Vemodig avskjed
På kveldens luftetur kjørte jeg med åtte hunder foran ATV´n. To hunder manglet; Atna og Canis. Det ble en av de mest vemodige hundeturene jeg har opplevd på lange tider.
Fire timer tidligere på ettermiddagen avtalte jeg med Emil at han skulle komme og hente to hunder. På det tidspunktet visste jeg enda ikke hvilke hunder han kom til å ta med seg. Vi har forhandla og diskutert gjennom flere uker, og jeg klarte aldri å bestemme meg for hvilke hunder som skulle ut. Og innerst inne hadde jeg et håp om at han skulle ombestemme seg, slik at handelen kunne avlyses.
Jeg hadde sendt ham en lang epost med relativt inngående beskrivelse av 8 hunder, og ga beskjed om at han skulle få velge fritt, slik at jeg slapp å gjøre det sjøl. To hunder var ikke nevnt på lista: Ringo og Togo er ikke, og blir ikke, til salgs for noen pris. Det eneste kravet jeg stilte til Emil var at han måtte ta én hannhund og ei tispe, fordi jeg ikke ønsket å selge to hannhunder.
Etter en times prat i hundegården ble det til at Canis og Atna ble med ut av hundegården, antakelig for siste gang. Kanskje to av de beste hundene mine. To sympatiske, sosiale, humørspredere, arbeidssomme og lettløpte. Atna er fire år, datter etter min egen tispe Gullet og fantomhunden Pirka fra Frankmotunet, og forøvrig søster til Tintsa som Emil kjøpte fra meg som valp, og som er i ferd med å bli en av hovedlederne hans.
Emil ønsket nok heller Fia i stedet for Atna, fordi han allerede har mange Pirka-avkom. Men han skjønte at han rev og slet i hjerterøttene mine og gikk med på et kompromiss. Fia er nemlig søstera til Canis, som også forsvant i kveld. Canis er en grasiøs, langbeint og sjarmerende hund som Emil har sett lengselsfullt på lenge. Men å selge både Canis og Fia hadde nesten vært mer enn jeg hadde orket å bære. Lille rare gode Fia blir her, med mindre Emil kommer på andre tanker.
For å oppnå kompromisset tilbød jeg nemlig Emil angrefrist. Hvis Atna ikke innfrir forventningene så skal vi ta oss en ny prat. Muligens kommer Atna tilbake, i bytte mot Fia. Eller Søss. Time will show.
Slik handles det mellom hundekjørere over det ganske land hver eneste dag. Særlig nå på denne årstida. Hundeselgere og hundekjøpere er som hestehandlere – det analyseres og grubles og akkederes og prutes over en lav sko. Hunder bytter eiere mot en neve pengesedler. Noen hunder blir stjerner i en ny kennel, mens andre forsvinner raskt til nye eiere fordi kjøperen ikke er fornøyd. Og noen stakkarer taues bak uthuset av en riflebærer.
Det er mulig jeg er blitt latterlig bløthjertet på mine egne gamle dager. Men jeg håper og tror at dette blir siste gang jeg selger en hund. Jeg liker det rett og slett ikke, det gjør for vondt.
Samtidig vet jeg at jeg antakelig menneskeliggjør hunden langt forbi hva det rasjonelt sett er grunnlag for. Jeg tror hunder tar relativt lett på det å bytte flokk – slik er naturen, individer forlater den flokken som fostret dem og finner seg en ny. Jeg husker ennå den dagen jeg sjøl som 18-åring forlot barndomsheimen på Åndalsnes for å bli hybelboer i Tigerstaden. Mamma felte en usedvanlig sjelden tåre – men jeg jublet av glede over endelig å skulle reise ut i verden. Ikke noe å grine over det, livet lever videre.
På kveldens treningstur ble jeg sittende på ATV-setet og tenke over hundekjørerlivet mitt mens øynene fulgte bevegelsene til de åtte glade hundene som løp som guder foran. Jeg følte jeg var kommet til et definitivt vegskille. Alt pratet om «pause fra konkurransekjøring» er nå gjort til et permanent valg. Jeg skal aldri mer kjøre hundeløp. Med 10 hunder kunne jeg fortsatt leke med tanken om å låne et par hunder og stille på startstreken. Men med åtte hunder, hvorav et par nærmer seg pensjonistalderen, er det helt uaktuelt.
Men enda mer avgjørende er det at jeg innser jeg at jeg er følelsesmessig ferdig med langdistansesporten. Jeg kommer fortsatt til å følge med fra sidelinja. Men jeg har mistet lysten til å trene for å konkurrere. Gnisten er borte. Mine hundespor vil gå i andre retninger, mot andre blåner. Jeg har egentlig aldri vært et konkurransemenneske, og jo eldre jeg blir jo mer kritisk og surmaget blir jeg til en samfunnsutvikling der nettopp konkurranse-elementet har fått helt ødeleggende dimensjoner. Og jeg klarer ikke å fri meg fra fornemmelsen av at langdistanse hundekjøring desverre er ett av mange uttrykk for et usunt konkurrransesamfunn som bokstavelig talt går over lik på sin vandring mot suksess – og undergang.
Skal du nå til topps som hundekjører må du ha evnen til å se hvilke hunder som duger, og hvilke som ikke duger. Det betyr at du må prøve og feile. Kjøpe og selge. Tidligere var jeg med på karusellen. Jeg har forlengst mistet tellingen på hvor mange valper jeg har avlet fram, trent opp, solgt. Hvor mange har jeg hatt på lån eller bytta til meg? Men nå er det slutt. Vi har passert et vegskille, hundene mine og jeg.
•••
På kveldsturen kom vi til den strie bekken. Fia og Bror, to unge og relativt urutinerte hunder, gikk i front. Bror bråstanset ved kanten av kulpen, han skulle neiggu ikke frivillig uti det iskalde vatnet. Og lille Fia var ikke sterk nok til å dra med seg guttslampen uti, så hun ble usikker hun også. Tanken på Atna og Canis jòg gjennom hodet mitt – begge to ville stupt uti med dødsforakt. Hva nå? Men jeg rakk ikke å resonnere ferdig før hundene lenger bak i spannet skubbet både Bror og Fia ut i vatnet. Gutten med vannskrekk svømte og kravla seg over og inn på trygg grunn.
Så kjørte vi en lang runde og vendte tilbake til bekken for en ny passering. Bror fortsatt litt famlende og nølende, men nå skjønte han at han ville bli presset uti uansett, så i stedet for å stoppe og tenke kasta han seg i et tigersprang framover i håp om å nå bredden på motsatt side i ett jafs. Men så endte det med svømmetur likevel. Neste gang kommer han antakelig til å bare vasse kontrollert og pent over. Øvelse gjør mester.
Jeg har titt og ofte tenkt at jeg kommer aldri til å få oppleve flere ganger å avle opp to topphunder som Ringo og Togo. Men i kveld åpnet jeg opp et annet perspektiv. Jeg innser at hunder blir så gode som jeg sjøl evner å la dem bli. Bror kan bli en ny Ringo eller Togo hvis jeg våger å stole på ham. Det handler om tillit og tro på det en driver med. Det svakeste leddet i de fleste hundespann er hundekjøreren sjøl. Å bli en god hundekjører handler mye om evnen til å se verdien og mulighetene i de hundene man har.
Du har helt sikkert rett i alt du skriver – jeg er ikke uenig med deg, bare så det er sagt. De aller fleste hundekjørere vet å skjøtte bikkjene sine, og de gjør en super jobb. Dette kan du jo alt om. Og ja – hunder som bytter eier (og får en ny og god sådan) tror jeg ikke savner gammel eier. Jeg formulerte meg nok litt for kort da jeg skrev at hunder kan savne «gammel flokk». Jeg tenkte jo da på at ny eier ikke helt kunne måle seg med gammel eier – og at hunden kom til et veldig annerledes miljø enn den var vant med fra før. Da tror jeg den kan vise tegn på mistrivsel og savne det den var vant med før, tror ikke du?
