Travle tider for byggmesteren

Bevergnag-i-Grimsa-09
Langs elvene i Folldal er det flust av gamle og nye spor etter ulike beverfamilier, særlig på høsten når skogens byggmestere gjør klart for en ny, streng vinter.
En eller flere bevere har forsynt seg godt av bjørkeskogen langs Grimsa.
En eller flere bevere har forsynt seg godt av bjørkeskogen langs Grimsa.

På mine vandreturer langs Grimsa passerer jeg stadig gamle og nye spor etter skogens byggmester. Også langs de andre elvene i Folldal har flere beverfamilier etablert seg. Det jaktes på gnageren, men heldigvis ikke hardere enn at de morsomme krabatene ser ut til å klare seg relativt bra.

De siste dagene har jeg passert flere ferske gnag langs Grimsa, så alt tyder på at beverfamiliene har travle dager og netter med husbygging og matinntak før kulda setter inn.

Jeg har ennå til gode å se beverne i arbeid, kanskje fordi vi har nokså ulike døgnrytmer. Beveren er mest aktiv i de mørke timene av døgnet, og derfor skal man ha litt flaks for å møtes på elvebredden. Men én dag skal jeg være der når hun eller han stiger opp av vannet og setter tennene i ei frisk bjørk!

Beveren er ett av «urdyra» i Norge og var blant de første innvandrerne etter istida for omkring 10.000 år siden. Den er også vår største gnager og kan bli opp til 25 kg. Men det skal ha blitt registrert eksemplarer på opp mot 40 kg (hunnen er normalt størst). Beveren har et ettertraktet kjøtt og var viktig mat for våre forfedre i mange tusen år. På grunn av dette og som følge av nedhugging av skogen var beveren nesten utryddet i Norge og ellers i Europa på 1800-tallet.

Bevere kan være neddykket i 15 minutter og svømme mer enn 750 meter før den trenger påfyll av luft.

Kroppen er dekket av tykk, vanntett pels som består av lange dekkhår og tett isolerende underull. Øynene er dekket av ei blinkhinne når dyret svømmer neddykket, samtidig som ører og nesebor lukkes av en spesiell muskulatur. Bakbena er kraftige og har svømmehud mellom tærne. Forbena, derimot, ligner menneskelige hender. De brukes med stor dyktighet og presisjon til å utføre en rekke forskjellige oppgaver. Beveren har også en flat og meget muskuløs hale, som den aktivt bruker til å varsle om fare gjennom å slå med den i vannflaten.

En helt avgnagd bjørkestamme har havna i elva, men var neppe ment som byggemateriale for beveren.
En helt avgnagd bjørkestamme har havna i elva, men var neppe ment som byggemateriale for beveren.

Det hevdes at beveren overgår alle andre pattedyr (unntatt mennesket) når det gjelder evnen til å endre og tilpasse sitt livsmiljø. Mest imponerer kanskje beverens demninger. De kan være flere titalls meter lange. Den største demningen som er registrert fant man i Jeffersonelva i USA. Den var 643 meter lang, over 3 meter høy på midten og 6 meter bred i bunnen. Demningen sørger for at vannstanden i hovedreviret er mest mulig konstant.

Bevere lever i familiegrupper som har tilhold i beverhytter. Hyttene kan være opptil 7 m i diameter, og huse 2–3 familier med 8–10 individer. Konstruksjonen varierer men ofte bygger den flere kammer: en spisestue såvidt over vannivået, og en tørrere stue eller soverom litt høyere oppe. Inngangen ligger under vann som beskyttelse mot rovdyr.

Noen steder bygger den demninger bestående av trær, kvister, mudder og mose for å skape en større vannflate med dypere vann, slik at det blir lettere å frakte mat og materiale. I blant kan den ved å demme opp små bekker sette store skogsområder under vann. Ved å øke dybden på vannet gjør den også sjansen for at vannet skal bunnfryse mindre og hindrer dermed at den blir fryser helt inne om vinteren. Beveren kontrollerer vannstanden ved å endre på åpningen i demningen. Enkelte demninger kan være flere hundre meter lange.

Beveren er utstyrt med to viktige byggeredskaper; skarpe tenner og solide hender. Fortennene vokser hele livet og har bare emalje på framsiden. Dette gjør at baksiden på tennene lettere slipes ned og skaper dermed en skarp kant.

Bevergnag-i-Grimsa-08 Bevergnag-i-Grimsa-06 Bevergnag-i-Grimsa-05 Bevergnag-i-Grimsa-04 Bevergnag-i-Grimsa-03 Bevergnag-i-Grimsa-02

 

 

 

 

 

 

 

Den norske (eurasiske) beveren er den ene av to beverarter. Den skiller seg ikke vesentlig fra sin amerikanske fetter, men de er likevel så ulike at de ikke kan krysses. Den nordamerikanske varianten har vist seg å utkonkurrere sin eurasiske fetter der begge to forekommer.

Bever. Fotograf: Per Harald Olsen/Wikipedia
Bever. Fotograf: Per Harald Olsen/Wikipedia

Beveren var opprinnelig utbredt over store deler av Europa nord for Alpene og i Sibir. På grunn av sin fine pels ble den ivrig jaktet på, og ble mange steder totalt utryddet. I Europa overlevde den bare fem steder:

Norge: Noen få vassdrag i Agder og Telemark
Frankrike: Nedre del av Rhône
Tyskland: Langs øvre del av Elben
Russland: Langs elvene Dnepr og Don

I løpet av 1900-tallet har bestanden vokst igjen, delvis gjennom vernetiltak og delvis gjennom utsetting på steder der den var borte.

I Norge ble arten fredet første gang i 1845, senere i 1899 og 1924. På det minste var det 60–100 gjenlevende dyr. I dag teller den norske bestanden ca. 70.000 individer. Med utgangspunkt i den norske bestanden er beveren senere gjeninnført både i Sverige og Finland.

Kilder: •Wikipedia   •Vitenskapsmuseet

Beverfilmer:


(Foto: Tom Hansen/YouTube)


(Foto: John B. Pedersen)


(National Geographic)

Én kommentar til «Travle tider for byggmesteren»

  1. Utrolig interessant! Nå lærte jeg mye nytt. Har sett bevere flere ganger, men har ikke sett de i arbeid. Utrolig fascinerende dyr. I Stange har de bygd en kjempestor demning som er fredet og man kan gå over vannet på demningen, ganske kult!

Legg igjen en kommentar til Ingvill Fauske Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.