Beretningen om et varslet sammenbrudd

-Dette er undergangen for kapitalismen, sa Øystein Stray Spetalen til Dagens Næringsliv sommeren 2010 i en kommentar til finanskrisen. (Foto: Gunnar Lier/DN)

Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet? Jeg skjønner ikke noe av dette.

Uttalelsen ovenfor kom fra storinvestor og børsspekulant Øystein Stray Spetalen i fjor sommer og sto på trykk i Dagens Næringsliv. Uttalelsen er også gjengitt i boka «Sammenbruddet» som kom ut tidligere i høst, forfattet av Pål Steigan. Det famøse hjertesukket til Spetalen vitner om at tilliten til at kapitalistismen som bærekraftig økonomisk system er på defensiven. At storkapitalisten og den revolusjonære forfatteren begge nages av samme tvil hadde vært oppsiktsvekkende for noen år siden – men i dag er tvilen antakelig mer utbredt i alle politiske leire enn den blåøyde framtidsoptimismen.

Pål Steigans «Sammenbruddet» er ikke en bok man har liggende på nattbordet som beroligende sovemedisin. Den forhenværende frontfiguren i AKP (ml), har samlet praktisk talt alt tilgjengelig materiale for å dokumentere sin påstand om at kapitalismen har kommet til vegs ende, og at menneskeheten er i ferd med å grave sin egen økonomiske og økologiske grav. Jeg har lest boka, og jeg må tilstå at jeg tidvis måtte dra meg sjøl gjennom den nesten usannsynlige opphopningen av elendighetsbeskrivelser.

Henning Mankell har skrevet forordet til boka, og han deler tydeligvis Steigans dystre framtidsvisjoner, forøvrig i likhet med meg og andre kulturpessimister:

Naturligvis kan man si at det lurer en dommedag mellom linjene i Pål Steigans bok. Ingenting er for sent, men om vi ikke begynner å skape et fornuftig samfunn nå, kan det en dag hende at klokka slår uten at noen hører den. Hele Pål Steigans idé bygger på en tiltro til at mennesket i bunn og grunn er fornuftig, men at vi i dag lever i en ufornuftig verden. Som preges av rovdrift, økologisk forringelse, fattigdom, undertrykkelse og en allmenn elendighet verden sannsynligvis aldri før har sett. Kort sagt: Vi lever i en verden uten fornuft. Som vi fortsatt kan endre i riktig retning.

En hyppig brukt metafor for miljøbevegelsen har vært å si at klokka er fem på tolv. Det haster å snu utviklingen mens vi ennå har tid. Steigan går et hakk videre, og later til å mene at klokka er fem over tolv. Det handler ikke om å snu, men om å berge det som berges kan. Helt på tampen av boka, skisserer han sin egen «løsning», noe jeg skal komme tilbake til.

Steigan innleder med å fastslå at han bare har brukt kilder som enhver kan kontrollere, for det meste tall og prognoser som er anerkjent av forskningsmiljøer og myndigheter: «Alt sammen peker mot økologisk, økonomisk og sosialt sammenbrudd. Og ingen later til å ta det alvorlig. «Titanic» styrer rett mot isfjellet, og orkesteret fortsetter å spille».

Forfatteren erklærer seg som ikke-determinist – han mener at mennesket har evnen til å tenke, analysere, handle, og dermed forandre kurs. Men i samme åndedrag påpeker han menneskets dåreaktige likhet med midd i en melsekk: «Når midd etablerer seg i en melsekk, er de midt i matfatet og forplanter seg i stort tempo – til de omkommer i sin egen avføring».

Nostradamus hadde også dystre tanker om framtida.

Framtida ser ikke veldig lys ut, med andre ord. Men i motsetning til andre dommedagsprofeter, fra Nostradamus til Harold Camping, argumenterer Steigan ut fra realpolitiske fakta og erfaringer som ikke uten videre lar seg avvise som teologiske og metafysiske fantasier.

Han tar utgangspunkt i den pågående finanskrisa, som rir banker og børser som et mareritt det synes vanskelig å våkne opp fra. Steigan Steigan argumenterer for at dette er den største krisa det kapitalistiske systemet har stått ovenfor, inklusive krakket i 1929 og de påfølgende harde 30-åra, fordi mange flere mennesker over hele verden er rammet.

Men det som for alvor gjør finanskrisa til noe mer enn en forbigående motbakke er at den forsterkes av to andre og minst like alvorlige kriser: Klimakrisa; «en tikkende bombe under verdensøkonomien», og energikrisa; verdens energikilde nummer én, olja, er i ferd med å ta slutt, og det finnes ingen tilstrekkelige og akseptable alternativer.

