Alle fugler små de er
Etter en to-ukers periode med sprengkulde er jeg småbekymret for de bittesmå, fjærkledde nøstene som flyr til og fra kolben med frøblanding, som jeg har hengende utafor kjøkkenvinduet. Ikke en eneste dag har temperaturen vært over 20 minusgrader, og mang en natt har termometeret vist ned mot 30 minus.
Kontrasten til idyllen i barnesangen kunne knapt vært større:
Gjøk og sisik, trost og stær
synger alle dage.
Lerka jubler høyt i sky,
ringer våren inn på ny.
Frost og snø de måtte fly,
her er sol og glede![…]
Synge, tralle dagen lang,
kråkestup og bukkesprang!
Takk, o Gud, som enn en gang
gav oss sol og glede!
Før Sibikulda satte inn var det et yrende liv rundt matfatet. På det meste var det både 10 og 15 småfugler av ymse slag som byttet på å nappe til seg små matbiter, og alle så både velfødde og fornøyde ut. Bare en og annen frekk hakkespett bidro til å skape litt ufred i flokken.
Men nå lurer jeg på om meisene begynner å merke at kampen mot kulda tar på. Det er færre av dem, og jeg har en anelse om at hverdagen har blitt en strevsom kamp for å overleve. At de i det hele tatt berger livet gjennom de lange og kalde nettene er et mysterium.
Hvor mye mat skal egentlig til for å holde liv i en fugleskrott når vinteren er på sitt kaldeste og strengeste? Jeg har spurt en ornitolog til råds, og her er svaret jeg fikk:
Kan dessverre ikke gi deg noe svar på kaloribehov. For meiser i nord er det nok en balansegang på knivseggen om de klarer å skaffe nok mat i løpet av en kort dag til å overleve en lang, kald natt. Foring er derfor til stor hjelp. Når antallet fugler på forplassen synker, kan det enten skyldes at noen har omkommet, eller også at en del av fuglene har trukket lenger mot sør eller ut mot kysten.
Det gjenstår å se om de små vender tilbake i samme hopetall når kulda slipper taket. Mens jeg venter på svaret fortsetter jeg trøstig å mate de få som fortsatt holder ut.
