Helge Ingstad – en myte slår sprekker
Frode Skarsteins biografi om Helge Ingstad (Spartacus forlag 2010) er plagsom lesning, i hvert fall hvis man, som jeg, har levd med et idealisert bilde av Ingstad som villmarking og eventyrer. Skarsteins biografi underminerer langt på veg myten om Ingstad som en udelt sympatisk mann med bare edle forsetter.
Sjøl er jeg for ung til at jeg husker sensasjonen som ble skapt da Helge og Anne Stine gravde fram de norrøne hustuftene på nordspissen av Newfoundland i 1960-68. Jeg har forstått at det har vært diskusjoner omkring ekteparets epokegjørende arkeologiske prosjekt, men jeg har aldri gjort noe forsøk på å sette meg inn i hva konfliktene besto i.
For meg har Helge Ingstad vært forfatteren med et helt spesielt talent for å skildre det rene og gode livet i villmarka. Først og fremst «Pelsjegerliv», som forfatteren skrev etter fire år som jeger i villmarka nordøst for Store Slavesjø i Canada. Men også «Øst for den store Bre» fra Nordøst-Grønland og «Nunamiut» fra Alaska gjorde sterke inntrykk.
Frode Skarsteins dypdykk i Helge Ingstads bokstavelig talt eventyrlige liv bekrefter inntrykket av en handlingens mann med en lidenskapelig dragning mot den store og urørte villmarka. Biografien gir en fasinerende innsikt i hvordan de mange dristige ekspedisjonene kom i stand, og ikke minst hvordan Helge Ingstad hele livet var en dyktig og dreven PR-agent for sine egne prosjekter. Han tilhørte generasjonen etter Nansen og Amundsen, og må åpenbart ha vært sterkt inspirert av de ærerike bragdene som de store polarheltene før ham hadde utført.
At Skarstein dokumenterer hvordan Helge Ingstad tillater seg å bløffe litt her og der får vi ta med på kjøpet som småkuriøse særtrekk ved en karismatisk og dyktig historieforteller. I «Pelsjegerliv» mangler det for eksempel en hel vinter i fortellingen: Den første vinteren etter at han kom til Canada ble en miserabel affære helt annerledes enn han hadde forestilt seg på forhånd. For å unngå å skjemme ut en ellers helstøpt fortelling skriver han historien slik at leseren ikke skal oppdage at den første vinteren mangler.
Mer problematisk er historien om forsøket på å komme i kontakt med den siste flokken av opprinnelige apache-indianere i Mexico. Her blir han langt på veg beskrevet som en bløffmaker, ved at han lot offentligheten tro at han oppnådde en slags kontakt med de «villle» indianerne – noe han faktisk ikke gjorde.
Frode Skarstein påpeker flere steder også at Helge Ingstad inntok en temmelig apolitisk holdning til de store begivenhetene utover 30-åra. Hans livslange skuffelse over at han aldri fikk tillatelse til å utforske Sibir vitner om manglende forståelse for de storpolitiske maktforhold.
Verre er det kanskje at han allierte seg med et temmelig brungrumsete miljø i kampen om å annektere Eirik Raudes land på Grønland. De to viktigste drivkreftene for norsk okkupasjon av det store landområdet var Adolf Hoel og Gustav Smedal, som begge hadde sterke bånd til Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. At Ingstads viktigste medsammensvorne i Grønlandsstriden var nazivennlige polarforskere blir imidlertid ikke kommentert i Skarsteins biografi. I ettertid skal vi kanskje være forsiktige med å utmale denne forbindelsen mellom Helge Ingstad og framtredende profiler på ytre høyre fløy i det norske politiske landskapet. Ingstad var ikke nazist – han var antakelig bare tilnærmet politisk bevisstløs, og det er tross alt ikke straffbart.
Så kommer vi til historien om de arkeologiske utgravningene på Newfoundland. Dette avsnittet av ekteparet Ingstads liv utgjør nær halvparten av Frode Skarsteins biografi. Anne Stine og Helge Ingstad skildres som et sammensveiset par, besatt av en stor idé, og etterhvert pådrar de seg et nesten tragikomisk anstrengt forhold til nesten alt og alle som tillater seg å stille spørsmål ved det storstilte arkeologiske prosjektet. I iveren etter å tilbakevise kritikere og skeptikere går de ikke av vegen for verken løgner eller snarveger og kortslutninger.
Helge Ingstad framstår som en arrogant og påståelig amatør, uten innsikt i hvordan vitenskapelige prosjekter drives fram som en prossess med spørsmål, motspørsmål, hypoteser, teorier og kritiske etterprøvinger. Straks Anne Stine Ingstad har gravd fram de første indikasjonene på at de overgrodde hustuftene kan være en norrøn boplass, så har både hun og Helge allerede bestemt seg; her var det at Leiv Eriksson og hans menn gikk i land og bosatte seg, i det som for ettertida ble hetende Vinland. Alle forsøk på å antyde alternative forklaringer blir avvist av en surmaget og noen ganger direkte rasende Helge Ingstad. Og ikke er han villig til å gi kreditt til seriøse fagfolk som faktisk hadde ledet ham mot stedet der han og kona gjorde de sensasjonelle utgravingene.
