Gåten Eivind Astrup

Jeg har tidligere skrevet om polarforskeren Eivind Astrup, som tok sitt eget liv under mystiske omstendigheter ved Harbakken øverst i Folldal 3. juledag 1895, bare 24 år gammel. Nå foreligger endelig biografien om den legendariske unge pioneren, ei praktbok på 249 sider ført i pennen av Tom Bloch-Nakkerud: «Polarforskeren Eivind Astrup. En pioner blant Nordpolens naboer».

Eivind Astrups posisjon som en av de store pionerene blant norske polarhelter bygger på to ekspedisjoner til Nord-Grønland i 1891-92 og 1893-94, begge ganger med den omstridte amerikaneren Robert E. Peary som ekspedisjonsleder.

På den første ferden krysset Astrup og Peary innlandsisen lengst nord på øya – en formidabel prestasjon, tatt i betraktning både lengden på turen, utstyret de brukte, og ikke minst at dette var totalt ukjent terreng på den tida: I løpet av 72 dager slet de to seg fram og tilbake over innlandsisen, tilsammen 2.000 kilometer, med hjelp av 14 grønlandshunder og tre sleder lastet med 900 kilo proviant og utstyr.

Fridtjof Nansen og hans menn var de første til å krysse Grønland i 1888, men Nansens rute langt sør på øya var bare halvparten så lang, og de slapp å returnere samme veg. Det er god grunn til å hevde at Astrups og Pearys prestasjon var minst like krevende som den Nansen & co hadde utført.

Den neste Peary-ekspedisjonen til Grønland året etter ble forfulgt av problemer og interne konflikter, sykdom, uhell og ulykker. Peary forsøkte nok en gang å krysse Grønland for å finne en farbar veg mot Nordpolen, men ferden ble fullstendig mislykket. Astrup returnerte fra innlandsisen som følge av matforgiftning etter å ha spist gammel, fordervet pemmikan. Men sammen med inuitten Kolotengva gjorde han en 1.300 kilometer sledeferd sørover langs Grønlands vestkyst der han kartla store deler av Melvillebukta, som fram til da hadde vært lite utforsket på grunn av vanskelige isforhold. I ettertid ble kartleggingen av Melvillebukta stående som det eneste minneverdige resultatet av Peary-ekspedisjonen 1893-94.

Eivind Astrup skrev og utga boka «Blant Nordpolens naboer» høsten 1895, kort tid før han endte sitt liv. Her skildrer han de viktigste begivenhetene på de to Grønlandsekspedisjonene. Biografien til Tom Bloch-Nakkerud presenterer ingen banebrytende nyheter om Astrups kortvarige men intense karriere som polarforsker. Men biografien utdyper historien og setter den inn i en større ramme der også andre norske og internasjonale pionerer får plass.

Biografiens viktigste bidrag til den norske polarhistorien er antakelig at den fastslår og dokumenterer omstendighetene omkring Eivind Astrups tragiske endelikt i Folldalsfjella tredje juledag 1895. Fram til nå har de fleste offisielle kilder kun nøyd seg med å antyde at den unge polarforskeren muligens tok sitt eget liv, uten å gå nærmere inn på aktuelle forklaringer. Den nye biografien etterlater ingen tvil om at Astrup faktisk tok sitt eget liv, og dermed har biografen «avslørt» en sannhet som ingen tidligere har våget å sette klare ord på.

Helge Ingstad er en av mange som har nølt med å si høyt det «alle» har visst: «Det går rykter om årsaken til hans død, men de lar jeg ligge”, skrev Ingstad så seint som i 2004 i forordet til en nyutgivelsen av «Nordpolens naboer».

Tom Bloch-Nakkerud har gjort et grundig arbeid når det gjelder å grave fram hittil ukjente kilder for å dokumentere Astrups siste dager, og ikke minst hvorfor og hvordan sjølmordet ble dysset ned. Astrup-familien og andre involverte presenterte dødsfallet som en ulykke: Den offisielle versjonen fortalte at Eivind Astrup døde etter at han gled på en issvull og slo hodet mot en stein. At det ble gravd fram en revolver på stedet der Astrup ble funnet ble holdt hemmelig, og liket ble aldri offisielt obdusert.

