En mentor er borte

Adolf Grüner sovnet stille inn 18. september 2013, i en alder av 90 år. Han blir husket av mange på Åndalsnes og i hele Romsdalsregionen som en «fjellets hedersmann».

Adolf Grüner på veg opp mot Apalholet og Storbreen innerst i Grøvdalen i Isfjordsfjella.
Adolf Grüner på veg opp mot Apalholet og Storbreen innerst i Grøvdalen i Isfjordsfjella.

Jeg sjøl husker ham best som en inspirerende og kunnskapsrik mentor for miljøet av unge fjellklatrere som vokste fram på Åndalsnes rundt midten av 1970-tallet. Jeg vet at jeg har samtlige fra denne gjengen med meg når jeg sier at Adolf med sin romslige humor og menneskelige klokskap innprentet oss med holdninger til både friluftsliv og vennskap, som vi alle har tatt med oss videre på hver våre måter.

Adolf var den ene av tre fjellklatrerbrødre, som sammen med flere andre, eldre tindebestigere i området ble kalt for «gamlekara» av oss ungdommer. Herbert og Henry Grüner hadde lagt tauet på hylla da vi tok våre første famlende steg i bratt lende. Henry Berg var en annen pensjonert klatrer med flere velkjente bragder på merittlista. Arne Randers Heen var fortsatt en levende legende  som fortsatt kunne finne på å bestige både Romsdalshorn og Vengetindene sammen med sin Bodil. Men Arne var tross alt en aldrende mann og ble aldri det samme naturlige midtpunktet som Adolf.

Det er pussig å tenke tilbake på relasjonen mellom Adolf og gjengen av ivrige oppkomlinger i tenårene nå, en god mannsalder seinere. På tross av mer enn 30 års aldersforskjell mellom oss fantes det knapt noen generasjonskonflikt. Adolf var kort og godt en del av gjengen, han befant seg alltid midt i sirkelen, og hans måte å lære bort kunnskap og holdninger var så diskret og nennsom at vi knapt forsto hvordan han påvirket oss.

Det er så mange minner knyttet til Adolf, som gjerne kunne vært framhevet. Den vesle tobakksforretningen i Romsdalsveien ble en møteplass der turraporter og planer ble utvekslet og diskutert. Adolf ble utesket om sine egne erfaringer, han måtte svare på spørsmål om faren for snøskred, om vær og vind, og han anbefalte og frarådet ideer og drømmer med en fasinerende blanding av gapskrattende humor og voksent alvor.

Det er ikke mulig å minnes Adolf uten også å skjenke kona Jorunn mange tanker. Ekteparet var så samstemt og sammensveiset at de i mange sammenhenger framsto som én og samme person. De mange kveldene vi var samlet i stua hjemme hos Jorunn og Adolf i Fjellgata med endeløse lysbildevisninger og Jorunns fabelaktige rømmevafler var like store høydepunkter hver gang.

På tur med Adolf. Fra toppen av Nyheitind høsten 1977. F.v. Hans Christian Doseth, Adolf Grüner, Ola Stavran og Børge Østigård (foran).
På tur med Adolf. Fra toppen av Nyheitind høsten 1977. F.v. Hans Christian Doseth, Adolf Grüner, Ola Stavran og Børge Østigård (foran).

Men Adolf var mer enn bare mentor og pratevenn. Gjennom mange år var han med på en lang rekke fjellturer og krevende tindebestigninger, og på mange måter opplevde han helt sikkert en ny vår som fjellmann og klatrer i møtet med den ivrige ungdomsgjengen. Helg etter helg sto vi opp i gryotta og møttes for å dra på tur, enten det var strevsomme mangedagers skiturer i Lesjafjella, eller det var vinterbestigninger av bratte Romsdalsfjell. I fjellsida rett opp for boligen i Fjellgata på Åndalsnes hadde han sitt eget klatrefelt, som vi kalte Grünerstupet. Andre ganger var han med på Steinen på Mjelva og hang etter fingertuppene fra de samme ørsmå krystallene som vi andre klamret oss til.

Et høydepunkt blant mine minner om Adolf er bestigningen av Trollryggenruta i 1978. Sammen med Børge Østigård, Hans Christian Doseth og undertegnede klatret Adolf i en alder av 55 år det som blir kalt Europas lengste klatrerute på 27 timer. Ufattelige 70 taulengder nonstop. Vi tre ungdommene var bråmodne og totalt uerfarne storveggklatrere, men med Adolf i taulaget føltes det som et forsvarlig prosjekt. Han var kanskje ikke den skarpeste i frontenden av tauet, men det var en betryggelse å ha med en erfaren fjellmann i ei så ekstremt seriøs rute der en retur fra høyt oppe i veggen i praksis kan være umulig. Jeg husker at vi byttet på å sove på standplassene i den uendelig lange topprenna, men Adolf mistet aldri humøret og troen på at vi skulle nå toppen.

Ettersom åra gikk forsvant ungdommene til hver sine kanter, men Adolf ble igjen på Åndalsnes og opprettholdt sin livsvarige kjærlighet til fjellet og naturen helt til det siste. Som leder av Åndalsnes & Omegn Turlag i en årrekke var han en mentor og inspirasjonskilde også for utallige andre fjellvandrere. Jeg har aldri hørt noen si et negativt ord om den godmodige og blidspente hedersmannen. Adolf Grüner fortjener å bli husket for den han var, både som naturvenn og medmenneske.

På dagstur rundt Smørbotn. Bollfjellvatnet i bakgrunnen.
På dagstur rundt Smørbotn. Bollfjellvatnet i bakgrunnen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *