Med GoPro downtown Folldal
Hadde jeg kunne valgt alt om igjen ville jeg satset på å arbeide med levende bilder. Å arbeide med video gir meg et kick som får meg til å glemme tid og sted, timene raser avgårde, og jeg sitter gladelig våken halve natta for å få ferdig en tre minutters videosnutt fra små og uvesentlige begivenheter i mitt nærmeste nabolag.
Film er nært beslektet med skriving. Som 15-åring var jeg ganske fast bestemt på at jeg skulle bli journalist, og den gang var det å fortelle en historie med kulepenn og papir, eller skrivemaskin, det eneste alternativet. Jeg ville være en som fortalte historier.
Film handler også om å fortelle historier. Men på en annen måte, ikke bare rent teknisk. Å gjenskape virkeligheten med levende bilder gir meg en glede som det er vanskelig å finne i skrivingen. Å filme handler om å avbilde noe som faktisk skjer, mens skriving handler om å skape et bilde som aldri har vært der før. Kanskje skyldes den nesten barnlige gleden av å klippe sammen levende bilder fra faktiske hendelser en slags feighet, en unnamanøver for å slippe unna bokstavene og ordene. Jeg vet ikke …
Ønsket om å fortelle må være et djupt instinkt i menneskesjelen. Fra tidenes morgen har menneskene sittet rundt bålet og fortalt hverandre historier og nyheter. Antakelig handler det grunnleggende sett om å overleve. Om å viderebringe kunnskap og innsikt. Etter at vi har reprodusert oss sjøl rent fysisk må vi bringe våre kunnskaper og erfaringer videre til våre etterkommere, slik at de kan være rustet til å mestre de små og store utfordringene i kampen for tilværelsen.
Å fortelle hverandre historier og dele kunnskaper er essensen i alt sosialt liv. Det er gjennom historiefortellingene vi skaper samholdet og fellesskapet.
Jeg vet ganske mye om å skrive. Ikke minst vet jeg mye om hvor vanskelig skrivekunsten kan være. Og jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det. Man skulle tro det var omvendt – at øvelse gjør mester. Men, for meg er det altså ikke slik. Når jeg tenker tilbake på alle ordene jeg har skrevet får jeg en ubehagelig følelse av at mye av det like gjerne kunne vært ugjort, eller gjort bedre. Etter å ha vært bladfyk og amatørskribent i nærmere 40 år gjør det stadig mer vondt å tvinge ordene fram. Sjøl de gangene jeg synes at jeg får det til sitter jeg ofte igjen med en følelse av at jeg ikke har lyktes. Jeg skulle ha vært mer presis, ærligere, mer sannferdig, kanskje også mer hensynsløs.
Jeg har prøvd meg som maler, «kunstmaler», men uten det store talentet. Tanken har vært at det å lage bilder med pensler og farger skulle være et fristed hvor jeg kunne leke meg med de morsomme og lyse sidene av tilværelsen, uten tanke på at det skulle bli noe viktig og varig. Men, det har blitt med noen ganske useriøse forsøk.
Det samme gjelder film og video. Et vesentlig aspekt er flukten fra skrivingen. Det føles så lett og ufarlig og trykke på «on» knappen på kameraet og la det surre og gå på egen hånd. Og deretter klippe sammen serien av levende bilder til en sammenhengende tre minutters gjengivelse av en tapt tid. Det er rett og slett bare «henrivende morsomt».
I går kom postbudet på døra med et splitter nytt GoPro videokamera. Det var uten tvil ukas høydepunkt. Å filme den fem minutter lange bilturen til Prix-butikken var en ren og skjær barnslig gledesstund. En totalt uvesentlig begivenhet som knapt har noen verdi i det hele tatt. Men jeg smilte hele vegen, helt fram til youtube-snutten var fiks ferdig.
Men, å skrive denne epistelen om skriving og filming har derimot vært et sant slit, fra ende til annen. Men, nå er det gjort, og kan ikke gjøres ugjort.