Statlige myndigheter over store deler av den industrialiserte verden har i løpet av de siste åra brukt opp praktisk talt alle sine kapitalreserver på å holde krisesymptomene i sjakk. Seddelpressene har forlengst gått varme, og idag finnes det knapt en bankdirektør som tror at myndighetene kan redde dem neste gang en finansiell tsunami slår innover land.

Ennå er det riktignok mange kyniske spekulanter som har gode dager i vente. Steigan nevner hedgefondmanageren John Paulson som et «typisk eksempel» på hvordan det kan gå når kynikerne får fritt spillerom: Paulson tjente en milliard dollar på å selge såkalte subprimekreditter til folk som sannsynligvis ikke hadde råd til å betale dem. Så veddet han på at huserierne ikke ville klare å betale gjelda. Paulson vant veddemålet, og han kunne le hele vegen til banken etter å ha fylt på kontoen med 5 milliarder friske dollar, knapt uten å ha lettet ræva fra skinnstolen på Wall Street-kontoret.

En betydelig del av forbruksveksten i vesten de siste tiåra har vært lånefinansiert. Når regninga for fråtseriet kommer er det vanlige småfolk som får se bunnen av lommeboka først, mens børshaiene og finanseliten kan fortsette å leve fett på penger som er sugd ut av «systemet».

Og mens de vestlige økonomiene råtner på rot kommer kineserne og samler opp fruktene etterhvert som de faller til bakken.

Pål Steigan vier mange sider av «Sammenbruddet» på å studere og forklare den moderne kinesiske kapitalismens raskt voksende makt i verdensøkonomien. Perspektivet er skremmende nok sett fra et vestlig konkurranseperspektiv, og jo mer markspist den vestlige kapitalismen blir, jo mer utsatt blir vi for hordene av kinesiske oppkjøpere og finansfyrster.  Men på lang sikt er det klare signaler på at også Kina er en elefant på leirføtter: Med dagens vekstrate vil den kinesiske økonomien doble seg hvert sjuende år. Det sier seg sjøl at det umulig kan fortsette. Kina sies å ha sin egen tikkende eiendoms-boble. Utbyttingen av industriarbeidere og bønder skaper sosial og politisk uro. Aller verst er kanskje den brutale rovdriften på naturressursene og forurensningen av miljøet.

Pål Steigan beskriver sju kriser som vil ramme oss hver for seg og samlet i varierende grad i åra som kommer:

  • Klima – utslipp av klimagasser skaper global oppvarming
  • Oljeressursene tar snart slutt og dermed oppstår en energikrise
  • Det biologiske mangfoldet på jorda er truet
  • Utslippene av nitrogen/fosfor er kritisk store, samtidig som forformangelen rykker nærmere
  • Ferskvann er i økende grad en knapphetsressurs for millioner av mennesker
  • Jordressursene utpines og truer matproduksjonen
  • Verdenshavene blir stadig surere, fiskeressursene reduseres

Vil jordkloden tåle det enormen presset den utsettes for, slik at den blir beboelig for mennesker også i framtida?

Forfatteren av «Sammenbruddet» setter opp et enkelt regnestykke basert på en framskriving av dagens utvikling – dvs. en årlig global vekst på 2,5% fram til år 2100. Det betyr at produksjon og forbruk vil dobles hvert 28. år, slik at den totale verdensøkonomien vil være 9 ganger så stor i 2100. Verdens energiforbruk vil være tre ganger så stort. I løpet av samme periode skal klimagass-utslippene reduseres med 80% (innen 2050). Samtidig må det i anstendighetens navn være en politisk målsetting at verdens fattige skal opp på samme forbruksnivå som «oss».

Er det noen som tror at dette er mulig?

Pål Steigan svarer slik: «Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket blir oppgaven umulig.»

Dermed står vi overfor to alternativer: Enten tviholde på skylappene og skyve bort bekymringene for at kommende generasjoner vil anklage oss for menneskehistoriens største svik – eller å sette en radikalt ny kurs. Og da snakker vi ikke om å øke forbruket av sparelyspærer og sparedusjer. Skal verden være beboelig i vår mening av ordet om 90 år må det komme en global, politisk kursendring av et format som er hinsides alle kjente «reformer» og revolusjoner i historisk tid.

Det er lov å tro på mirakler. Det er også lov, slik Pål Steigan gjør, å tro at vi får oppleve en gjenoppvekkelse av en gammel politisk teologi: Den forhenværende (?) marxist-leninisten gjør i «Sammenbruddet» et nesten beundringsverdig naivt forsøk på å lansere begrepet «Kommunisme 5.0», som et eksistensielt skjær vi kan kravle opp på når undergangen nærmer seg.

