Byfolk om bygdetullinger

Jeg må tilstå at det har skortet litt på kreative idéer når det gjelder spaltefyll til min egen private nettside. I mangel av sjølprodusert stoff låner jeg reportasjen som sto på trykk i magasinet D2, fredagsbilaget til Dagens Næringsliv. Det ble en morsom reportasje, sett gjennom øynene til to reportere som ikke bor i enden av en veg, slik vi hundekjørere vanligvis gjør. Teksten kan muligens også oppfattes som et litterært møte mellom by og landsbygd. Morsomt er det jo også at reporterne har vært både i Folldal og heimplassen min Åndalsnes.

Her er teksten slik den sto på trykk i D2, helt usensurert og uten korrigeringer av noe slag:

De nye bygdeoriginalene

Hundekjøring, fjellsport og isklatring. En generasjon frifanter flytter til norske utposter – for å leve det ekstreme friluftslivet.

Tekst: Sigurd S. Rønningen • Foto: Sune Eriksen

Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa…, eh Folldal, en liten fjellbygd under himmelhvelvingen. Fritt for vær og vind, akkurat der Rondane stanger mot Dovrefjell, klorer 1500 sjeler seg fast i vintertemperaturer ned mot 50 minusgrader. Selvberget med lite annet enn Joker-butikk og campingplass, lokalavis og rusavvenningsinstitusjon. Inntil nå.

I det en godt isolert villmann skrenser forbi bygdas nedlagte bensinstasjon, henger forventningen tykk i luften.

– Da bærer det til fjells igjen, jodler hundekjører Per Morten Brenodden, veivende bak et bikkjespann i fullt firsprang.

Gliset røper hva han har i vente: Vide vidder, moderat snødekke og rikelige minusgrader, en labyrint av brøytede skogsbilveier og et nær endeløst løypenett.

Det er i Folldal det skjer.

FJOLLS TIL FJELLS. Bygde-Norge har alltid tiltrukket seg tullinger. Trassige fjellbønder som brøt ny jord, visjonære entreprenører som temmet vannkraften, hippier som dyrket fri kjærlighet og forbudt hasj. I dag puster en ny generasjon originaler liv i et eksklusivt utvalg norske utposter.

I takt med utviklingen av ekstreme former for friluftsliv – og oppmuntret av et fleksibelt arbeidsmarked – lokkes ambisiøse skikjørere, storveggsklatrere, surfere, elvepadlere, kitere, fallskjermhoppere og hundekjørere til å kaste seg ut i sitt livs mest hasardiøse stunt: De melder flytting til klodens råeste lekeplasser.

De flytter på bøgda.

MITT LIV SOM HUND. I tre bodde Sigrid Ekran (30) alene med et kobbel trekkhunder i Alaskas ødemark. Holdt varmen med vedkløyving, smeltet elveis til drikkevann og tilbakela 20.000 kilometer hengende bak et bikkjespann. Da hun for et par år siden vendte snuten hjemover mot Norge, avvek bostedskriteriet en smule fra trendforskernes karriere-kultur-og-kaffebar-scenarioer:

– Det er mye viktigere for meg å kjøre hundespann enn hvor jeg bor, sier Ekran når D2 møter henne utenfor småbruket hun leier på Norges tak:

– Egentlig var jeg åpen for å slå meg ned hvor som helst, men veldig mange hundekjørere jeg spurte rådet meg til å velge Folldal.

Siden har så mange likesinnede flyttet etter at 50 års befolkningsnedgang er satt på hold. Selv husprisene stiger i Folldal. På to vintre har bygda fått ny hundekjørende politimann, prest, lege, lærerinne og et kobbel selvstendig næringsdrivende. Det margslitne gruvesamfunnet bortenfor alle blåner bugner brått av høyt kvalifisert arbeidskraft med enveisbillett fra urbane strøk. Et dusin nye innbyggere har det blitt, fortroppene i en nasjonal vekkelse som henter næring fra norsk suksess i hundeløpet Iditarod, TV-sendinger fra Finnmarksløpet og medietekket til Lars Monsen.

I mekkaet Folldal risikerer forbipasserende bilister å bli stående i en eksotisk trafikkork: Fra de fire kennelene som omkranser nærbutikken, bykser daglig et titalls hundespann over riksveien, i retning landets mest spektakulære treningsstudio.

– Folldal er ren porno, hikster en lokal hundekjører på vei mot ekstasen.

Andre nøyer seg med å omtale bygda ved dens nye navn: Lille Alaska.