Og ja – mange hundeeiere i dag driver vanskjøtsel av hundene sine – det er jeg også helt enig i. Vi kan ikke nok om rasen og vi aner ikke hva de forskjellige typer hund virkelig trenger. Det er jo mange som feks tror at små hunder nesten ikke trenger mosjon…
Og til ditt svar vedr å skyte hunder: Takk. Jeg tror jeg misforstod deg i utgangspunktet og fikk en oppfatning av at enkelte hundeeiere skyter bikkja fordi den ikke passet som sledehund. Det var da jeg tenkte at det kanskje ville vært bedre om noen andre (enkelt-hundeeiere) fikk den til «husbruk». Det var slik vi fikk Tara, noe jeg tror var bedre enn bare å skyte henne fordi hun var for liten til spannet. Håper du skjønner hva jeg mener nå. Jeg tenkte ikke på at hundene ble skutt pga alder, skader og dårlig lynne. Som du jo kanskje har skjønt så kan jeg ikke mye om din hundeverden. Jeg tenker umiddelbart at man drar til veterinær om hunden skal avlives. Det har aldri slått meg at man skyter den bak uthuset. ;0)
Dette var vemodig å lese. Selv fatter jeg ikke at dere hundekjørere klarer å kjøpe og selge hunder som om det var…ting. Men jeg skjønner jo også at dere nok MÅ ha et helt annet forhold til hundene enn mange andre hundeeiere har. Og kanskje ha du rett i at hunder lett tilpasser seg nye eiere, i hvert fall så lenge ny hundeeier behandler den fint. Men jeg tror at også hunder kan savne «gammel flokk», på lik linje med at vi mennesker kan savne venner vi ikke har sett på lenge, hvis du skjønner.
Men hvorfor blir enkelte hunder bare skutt? Kan de ikke gis bort til noen andre istedet for?
Takk for tilbakemeldingen Kristine. Som du skjønner av innlegget mitt så er jeg en smule kritisk til sider av den moderne konkurransedrevne hundekjørersporten, og særlig den omfattende handelen med hunder. Spørsmålene du stiller krever egentlig et veldig omfattende svar, men akkurat nå føler jeg mest for å nyansere saken litt. Først og fremst er jeg overbevist om at hunder slett ikke trenger å oppleve det som vondt å bytte eier. Jeg har sjøl overtatt og kjøpt voksne hunder, og jeg har aldri, faktisk ikke én eneste gang, hatt mistanke om at disse hundene har savnet sin forrige eiere så mye at det har preget dem. Tvertimot, det er slående hvor fort hunder takler overgangen, og hvor åpenbart spennende de synes det er å finne plassen sin i en ny flokk.
Jeg tror kanskje det er annerledes med hunder som har levd et godt liv i en menneskefamilie i mange år, og så plutselig blir omplassert av gode eller mindre gode grunner.
Forøvrig tror jeg sledehunder stort sett lever et mye rikere og mer spennende liv enn mange familiehunder. Først og fremst fordi de lever i en hundeflokk, og dermed får tilfredsstilt det svært djupe og viktige flokkinstinktet. Dernest fordi de får mye «mosjon», de er ute på tur mange, mange timer hver eneste uke, de får svært god mat, godt stell – jeg tror mange ikke-hundekjørere ikke begriper hvor mye tid en ambisiøs hundekjører bruker på stell og trening av hundene sine.
Jeg er faktisk langt mer kritisk til det vanlige hundeholdet ute blant folk flest. Jeg ser SÅ mange tilfeller av dårlig innsikt i hundenaturen, dårlig dressur, manglende mosjon, feilernæring og generell vanskjøtsel blant familiehunder. Mange enkelthund-eiere når ikke en alminnelig seriøs hundekjører til knærne når det gjelder stell og skjøtsel av hundene sine.
Så til spørsmålet om å skyte hunder: Det kan være mange grunner til å avlive hunder. Uhelbredelige sykdommer eller skader, alder, dårlig lynne… Det kan virke lite sympatisk og gi disse hundene et nakkeskudd, men jeg tror ikke dette er en verre måte å dø på enn andre måter, hvis det gjøres riktig. Naturen er forferdelig brutal, mer brutal enn vi «over-humaniserte» mennesker orker å tenke gjennom. Jeg er kort og godt ikke motstander av å avlive hunder hvis det er nødvendig. Mitt hovedanliggende er mer at jeg spør meg sjøl om hva dette gjør med hundeeieren som menneske. Og jeg liker ikke tanken på å avlive hunder fordi JEG skal kunne prestere bedre som konkurransekjører.
Det ble et ganske langt svar, men likevel altfor kort…