Villmann på ville veger

«Årets villmarking» Kristoffer Clausen har havnet i sitt livs verste uvær etter at Dagbladet fikk snusen i at han ikke bodde bare i lavvoen sin i løpet av det året han skulle leve ute i naturen og ernære seg utelukkende av de fruktene skaperverket hadde å by på. Ved minst tre tilfeller forlot han villmarka, satte seg i bilen og dro til Sverige for å besøke sin dødssyke far. Tilsammen skal han ha oppholdt seg i siviliserte strøk i mellom en og to måneder i løpet av det ett år lange villmarks-prosjektet. Han lurte alle sammen; boklesere, blogglesere, tv-seere, aviser, forlag, venner – men kanskje aller mest seg sjøl. Han må lenge ha levd i en villfarelse om at han kunne komme unna med jukset. Men smerten over å bli satt fast i den offentlige gapestokken må være større enn noen av de mange ubehagelige opplevelsene han utvilsomt hadde i løpet av sine 10 måneder under åpen himmel.

La meg nå aller først slå fast at jeg har stor tro på at Kristoffer Clausen egentlig er en flott villmarking med et lidenskapelig og godt forhold til natur og friluftsliv. Han har begått ei stygg tabbe, men fortjener tross alt honnør for at han bekjenner sine synder fullt ut etter at han ble avslørt. Jeg håper oppriktig at han har mange gode venner rundt seg som hjelper ham med å finne tilbake til den ekte og uforfalskede villmarka som han er så glad i. Jeg tror han hører hjemme der, mye mer enn mange av de sofaknektene som nå fryder seg over å rakke ned på en stakkars juksemaker.

Men når det er sagt, så er Kristoffer Clausen et interessant tilfelle som tidsfenomen. I to år har han nå vært medieyndling nesten på Lars Monsen-nivå. Og det er flere ensomme menn som på ulike måter skaffer seg oppmerksomhet fra storsamfunnet ved å snu ryggen til sivilisasjonen i avgrensede perioder for å leve asketiske liv i nærkontakt med naturelementene. I fjor hadde vi fenomenet Snøhulemannen; filmen med tilhørende avisoppslag, om mannen som flakket hvileløst omkring i fjellheimen uten fast bopel – han berget livet på matrester han sugde i seg nærmest som et usivilisert villdyr i snøhuler og oppunder hellere. Jeg kan ikke huske en eneste avis som reiste spørsmål om hvorvidt Sverre Nøkling virkelig lever en så harmonisk og romantisk naturtilværelse som filmen prøver å gi inntrykk av. Filmskaperen gjør i hvert fall alt han kan for å tåkelegge mulige brudd med den myten som filmen prøver å skape. Men det er jo vanskelig å tro at et menneske virkelig kan sove mange netter i en snøhule med papplater som liggeunderlag og en skarve dyne som eneste skydd mot vinterkulda.

Men det er åpenbart et stort kommersielt marked for villmarkingene blant oss. De må bare passe på å holde seg til spillereglene. Alt må se ekte ut på film og bilder, og de må for all del ikke bli tatt i juks. La gå at de er sponset og fullfinansiert av storkapitalen i det samfunnet som de tilsynelatende snur ryggen til – bare vi slipper å bli minnet om det. Vi vil gjerne se dem fryse og lide, men ikke fortell oss om livet de lever når de vender hjem igjen og får utbetalt sine honorarer. Det morsomste med mytene om villmarkingene er ikke hva de forteller, men det faktum at vi tror på dem.

Nå skal jeg vokte meg vel for å harselere over folk som faktisk gjennomfører prosjekter som ville få de fleste av oss til å snu på dørstokken. Jeg har umåtelig respekt for Clausen, Monsen, Nøkling og alle andre som gjør mer enn å bare å dagdrømme om et annerledes liv. Men for meg dukker det opp et par spørsmål når jeg leser om juksemakeren som ble avslørt:

Er det i det hele tatt mulig å vende tilbake til naturen på en etisk absolutt høyverdig måte? Jeg har mine tvil. I et så gjennomregulert samfunn som det norske er det vanskelig å livberge seg på bokstavelig talt naturlig vis. Det er dyrere å jakte storvilt i skogene og på fjellet enn å kjøpe tilbuds-kjøttdeig i Prix-butikken. Plastbåten med påhengsmotor og alt fiskeutstyret du må ha for å dra opp den påkrevde fiskefangsten krever astronomiske investeringer for den som vil bytte bort pengehusholdet med naturalhushold. Skal du sette potet i marka eller holde sau og høns må du melde deg inn i denne Småbrukarlaget. Skal du bo i lavvo på samme sted i mer enn tre dager må du få dispensasjon fra bestemmelsene i Friluftsloven. Dessuten vil du bli jaget dag og natt av skattefuten, banksjefen, folkeregisteret, NAV og en bråte andre organer som mener å ha krav på hele eller deler av ditt liv – disse folkene har guts nok til å forfølge deg herfra til evigheten. Blir du ikke tatt av lensmannen, så blir du til slutt tvangsinnlagt inn på mentalsykehuset. Samfunnet tåler ikke den ekte utbryteren.

Men nettopp derfor kunne det være interessant å se hvor langt ut man kan gå før man blir stanset, eller ikke orker å fortsette videre. Folk som har vært innom denne nettsida tidligere vil ha fått med seg at jeg har stor sans for Henry D. Thoreau, den amerikanske tenkeren og livskunstneren som flytta til skogs bare noen steinkast utafor småbyen Concord. Det interessante (for meg) er forsøket på å distansere seg, økonomisk og materielt, fra et samfunn som er i utakt med de verdier og kvaliteter man mener å stå for sjøl, men uten å forlate menneskeverdenen helt. Thoreau la ikke ut på en heroisk villmarksekspedisjon; han ville bare leve annerledes:

Han trengte ingen sponsorer og ingen publiseringskontrakter for å finansiere det enkle livet i utkanten av småborgerbyen. Han skar bor alt det overflødige, inn til beinet, og beviste langt på veg at han kunne leve godt likevel. Den vesle hytta han bygde og bodde i var så primitiv den kunne være, men likevel stor nok:

Jeg har tre stoler i mitt hus: en for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap.

Jeg har stadig mitt eget flytte-ut-prosjekt å stri med, en slags mellomting mellom Thoreau og Dopler. Men jeg nøler stadig med å pakke kofferten. Jeg har ikke tenkt å flytte så langt, bare like borti her. Men det er noe jeg frykter enda mer enn skattefut og banksjef, og det er … ensomheten, annerledesheten. Å gå Canada på tvers fortoner seg som en speidertur i forhold til det å bryte definitivt med normer og vaner. Å leve annerledes er mer krevende enn å følge ukjente stier i villmarka.

Men jeg kunne jo ta en Clausen; late som at jeg har flytta ut for godt, men snike meg tilbake til huset etter mørkets frambrudd – og skyndte meg ut igjen før sola står opp. Men plutselig en dag blir jeg kanskje fanget av solstrålene og stivner som et troll. Et minnesmerke over drømmen som glapp.