Biografen gir ingen entydig forklaring på årsaken til sjølmordet. Han synes snarere å helle til en oppfatning om at det kan være ha vært flere årsaker, og at noen endelig forklaring aldri vil bli funnet. Han mener imidlertid at Eivind Astrup må ha tatt beslutningen allerede før han forlot Christiania og reiste til Hjerkinn. Et argument for den teorien er at Astrup solgte sine kjære polarhunder før han reiste, noe han neppe hadde gjort dersom han aktet å vende tilbake til hovedstaden.

Det kom mange signaler fra Eivind Astrup i løpet av hans siste leveår om at helsen skrantet og at han ikke klarte å leve opp til sine egne og andres forventninger. I biografien nevnes syfilis som en mulig forklaring. Kroniske plager som følge av pemmikan-forgiftningen på den siste Peary-ekspedisjonen er en annen mulighet. Generelt manglende livsglede er en tredje forklaring:

Eivind var en følsom natur. Og han følte seg hjemme i naturen og forsto menneskene som levde i den. /…/ Mens oppfinnelser, fremskritt og vekst preget tiden, vendte Eivind seg til det enkle liv i naturen. Inuittene ble hans helter. /…/Mot slutten av 1800-tallet hadde utviklingen gått så fort og inneholdt så mange og store forandringer at ikke alle trivdes med den. For dem førte industriens vekst og flukten til byene til en ny romantisering av det enkle liv i kontakt med naturen. For de mest sivilisasjonstrette kunne ønsket om å flykte fra virkeligheten ta overhånd.

Det er én myte jeg savner en en vurdering av, eller kommentar til, i Tom Bloch-Nakkeruds Astrup-biografi, og den handler om Eva Nansen, fruen til Fridtjof Nansen. I Folldal har det versert en seiglivet muntlig historie om at Eivind Astrup skal ha hatt en eller annen form for «romanse» med Eva Nansen mens Fridtjof Nansen befant seg undervegs mot Nordpolen med Fram-ekspedisjonen. I den lokale folkloren heter det seg at Astrups affære med Eva Nansen tok en brå og ulykkelig slutt da det plutselig ble meldt at Fridtjof Nansen var på veg hjem igjen fra Nordpolen, lys levende.

Historien må nødvendigvis bygge på en misforståelse, i den forstand at Nansen vendte tilbake fra sin Nordpolenferd i august, mer enn et halvt år etter at Astrup tok livet av seg. Men uansett gjenstår spørsmålet om hvor romanse-historien har sitt opphav? At Eivind Astrup og Eva Nansen kjente hverandre er det ingen tvil om. Den unge og sjarmerende polarforskeren hadde gitt gressenken et eksemplar av «Nordpolens naboer» med følgende dedikasjon:

«Maatte det kommende aar gjennem Deres mands hjemkomst blive det minderigeste i den arktiske forsknings historie!»

At det påståtte forholdet mellom Eivind Astrup og Eva Nansen ikke nevnes med et ord er i det minste litt underlig, nesten påfallende. I hvert fall er det fristende å spekulere over om en skjult kjærlighetshistorie kan ha medvirket til at Eivind Astrup til slutt mistet livsgnisten.

Den unge polarforskerens tragiske og mystiske sjølmord rokker uansett ikke ved det han oppnådde i sin altfor kortvarige karriere som eventyrer. Den ubegripelig krevende kryssingen av innlandsisen på Grønland våren 1892 vil for alltid stå som en bauta i historien om norske prestasjoner i polområdene. Eivind Astrups erfaringer fikk også stor betydning for seinere polfarere, ikke minst ved at han som den aller første brukte hunder og hundesleder til å ta seg fram i isødet. Likedan var han en pionér når det gjaldt å tilegne seg kunnskaper om hvordan inuittenes bekledning og utstyr var langt overlegent datidas moderne klesdrakter og metoder for å overleve i et ekstremt arktisk klima.

Tom Bloch-Nakkerud har med sin biografi om Eivind Astrup reist et høyst betimelig minnesmerke over en av de aller mest beundringsverdige norske polarheltene.