IT-FAKTOREN. I rekken av tynt befolkede norske naturperler, stiller en håndfull bygder i en egen klasse. Fellesnevner: De er alle utrustet med friluftslivets it-faktor – ellevill geografi kombinert med ekstremt klima. For ekstremsportutøvere er utpostene lekeplasser i verdensklasse. Sommerstid trollbindes storveggsklatrere og basehoppere av Romsdalens tinderekke. På Voss er forholdene for elvepadling og luftsport så optimale at entusiastene dagpendler til jobben i Bergen. Utbudet av hvitevarer får toppskikjørere til å melde adresseendring til Åndalsnes, Sogndal og Voss. På forblåste Stad og Undstad hutrer stivfrosne surfere vinteren gjennom for å treffe perfekte brenninger. På frittliggende Haugastøl har verdens beste snøkitere funnet et trekkfullt hjem, og på Rjukan fryser måpende isklatrere fast. I kuldekamrene Alta og Folldal barker verdenseliten i hundekjøring sammen.

BYGDEFESTEN. VM i hundekjøring blir garantert årets villeste bygdefest i Østerdalen. Når 600 firbeinte atleter i februar halser oppover elva Folla, lyssettes spetakkelet av flammende bål oppetter elveisen. Ved målgang i Folldal venter ordføreren med en koffert fylt med dollar, vel vitende om at premiepengene med stor sannsynlighet forblir i bygda: Minst 15 hundespann – mange av dem VM-favoritter – hører hjemme i kommunen. Selv om eierne til noen av dem langt fra høres sånn ut.

– Will dere ha ein kaffé, undrer en smørblid Emil Inauen.

På husveggen er tonen skjerpet: ”Dog Sled Parking – Violators will be peed on” (”Hundesledeparkering – overtredere vil bli tisset på”), lyder skiltet. Den ene av Folldals to sveitsiske husstander huser foruten legekone Barbara også tre barn i skolealder, førti trekkhunder i absolutt verdensklasse og en hundepasser fra Argentina. Sist vinter – familien Inauens første som folldøler – vant Emil den 1000 kilometer lange kraftanstrengelsen La Grande Odyssée i Alpene. I år er målet VM-gull.

– Vi har vært massevis av ganger i Alaska og vurderte lenge å flytte dit. Nå lurer jeg bare på hvorfor vi ikke valgte Folldal med en gang, sier Inauen, og gliser nesten rundt:

– Forholdene er faktisk hakket bedre her. I Folldal slipper vi å omgås amerikanere.

I skogen støter han i stedet hyppig på et trettitalls elever fra Frankmotunet, rusavvenningsinstitusjonen som de siste fem årene har avlet fram både hunder og kjørere i Norgestoppen. Aktiviteten har resultert i et løypenett som gjør Folldal unikt i Europa.

– Hadde det vært flere småbruk til salgs her oppe, hadde det bodd flere hundekjørere her, sier Kjell Brenodden.

Grunnleggeren av Frankmotunet er Folldals alfahann, et rivjern med høyt utviklet allergi mot dødtid. Nå er ambisjonen å få kommunen til å øremerke et større skogsområde for hundekjørere, og bygge ti nye hundegårder for å lokke til seg hardføre innflyttere.

– Det bygges massevis av hytter i kommunen, men vi kan ikke leve av folk som er her en uke i året. Jeg snakker ofte med ressurssterke hundekjørere fra Mellom-Europa, som har bikkjene sine stående i Sverige og flyr tur-retur i vinterhelgene for å trene. Gjør vi noen enkle grep, velger de Folldal i stedet.

Hadde Brenodden hatt hale, ville han logret av iver:

– Hundekjøring er fremtiden. Når Folldal har slike unike kvaliteter å lokke nye innflyttere med, bør vi gripe muligheten.

FRISK LUFT@BYGDA. Det norske veikrysset som ikke desperat forsøker å lokke til seg nye innbyggere, finnes knapt. Mens trendene peker mot sentrale strøk, er utkantenes rekruttering av nye skattebetalere, skolebarn, coop-kunder, postmottakere og gründere blitt en kamp på liv og død. Mest akutt synes mangelen på kreativitet: Facebook er fullskrevet av bygdepropaganda med likelydende refreng: ”frisk luft, rent vann, urørt natur og full barnehagedekning”.

Noen er mer kreative enn andre. Innerst i Romsdalen blomstrer en bygdeby som har maktet å gjøre lek til levebrød – og arbeidsdager til fritid.

