De siste glade amatører

Alt er som det pleier å være: Ei uke før starten på det lange hundeløpet ropes det varsku om at den korteste distansen kanskje må avlyses fordi en løpsleder forsvant og ingen ny har meldt seg til tjeneste. Så går det et døgn eller to før det på ryktebørsen forsikres om at ny løypesjef likevel er funnet. Dermed kan halvannet hundre hundekjørere og halvannet tusen hunder pakke seg inn i biler og hengere og sette kursen mot den rare byen som alle har sett bilder av på TV, men som ganske få har besøkt, bortsett fra den gangen de ble tvunget til å bli med på den slitsomme sommerferieturen med mamma og pappa, fordi de absolutt måtte få tatt de obligatoriske bildene av de samme husene som de har sett utallige postkortbilder av tidligere.

Det tradisjonsrike hundeløpet har unektelig sin sjarm, med alle sine skavanker og amatørmessige mangler. Løpet samler en av de særeste og minste minoritetene i norsk idrett til en konkurranse som for en stor del foregår på nattetid langs et 60 mil langt og én meter bredt spor gjennom en av de mest grisgrendte og avsidesliggende skogene i Norge og Europa.

Publikum er et nesten ukjent begrep – men på noen forblåste åpne sletter samler det seg et knippe tålmodige sjeler for å se på at flere hundre bikkjer ligger strødd utover i små hauger av halm, tildekket av ulltepper. De undrende tilskuerne får ikke klappe eller komme i nærheten av hundene, og knapt nok hilse på de trøtte og fåmælte hundekjørerne som stavrer rundt i djupsnøen i altfor store sko, med snørr og is i skjegg og bart.

Bortsett fra en liten håndfull blåfrosne, utsendte journalister fra et par lokalaviser er det ingen media som bryr seg. I heldigste fall blir vinneren av løpet nevnt som snarest på TV-stasjonenes sportsnyheter dagen etter at alle har reist hjem igjen.

Løpet går gjennom sju av de fattigste og mest fraflyttingstruede kommunene i landet. Det er nesten ingen andre enn de mest standhaftige innfødte som synes området har noen sjarm. Bortsett fra noen spredte eventyrere og sosialt mistilpassede individer som flytta ut av byen og urbaniteten fordi de ikke orker selskap av andre mennesker enn seg sjøl. Området mangler arbeidsplasser som kan trekke til seg moderne, unge mennesker med høy utdanning. Klimaet er så kjølig og strengt at bare mennesker med sjøldestruktive trekk klarer å overleve.

Hundeløpet starter og slutter midt inne i ei fredet husklynge på fjellvidda, som knapt har utviklet seg siden den gang en liten krets av kyniske kapitalister tjente seg søkkrike på å tyne livskiten ut av rettighetsløse arbeidere, som ble dytta ned i farlige og helseskadelige underjordiske grotter der de arbeidet på sultelønn til de ble 40 år gamle, da de omsider kunne legge seg til for å dø etter å ha levd et fattigslig og håpløst liv i mørke og skit fra ende til annen.

Dette er rammen rundt det lange hundeløpet. Handelsstanden i byen der løpet starter og slutter synes ikke arrangementet er noe stas. De lokale kjøpmennene har gitt beskjed om at de ikke vil se de gneldrende bikkjene i hovedgata på startdagen, og derfor har de jaget hele hurven ned på ei bortgjemt fotballbane i utkanten av den verneverdige husklynga, slik at byens borgere kan være sikre på at de slipper å se eller høre noe til uvesenet.

I en av de andre bygdebyene løpet passerer gjennom vil de heller ikke ha noe med arrangementet å gjøre. Der har de flytta hvileplassen for de slitne hundene og de omtåkete hundekjørerne over til den gærne siden av elva, så langt unna bygdas kjøpesenter at ingen orker å gå eller bruke sparkstøttingen for å sjekke om det er noe spetakkel og røre der.

Sledehundløpet passerer også gjennom ei anna bygd der det bor et dusin særinger som bruker mesteparten av tida og pengene sine på å være ute på tur lengst mulig unna folk med hundene sine. Alle de sære, lokale hundekjørerne og en anseelig andel av sambygdingene deres synes det er litt artig å få besøk av langveisfarende hunder med sleder hengende etter seg. Men nesten ingen av de lokale hundekjørerne og det øvrige bygdefolket er med på å arrangere konkurransen. Ikke fordi de ikke vil være med, men fordi de ikke blir spurt. Det holder lenge at et par røslige karer møtes rundt et kaffebord og tegner inn sledehundløypa på et kart og peker ut hvor hunder og hundekjørere kan få seg en blund på øyet og ei skål lapskaus i magen. Hundekjørere er litt rare sånn, de vil helst ha ting på sin måte, og vil helst ikke spørre andre om hjelp eller fortelle noen om hva de driver med.

Så kan løpet starte. Den ene hundeflokken raser etter den andre ut i ødemarka. Undervegs bytter de litt på rekkefølgen seg i mellom langs det eviglange sporet gjennom de uendelige skogene. Etter noen dager dukker de fram igjen borti skogkanten der de får tildelt diplomer og knapper og glansbilder fra diverse butikksjefer og lagerbetjenter, som har sortert ut de minst salgbare gjenstandene etter vareopptellinga på hitsida av årsskiftet.

Så går det ett år til der alle sammen svetter og kaver i hver sin skog og bak hver sin blåne før de møtes til ny dyst. De smiler stadig like bredt og fornøyd. Ennå har de en hel idrettskonkurranse helt for seg sjøl, uten oppmerksomhet fra andre enn noen hundre nerder som dyrker en usunn livsstil og tapte drømmer om et ekte liv, sittende foran dataskjermer der det nå og da dukker opp en ordknapp melding om at den og den ble sett da og da, der og der, i den og den navnløse skogen.

Dette er en begivenhet for de siste glade amatører. Dette er mysteriet som er så eksotisk at det kanskje dukker opp en enslig reporter fra et tysk eller japansk livsstil-magasin for å fortelle en av de siste historiene som ennå ikke har blitt fortalt. Reporteren har vært alle andre steder, på sydpolen, i det indre Mongolia, på Ildlandet – men i de værbitte ansiktene til de ensomme ridderne som klorer seg fast til spinkle farkoster med smale meier, dinglende bak flokker av udresserte hunder, halvveis ulver … der ser han glimtet av urmenneskets lidenskap som han ikke har sett andre steder. Endelig kan reporteren fortelle en historie som vil forbløffe de blaserte og bereiste leserne rundt kaffelatte-bordene i Berlin og Tokyo. Ennå finnes det nesten ekte glede i verden. Ennå finnes det ukjente helter, navnløse stjerner. Enkle menn og kvinner, nesten som ville dyr i skogen. De siste amatører.