Din dumme blomst

For mange år siden hadde jeg en nabo som gikk til innkjøp av en sprayboks med ugrasmiddel. Jeg iakttok ham fra vinduet mitt mens han spankulerte rundt på plena med løvetanndreperen sin. Med et fornøyd flir rundt munnen og med imponerende flid og presisjon dusjet han passende doser over de gule blomstene, og én etter én bøyde de sine hoder og knakk sammen i knærne. Døden hadde ankommet Edens hage.

Men så gikk det som det måtte gå, overalt der livet er større enn døden. Ikke lenge etter spratt det opp nye gule slektninger av de henrettede løvetennene. Over alt i morderens hage spiret friske, unge, uredde løvetannbarn, og ingen av dem enset det sure grinet som nå hadde satt seg fast i ansiktet til hageeieren.

Her er mitt lille ode til all verdens ugras som er til bryderi og ergrelse, men ikke lar seg utrydde.

Din dumme blomst

Stå ikke der
og gjør deg til,
din dumme blomst.

Tro ikke at noen bryr seg,
eller beundrer det gule trynet ditt.

Gå andre steder med karnevalskostymet ditt, hva vet vel du om farger og fine klær?
Du ubrukelige skapning, eier du ikke originalitet og særpreg?

Stå ikke der
med din frekke latter, dine lettsindige tanker.
Slutt og vifte med de tåpelige fjærene dine. Du jålebøtte!

Hvorfor er du så rakrygget og stolt? Eier du ikke beskjedenhet, ditt stygge skrømt?

Stå ikke der, din dumme blomst.