RAUMA ROCKER. Tidlig tirsdag på Rauma Kafé. Ute holder en overarbeidet snøfreser på å kveles i hvitt krystall. Inne drukner gamle gubber kjedsomheten i svart kaffe. Søvnige scener fra en hvilken som helst utkant. Inntil døren flyr opp, og en flokk sprengtrente fjellgeiter begjærlig griper kaffekannen – og dagen.

– Jeg flyttet hit av en grunn, og den er her fortsatt, gliser Sigurd Nordeide-Felde, og nikker ut mot snøfillene som sperrer utsikten mot Romsdalsalpene.

36-åringen er blant Norges ypperste storfjellklatrere, med monsterveggen Trango Tower i Pakistan øverst på merittlisten. En fersk flyttemelding til Åndalsnes gjør Nordeide-Felde til prototypen på bygdetullingen for det nye årtusenet: Førstegenerasjons romsdøl med langt fremskredet høydepsyke.

NULLTIMERSDAGEN. I 150 år har lakselorder, tindepionerer, landskapsmalere og etter hvert cruiseturister latt seg lokke til Romsdalen. Gjort store øyne. Vendt svimle tilbake til sofakroken i storbyene. Først rundt årtusenskiftet, da lokale apekatter i fjellsportsenteret AAK kom på at de kunne tjene til livets opphold ved å selge sine tjenester til luftige oppdrag offshore, flyttet topptrente ekstremister fra hele kongeriket permanent til Åndalsnes. I dag er AAK et landsdekkende konsern som rekrutterer unik kompetanse gjennom annonser i livsstilsmagasiner som Fri Flyt og Klatring. Daglig leder Marcus Brevik vet å selge inn det riktige budskapet.

– Norges tindehovedstad heter Åndalsnes. Romsdalen er et Silicon Valley for bratt friluftsliv.

Ingen kan ta ham på fakta. Målt mot folketallet har Åndalsnes landets suverent største tetthet av fjellklatrere. Klatringen i Trollveggen og Romsdalshorn er verdensberømt. Skikjøringen ned fra Kirketaket, Nonstind og Smørbotn er landets ypperste. Frosne fossefall og kilometerhøye fjellsider byr på isklatring og basehopping av tilsvarende klasse. Og nede ved fjorden frister et næringsliv som lokker med nulltimersdager.

– Svært mange av våre ansatte er aktive friluftsfolk. De vil ha en jobb som er veldig på når den er på, og veldig av når den er av, sier Brevik.

Løsningen er et intrikat system med tidskontoer, plusstimer og prosjektansettelser. Grep som gir de ansatte bortimot ubegrensede muligheter til å videreutvikle ekstreme ferdigheter. De siste årene har AAK-ansatte besteget hvite flekker i Himalaya, Patagonia, på Baffin Island, Grønland og i Antarktis. En svipptur innom Rauma Kafé er faktisk nok til å sette den villeste ekspedisjondrøm ut i live.

– Majoriteten av det norske ekspdisjonsmiljøet bor her i Åndalsnes, kompetansen i bygda er helt ekstrem, sier Sigurd Nordeide-Felde:

– Uansett hvor på kloden du vil dra, tar det kun fem minutter i bil og to kaffekopper her i Åndalsnes for å få detaljkunnskapen du trenger for å komme i gang.

Fleksibel arbeidstid betyr også at turkamerater aldri er mangelvare, uansett når i uka vær og føre klaffer. Slik tilfellet er i dag. Dagens skitur går til topps på 1124 meter høye Galtåtind.

– At seks karer slipper alt de har i hendene og stikker på ski på en tirsdags formiddag er veldig typisk Åndalsnes.

Til en landskjent sambygdings tilsynelatende fortvilelse.

FEILSKJÆRET: «For oss som bor her ute i de mer grisgrendte deler av landet er dette toppturhysteriet blitt en sann mare”, skrev Stein P. Aasheim i bladet Fjell og Vidde. Året var 2007, og under overskriften ”Nok er nok” tok den profilerte friluftsmannen bladet fra munnen: ”Om det er midt i uka aldri så mye, så slipper folk alt de har i hendene og strømmer til fjellene våre. Kirketaket (kjent fjelltopp, journ.anm.) er ikke lenger et stillhetens og fredens symbol. Det er en helvetes maurtue spør du meg».