Jeg deler, desverre, ikke Steigans optimisme når det gjelder utsiktene til en altomfattende rødgrønn global solidaritetsvekkelse. Snarere tvert i mot, jeg synes Steigan helt unødvendig gjør seg til en politisk narr og dagdrømmer milevis utafor det gjengse ordskiftet når han skriver følgende:

Kommunismen er i dag både praktisk gjennomførbar og strategisk helt nødvendig, nettopp av økologiske grunner […] kommunisme [er] det begrepet som har den største historiske forankringa og den mest slagkraftige programmatiske betydninga.

Pål Steigan tror på mirakler når han lanserer begrepet "kommunisme 5.0"

Forfatteren gjør riktignok noen forsøk, både velmente og halvhjertede, på å forsikre oss om at 5.0 versjonen er ny: «…den tar opp i seg det beste ved forgjengerne, men prøver å kvitte seg med mange av deres feil». Men argumentasjonen og resonnementene rundt begrepet «kommunisme 5.0» er så svak og tidvis bisarr at den best fortjener å bli forbigått i stillhet.

«Sammenbruddet» er, på tross av det underlige sluttkapittelet, en viktig bok ved at den leverer tungt skyts mot kapitalismen som et uegnet økonomisk system for å berge oss ut av den hengemyra vi har havnet i. Og jeg tror det skal godt gjøres å tilbakevise Steigans varsel om et kommende sammenbrudd.

Sammenbruddet kommer, enten i form av et «plutselig» og brutalt kollaps, eller mer langsomt som en forråtnelsesprosess. Som professor Arne Næss sa det: Det 21. århundre vil bli svært vanskelig for menneskeheten.

Jeg anser meg sjøl for å være kulturpessimist. Jeg tror ikke vi får oppleve en politisk styrt utvikling rundt problemene. Været blir villere og våtere, arbeidsløsheten og fattigdommen blir dramatisk mye mer omfattende, matmangelen blir merkbar også i vår del av verden, velferdsgodene blir underminert, kostnadene ved å holde hjulene i gang vil langt overstige inntektene fra produksjonsapparatet. Klokka er fem over tolv, og klokka kan ikke stanses eller snus.

Men hva så?

Verden går ikke under - den blir bare en mye vanskeligere klode å leve på.

Jeg tror ikke på verdens undergang. Noen vil berge seg gjennom uårene vi har i vente og bringe menneskeslekten videre. Det blir mye elendighet, men ikke nødvendigvis vesensforskjellig fra det som allerede nå er hverdagen for millioner og milliarder av mennesker som lever på et velferds- og sikkerhetsnivå langt under det nivået som vi nordmenn, europeere og nordamerikanere anser som nødvendig og akseptabelt.

Jeg hadde en kort meningsutveksling med Pål Steigan på bloggen der han skriver videre på temaet fra «Sammenbruddet». Jeg argumenterte blant annet for at det kommende sammenbruddet best kan forstås som en «kaotisk begivenhet» som neppe kan forutsees med særlig presisjon, verken hva tidsaspekt eller karakter angår:

Vi beveger oss inn i ei tid med kamp mellom ideer og holdninger – men med et smertefullt fravær av ideologier. De sterkeste og smarteste vil definere vegen og midlene, inntil et visst punkt: Vendepunktet – og hvis det finnes noen som kan forklare hvordan denne dynamikken virker, så må det være kaosteoretikerne:

“…den måten systemet når et kritisk punkt på, kan inntreffe tilfeldig og kan ikke forutsies, men så snart et slikt kritisk punkt er nådd, blir systemet tvunget til å utvikle seg over i en ny struktur. På denne måte kommer sjanse og nødvendighet i virksomhet samtidig, og de virker som komplementære prinsipper. Det er dessuten ikke bare i utgangspunktet for den ustabile tilstand at det er umulig å forutse hele prosessen. Når et system er blitt ustabilt, vil det alltid være minst to mulige strukturer som det kan utvikle seg til. Jo lenger vekk fra likevekt et system har utviklet seg, jo flere valgmuligheter vil det ha”
(Sitat fra Fritjof Capra: “Vendepunktet”)

2 thoughts on “Beretningen om et varslet sammenbrudd”

  1. Glitrende, Kjetil. Har så smått begynt å orientere meg tilbake til ulike websider når vi nå kaster oss på veven med en ny side. Spørs om vi må ha en link til djiihaa. Noe for seg selv…… Keep rollin’. Anki

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.