1. Egentlig betryggende å lese at du gjenkjenner vel så mye hos Doppler som hos Thoreau :) Doppler blir jo menneskelig og lett å kjenne seg igjen i nettopp fordi han, i motsetning til Thoreau, ikke beskrives som en ufeilbarlig yppersteprest. Men det utelukker ikke nødvendigvis at man blir inspirert av det selvbiografiske manifestet hans?

    Thoreau har skrevet en inspirerende bok om det gode i å velge noe annet (et enkelt liv i skogen) enn det samfunnet/kapitalismen forventer av oss. Han stresser det at vi faktisk har et valg, og et ansvar for å ikke la oss passivisere av pliktfølelse og konvensjoner og bekymring over hva andre vil si:

    «Jeg snakker ikke først og fremst til dem som er lykkelig beskjeftiget – uansett under hvilke forhold – og som selv vet om deres beskjeftigelse er god eller ei. Jeg snakker først og fremst til den store flokken av misfornøyde som stadig klager over harde tider eller sine tunge lodd i livet, når de selv kunne forbedret tingenes tilstand. Noen klager mer iherdig og mismodig enn andre, fordi de, som de selv sier, bare gjør sin plikt.» (s 29)

    Han foregir likevel ikke å ha en endelig løsning verken for seg selv eller for andre:

    «Jeg flyttet fra skogene av en like god grunn som jeg slo meg ned der. Det viste seg kan hende for meg at jeg har flere liv å leve, og ikke kunne bruke noe mer tid på dette ene.» (s. 288).

    Og han beskriver Walden-prosjektet som et inn-i-valg, mer enn et ut-av-valg, som en lykkelig beslutning nettopp gjennom livskvaliteten valget ga:

    «Jeg lærte ihvertfall dette av mitt liv i skogene: at den som med tiltro strekker seg i retning av sine visjoners mål og søker å sette ut i livet det som er ønskverdig, vil oppleve en livsglede som man ikke hadde anelse om i sitt ordinære liv…» (s.288).

    Doppler er en oppdiktet romanfigur, som får en plausibel reaksjon på gjenkjennelige aspekter ved samfunnet: For Loe, i motsetning til Thoreau, er det ikke et hovedpoeng at hovedpersonen hans skal komme fra det med æren i behold. Men det er et poeng at vi kommer nær nok på ham (Doppler) til at vi kjenner oss igjen og lever oss inn i hans verden i en slik grad at vi ser verden med hans øyne og føler med ham i de situasjonene han kommer opp i.

    Kanskje er det til og med et bevisst grep fra Loes side å ufarliggjøre Doppler ved å beskrive ham som en tragikomisk antihelt, fordi vi ikke så lett går i forsvar mot ideene han sår.

    Samtidig balanserer Loe godt – for meg blir i hvertfall Doppler på mange måter mer troverdig som menneske enn Thoreau. Det er nok ganske bevisst valgt at Dopplers «må-ha-ting» er skummet melk, og ikke for eksempel øl. Doppler drar tilsynelatende «ut av samfunnet» mer enn han drar «inn i skogen» – han har et mer impulsivt, vimsete fluktprosjekt etter at han plutselig får et kakk i hodet og oppdager at han bare har fått nok og må bort.

    Men Doppler sier vel også noe om at han søker et godt og anstendig liv? (husker ikke helt, flere år siden jeg leste den). Men det å søke tilflukt i skogkanten med utsikt til byen er kanskje først og fremst et uttrykk for at han rømmer FRA et liv snarere enn å velge et annet?

    Når jeg leser avsnitt hos Thoreau, som er i overkant normativ og moraliserende, tenker jeg at han burde lest Doppler, ledd og kjent seg igjen, og så tatt en ny titt på sin egen tekst: Dersom Thoreau virkelig vokste så mye på tiden i skogen som han sier, må det jo ha vært en del hendelser før og etter … litt lumpent av ham å unndra dem, samtidig som han begår sånt som kapittelet «høyere lover». Synes nå jeg.

    HH

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.