Mest tragisk er det at Anne Stine og særlig Helge Ingstad aldri kom så langt at de forsto hva innvendingene mot livsverket deres besto i. De følte seg angrepet og mistenkeliggjort, mens de arkeologiske fagmiljøene på begge sider av Atlanteren egentlig bare etterlyste den samme viljen til åpenhet og skriftlig dokumentasjon som alle andre tilsvarende vitenskapelige prosjekter måtte regne med å møte. Med få unntak var det knapt noen som tvilte på at ekteparet faktisk hadde gravd fram epokegjørende bevis for at vikingene hadde gått i land og bosatt seg i Vinland.
Men hva så? Spiller det noen rolle om en myte sprekker, slik at et mer sannferdig bilde av en utvilsomt særpreget og usedvanlig handlingsdyktig eventyrer og forfatter kommer til syne?
Sannsynligvis ikke. Min lesning av «Pelsjegerliv» blir ikke en bokstav fattigere av at jeg innser at Helge Ingstad var et mangslungent menneske med både gode og mindre imponerende sider. Antakelig var det med han som med mange andre sterke personligheter: Folk som har styrke og utholdenhet til å gå foran og bryte nytt land der de fleste andre viker tilbake til fordel for det trygge og sikre har gjerne en brist eller svakhet på en annen front. Ingen kan frata Helge Ingstad at han hadde en uutslokkelig lidenskap for å utforske eventyret bak alle blåner – og ikke minst at han hadde magiske evner til å skape store fortellinger som vil stå seg gjennom alle tider.
•••
Interessant nettsted om Helge Ingstads pelsjegerliv ved Store Slavesjø:
www.ingstadcreek.net
Video-serie fra letingen etter hytta ved Elgsjøen (Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang & co):
www.youtube.com/
Husker ikke hvilken av bøkene til Ingstad det er, men en av de har en anbefaling fra Hamsun på baksiden. Den sier noe sånt som at ..maken til naturskildringer skal du lete lenge etter. Skarstein setter hvert fall denne anbefalingen i nytt lys :) Men, det tar ikke luven av opplevelsen det er å lese disse bøkene.
Her har du hele teksten fra Hamsun, Eirik: http://www.facebook.com/photo.php?fbid=152925168067221&set=a.148489705177434.27753.148470601846011&type=1
Der kan man se. Læser din hjemmeside regelmæssigt «for at komme i stemning» som gammel hundekører. Helge Ingstad satte også en dansker igang med vildmarksdrømme. Da jeg skulle købe en husky mere i 1974, havnede jeg direkte og uden at vide det, hos familien Ingstad, hvilket var en stor oplevelse at få møde et idol.
Der er intet, der kan rokke ved mine oplevelser dengang.
venlig hilsen John (der hver vinter stadig hjælper med hundetræning i Femundsmarka – nu mest som kok og ideolog)
Alle som bor ute i bushen og dyrker villmarkslivet er ikke nødvendigvis sympatiske, tvert imot tror jeg mange av dem er noen skikkelige slasker (av dagens altså, ikke de gamle gode oppdagerne som faktisk oppdaget urørt område). La oss se det i øynene – skikkelige folk er jevnt over de som bor i hus, har jobb, dusjer hver dag og betaler skatt.
Hehe, takk for artig innspill :) Jeg er usikker på om du er ute etter å erte opp til mer diskusjon, men i så fall håper jeg at du lykkes!
Dette er en interessant diskusjon. Av våre fordums helter faller en etter en ifra, etterhvert som historikerene får gravd dypt nok. Dette beviser at våre forbilder tross alt er mennesker som de fleste andre, med feil og mangler. Sikkert vanskelig å kombinere dette med å være eventyrer, forsker, salgsmann, diplomat, ektefelle, forfatter i en og samme person, og kombinere alt dette på en utad plettfri måte.
At Ingstad er en stor historieforteller/forfatter som har inspirert flere generasjoner med unge skal iallefall ingen ta ifra ham.
Da er det vel kun Nansen igjen ?