At ingen hadde markedsført Romsdalens herligheter mer intenst enn innflytter Aasheim, dempet på ingen måte leserstormen som fulgte. Aasheims påstand om at han la ut på topptur kl 04.00 ”for å slippe å bli valset ned av hordene fra byen og alle som driter i jobbene sine», ble for drøy kost:

– Jeg har skjønt at jeg ikke skal fleipe med alvorlige ting, beklaget norsk friluftslivs beste historieforteller senere i Aftenposten.

I dag ivrer Aasheim i likhet med resten av sambygdingene i Rauma kommune for stikk motsatt strategi: Å gjøre ”Nordens Himalaya” til Norges suverene friluftshovedstad. På få år er Norsk fjellfestival etablert som nasjonal massemønstring, og avleggeren Romsdalsvinter sikter mot samme status. Norsk tindesenter bygges sentralt i Åndalsnes, og til sommeren åpner Trollveggen opplevelsessenter. 300 turstier er merket, deriblant spektakulære Romsdalseggen som forventes å konkurrere med Besseggen. I mellomtiden brøyter grunneiere nedsnødde skogsbilveier for egen regning for å lette skifolkets anmarsj til løssnøen. Målsettingen om at Rauma skal bli ”verdens beste kommune for naturglade mennesker”, sies å være kjent av 99 prosent av kommunens innbyggere, og for første gang på 30 år blir det faktisk flere av dem.

Å dømme ut fra ansiktene til kameratgjengen som jublende setter dagens siste svinger ned fra Galtåtind, finnes det uansett nok hvitevarer til alle. Omgitt av knedyp puddersnø, hagler adjektiver vanligvis forbehold idolvinnere: Sinnsykt. Vannvittig. Sprøtt. Eller som Sigurd Nordeide-Felde sier:

– Helt koko.

Etter skulderoperasjonen sist høst, er han halvveis i en svært aktiv sykemelding: Topptur hver dag.

– Jeg kjenner at det gjør godt for kroppen, gliser Nordeide-Felde, med ordet ”livskvalitet” skrevet over hele ansiktet.

Så slår medfølelsen inn:

– Forholdene er ikke like fantastiske her hver dag, altså.

Det skal de derimot bli på Rjukan.

KUNSTISAKSJONEN. Noen bygder booster befolkningen ved å gi naturen en hjelpende hånd. Hemsedal med oppvarmede gondoler og partytelt for pappas gutter, Sjusjøen med snorrette trikkeskinner for langrennsfanatikerne. Rjukan levde lenge godt på å temme vannkraften – inntil selve kilowattimene ble eksportvare. Nå planlegger fastfrosne friluftsentusiaster å snu flyttestrømmen – ved å temme vannet på ny.

Dumpe øksehugg ljomer gjennom elvejuvet. Fremmed tungemål smeller mellom tykke granlegger. Men ingen tømmerhugger er å se. Før Andreas Spak peker til værs.

– Bare ett taulag i dag, det er bra. Disse fossene er ofte stappfulle av klatrere.

Svensken har flyttet til Rjukan for å leke seg i verdens beste område for isklatring. I de bratte dalsidene funkler 180 frosne fossefall. Første gang Spak besøkte herligheten, møtte han kun to andre isklatrere.

– Det eksploderte for fem-seks år siden, sier Spak:

– I dag er det kamp om hver foss.

Over ham er et sveitsisk par i ferd med å lirke seg til værs, lenger ned i juvet er tre islendinger på vei etter. I vinter valfarter mer enn 2500 klatrere fra hele verden til den nedisede fjellsprekken oppunder Hardangervidda. 20 millioner kroner drypper på lokalt næringsliv. Så langt har fem-seks isklatrere gjort som Spak: Frosset fast permanent. Langt flere flytter til Rjukan hver høst for å leke seg inntil plussgradene gjør slutt på moroa rundt påske. En håndfull fritidsboliger er kjøpt opp av isklatrere, andre sjekker inn på Climb Inn – et av bygdas to klatreherberger.

Likevel er det først nå at Rjukan står foran en helt ny istid.

FRYSEBOKSEN. En titt på kartet avgjorde Jon Haukåssveens bostedsvalg. Skvist inn mellom Hardangervidda, Gaustatoppen og Tinnsjøen, fant hedmarkingen et dalføre så svart av høydekurver at stedet måtte by på ypperlig fjellklatring. Tettstedet het Rjukan. Men det var først da kuldegradene satte inn at Haukåssveen mistet munn og mæle.

– Fra tidlig på høsten piplet det fram frosne fosser overalt. Uten å ane det, hadde jeg flyttet til Europas fryseboks.

