Kunsten å føle seg rik

NB: Dette innlegget ble skrevet tirsdag kveld. I løpet av påfølgende natt har det blitt registrert 42 minusgrader flere steder i Folldal. Kvikksølvet i mitt eget gammeldagse termometer har frosset fast på bunnivået 38 minus.

I kveld har jeg brukt et par timer på en vedsjau for å gjøre tilværelsen litt lettere gjennom de kalde dagene som er ventet fram mot helga. Termometeret viser 37 minusgrader og det er grunn til å vente at temperaturen kan falle enda noen grader utover natta. Da er det en god følelse å ha noenlunde orden på energitilførselen. Jeg har fylt to vedkasser og bært inn fire sekker med oppkløyvd bjørk pluss to bager med gammal furuved fra ei tømmerhytte som ble revet og saget opp for noen år siden. Det burde holde for de nærmeste dagene.

Men det er ganske tankevekkende hvor vanvittig mye brensel som går med i løpet av en kuldeperiode av det slaget som vi har hatt de siste ukene. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å beregne hvor mye ved jeg har brukt til nå, men jeg antar at det går med mellom 10 og 20 kilo hver dag, alt etter hvor kaldt det er og hvor mange timer jeg oppholder meg innendørs. Ettersom jeg bor i et hus av førkrigs-modell, med relativt tynne tømmervegger og dårlig isolerte golv og tak, forsvinner varmen ut igjen forbløffende fort! Her tusler jeg ikke rundt barbeint for å si det sånn. Men så lenge jeg klarer å fore 2 ovner med ved så holder romtemperaturen seg på et noenlunde akseptabelt nivå, og da er det jo ingen grunn til å klage.

Mens jeg puslet med øks og vedsekker i kveld kvernet tankene rundt begrepet «rikdom». Jo mer jeg saget og kløyvde og bar inn i huset, jo rikere følte jeg meg. En litt småkomisk tankerekke, men det er noe med den ekstreme kulda som gjør at man setter mer pris på å dekke de helt elementære behovene. Om vannet fryser, eller bilen ikke starter slik at det blir vanskelig å kjøre til butikken for å handle mat – eller om det tar slutt på veden … så ville jeg antakelig føle meg ganske ille til mote veldig fort. Vann, mat og varme – mer trenger jeg strengt tatt ikke før jeg har en god opplevelse av å være til. Alt annet er til sjuende og sist luksus – ting og gjenstander som gjør livet bekvemmelig, men som jeg egentlig kan klare meg uten, hvis jeg MÅ.

Arne Næss skrev følgende:

«Det er deilig å føle seg rik, det skal nemlig ikke så mye til. Men vi mangler trening i å legge merke til hva som gir den virkelige glede.»

Problemet med «rikdom» er at begrepet er så relativt. Opplevelsen av når man har for lite eller akkurat nok skifter og varierer alt etter hvem man sammenligner seg med, og hva slags forventninger man har. Et lite mindretall av verdens befolkning sliter med overvekt og helseproblemer som følge av en generelt usunn livsstil, og likevel klager de samme menneskene over at de ikke har fått det gullet og glitteret som de mener å ha fortjent. Stein Erik Hagen, en av de rikeste menneskene i overflodslandet Norge, er misfornøyd med skattenivået og flagger ut formuen sin til Sveits – samtidig med at han lar Frp-styrte Oslo kommune betale for installasjon av varmepumpe i monstervillaen sin i Holmenkollåsen.

Kvalmt er bare fornavnet. Er det rart noen får lyst å lage revolusjon?

Det store flertallet av jordklodens arme mennesker opplever derimot at dagene går med til å dekke de primære behovene for mat og klær. I den sammenhengen blir det en kunst å klype seg sjøl i arma og innse at man faktisk lever på solsiden, sjøl om kuldegradene biter i neseborene. Å eie ei øks og en hoggestabbe og en ovn er et ikke så rent ubetydelig privilegium i en verden der talløse mennesker hver eneste dag dør av underærnæring og konflikter knyttet til penger og eiendom og makt. Men, som Arne Næss påpekte: det krever daglig trening å glede seg over en så triviell og banal rikdom.

Jeg sjøl er definitivt ingen mester i kunsten å føle seg rik. Jeg prøver så godt jeg kan, men sliter hver eneste dag med den evige hungeren etter alt som kan kjøpes og oppleves for penger. Bare LITT mer av ditt og datt, så kunne jeg kanskje bli litt mer fornøyd. Eller?

I kveld ble jeg sittende med røyken og kaffen på hoggestabbgen i 37 minusgrader og glane opp mot den svarte himmelen. Jeg kjente hvordan kulda åt seg innover gjennom klesplaggene og tenkte på hvor skjørt og sart menneskelivet er, og hvor heldig jeg er som har akkurat nok. Alt er mitt, hoggestabben og himmelen, øksa og snøen, vedfanget og varmen. Det beste i livet er faktisk gratis. Så fint å oppdage hva som gir virkelig glede!