Nansen står igjen som den eneste plettfrie mener du? Tja, det kommer vel an på… Nansen var utvilsomt en betydningsfull nordmann; en av forfatterne som har lansert ny Nansen-biografi denne høsten går langt i å antyde at han kanskje er den største nordmann noensinne, og da IKKE pga polferdene. Men Nansen hadde vel også sine feiltrinn, ikke minst på damefronten. Men at i det store og hele var et beundringsverdig menneske ser jeg ingen grunn til å betvile :)
Ingstads forhold til Hoel & Smedal som nasjonalister er forsåvidt berørt litt i Grønlandskapittelet, og det kunne nok blitt litt mer utdypet. Jeg forsøker forsåvidt å forstå motivene for Ingstads handlemåte ved å veie jobben som sysselmann opp mot fangstmannen/villmarkingen og igjen opp mot nasjonalisten – men trekker ingen konklusjon. Til det tror jeg materialet som var tilgjengelig for meg som sto utenfor familiearkivet var for begrenset. I motsetning til rundt utgravningene på Newfoundland.
Men nå ble jo forsåvidt Ingstad engasjert i politiske saker i allefall etter krigen. EF-saken og Alta-saken er vel fine eksempler på dette.
Hei Kjetil og takk for at du leser og skriver om boka mi om Helge Ingstad.
Det er nok plagsom lesning for mange. Det var jo spennende, men også en smule plagsomt for meg også, etterhvert som kildematerialet tegnet et bilde jeg ikke før hadde sett av Ingstad. Og det som er kommet til overflaten i min bok om mannen er bare toppen av isberget. I kildematerialet ligger det fremdeles brev, episoder og handlingsmønstre som vil endre folks oppfatning av Ingstad enda mer. I arkivet hos National Geographic Magazine ligger det for eksempel avviste manus fra Ingstad, hvor han levende skildrer reiser han faktisk aldri gjorde. Materialet rundt L’Anse aux Meadows er også et område hvor jeg bare såvidt berørte problemene, selv om de rommer, som du sier, halvparten av boka mi.
Men heldigvis for de av oss som synes slikt blir for plagsomt, så finnes det jo en biografi om Helge Ingstad som ikke plager leseren med slike ubehageligheter. All ære til Benedicte Ingstads skildring av det dramatiske samlivet mellom Helge og Anne Stine Ingstad. Det var både opprivende og interessant lesning, og må ha kostet ikke rent lite å brette ut slik hun har gjort det. Men når det gjelder konfliktene mellom Ingstadene og resten av verden er datterens biografi lite verdt, ut over det å samlet presentere Ingstadenes indignerte (og feilaktige) versjon av hendelsene.
Jeg tror du fanger opplevelsen mange villmarksfolk som har søkt ut i skogen med Ingstad i ballasten. Det er nok plagsom lesning for mange, men i bunn og grunn rokker ikke min biografi ved det Ingstad gjorde, som fikk oss til å løpe ut i skogen i utgangpunktet. Lidenskapen og entusiasmen, javel, men viktigst av alt synes jeg, han tok steget. Det er det for mange av oss som ikke gjør.
PS! Som en liten anekdote til spørreundersøkelsen du kjører her på bloggen: Hvert år underviser jeg ferske studenter ved Universitetet i Tromsø i informasjonskompetanse, og de siste årene har jeg spurt dem, norsk ungdom fra videregående på vei inn i fag som biologi, medisin og andre naturfag, om hvem som har hørt om navnet Helge Ingstad. I år rakk en eneste student blant førti opp handa. Det har overrasket meg.
Takk for tilbakemelding og utfyllende informasjon om kildematerialet bak biografien.
Jeg har forøvrig skrevet inn et par nye avsnitt i bokomtalen ang. Helge Ingstads «politiske bevisstløshet»:
«Frode Skarstein påpeker flere steder også at Helge Ingstad inntok en temmelig apolitisk holdning til de store begivenhetene utover 30-åra. Hans livslange skuffelse over at han aldri fikk tillatelse til å utforske Sibir vitner om manglende innsikt og forståelse for de storpolitiske maktforhold.
Verre er det kanskje at han allierte seg med et temmelig brungrumsete miljø i kampen om å annektere Eirik Raudes land på Grønland. De to viktigste drivkreftene for norsk okkupasjon av det store landområdet var Adolf Hoel og Gustav Smedal, som begge hadde sterke bånd til Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. At Ingstads viktigste medsammensvorne i Grønlandsstriden var nazivennlige polarforskere blir imidlertid ikke kommentert i Skarsteins biografi. I ettertid skal vi kanskje være forsiktige med å utmale denne forbindelsen mellom Helge Ingstad og framtredende profiler på ytre høyre fløy i det norske politiske landskapet. Ingstad var ikke nazist – han var antakelig bare tilnærmet politisk bevisstløs, og det er tross alt ikke straffbart.»
Ser denne bokomtala er nokre år gamal men forsøker ein kommentar likevel.
Ingstads kontakt med Hoel og Smedal var på ei tid da NS var eit fullt lovleg parti og mange år før dei allierte seg med den tyske innvasjonshæren. I kor stor grad Hoel var nazistisk er også omdiskutert. Frode Skarstein har skrivi ein interessant biografi om Hoel.
Ingstad sjølv jobba for Røde Kors under krigen.