Men selv tårnhøye iskjegler har sine begrensinger. De dypfryste linjene er de samme vinter etter vinter. Det ville vært noe annet hvis man kunne forme dem selv. På broen som svever 70 meter over Vemorkjuvet, tripper Haukåssveen som en overivrig tungtvannssabotør. Peker langs de svarte bergveggene som luter ut over juvet.

– Problemet med alle naturlige istapper er at de henger rett ned. Men til neste høst skal vi lære isen å legge seg annerledes i juvet her. Ved å pumpe opp vann fra elven skal vi bygge fosser som er helt eksepsjonelt syke. Formasjoner som ingen har klatret i før.

Prinsippet bak er hentet fra alpinanleggenes kunstsnøkanoner: Frosset vann sprutes utover fjellveggen med høytrykkspyler og spesielle dyser så snart temperaturen nærmer seg null. Teknikken gjør det mulig å islegge selv overhengende partier. Lyssetting gjør det mulig å klatre døgnet rundt. I sum: Rjukan Ice Park. En verdensattraksjon.

– Innovasjon Norge støtter oss og finansieringen er omtrent på plass, sier primus motor André Trondsen:

– Rjukan er kjent for Norsk Hydro og tungtvannsaksjonen. Kunstis er neste steg. Jeg ser på isklatring som den nye vannkraften.

Skal sammenligningen holde, bør sporten helst generere både store inntekter og mange nye innbyggere. De siste to årene har Rjukans folketall faktisk begynte å vokse, etter å ha sunket sammenhengende siden Norsk Hydros storhetstid i bygda. Men hvor mange overlever egentlig på frisk luft og kjærligheten til ekstrem natur?

Høyt over Rjukan er klatreguide Andreas Spak i ferd med å runde av sin 20.dag på rad i isen.

– Rjukan er et eksepsjonelt sted, og kommunen har i det siste lokket en del livsstilsinnflyttere hit…, sier svensken, og trekker på skuldrene:

– Men det er klart, hvis man ikke er interessert i friluftsliv, finnes det ingenting å gjøre her.

Det samme sier førstegenerasjons bygdefolk D2 har snakket med på Åndalsnes, Haugastøl, Undstad og Sogndal. Potensielle bygdetullinger kunne muligens ha godt av en studietur til Folldal – for å hilse på en villmann som har forsonet seg med konsekvensene av sin egen galskap.

NÅR VILLDYRET VÅKNER. Som tenåring revolusjonerte Kjetil Svanemyr internasjonal vinterklatring gjennom en banebrytende førstebestigning av svenskeruta i Trollveggen. Tre tiår senere er sirkelen sluttet: Etter årelang ørkenvandring i urbane strøk, har villmannen funnet sin biotop: Et bunnfrosset småbruk med postadresse 2580 Folldal. En tilværelse som er ekstremsport.

– Jeg burde selvfølgelig gjort mye med huset, men jeg har brukt alle pengene mine på bikkjene, humrer Svanemyr, og inviterer inn.

I fjor krøp utetemperaturen ned mot 50 minusgrader, sist jul sprakk vannrørene innendørs. Sengekroken har Svanemyr klokelig installert nær vedovnen på kjøkkenet. I en godt innbodd stue, mellom selvtegnede aktstudier og et rikholdig fjellbibliotek, ligger et blodig hestelår til opptining. Billig hundemat. Like overraskende er synet av en splitter ny Mac mellom askebegeret og hodelykten på kjøkkenbordet: Jobben som redaktør, journalist og altmuligmann i lokalavisen forsørger Svanemyrs ti hunder og ham selv.

– Selv da jeg bodde i Oslo, la jeg skiturene på tvers av de oppkjørte løypene i Nordmarka. Den som går skitur på den måten, har bestått testen for å flytte til Folldal, knegger bygdefilosofen.

På bordet ligger et ifillerlest eksemplar av klassikeren ”The Cruellest Miles” – gjenfortellingen av dødsdramaet som kuliminerte i Iditarod, verdens hardeste hundeløp. I Lille Alaska kretser hele tilværelsen rundt hund.

– En rar, sær plass som Folldal har lite annet enn vill natur å by på. Men utviklingen av ekstremsport har vist seg å ha potensial for å trekke folk til slike merkelige steder, sier Svanemyr.

– Dere er de nye bygdetullingene?

Et glis brer seg inne i skjegget:

– Jeg foretrekker å kalle meg fjellbohem. Det finnes jo ingen bohemer i byene lenger, de som finnes har flyttet på landsbygda.