Hva er Einunndalen verdt?

En lokal «folkeaksjon» er satt i gang i Folldal for å bidra til at utbyggingsselskapet Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) får tillatelse til en dramatisk oppdemming i nedre del av Einunndalen – Norges lengste seterdal. (Fakta om selve prosjektet på GLBs nettsider)

Aksjonen er initiert av ingen ringere enn min gode venn Kjell Brennodden. I skrivende stund har nærmere 200 personer gitt sin tilslutning til oppropet fra Kjell på nettstedet «minsak.no«.

Jeg synes oppropet fortjener en kommentar, og kjenner jeg Kjell rett, så har han ikke noe i mot å bli motsagt…

Argumentet for en utbygging er selvfølgelig at lokalsamfunnet vil tjene gode penger på prosjektet. Sitat fra oppropet:

Etter min mening vil lokale inntekter og verdiskaping være store i anleggsperioden, ikke bare for Folldal, men for hele regionen. De varige inntektene vil komme Folldal kommune til gode, og med en god avtale med utbygger kan man oppnå mange fordeler i tillegg til årlige kraftinntekter; for eksempel midler til næringsfond, veger, bruer og andre utbyggingsprosjekter. Penger og prosjekter som kommunen neppe får på andre vis. Vi må se til andre kommuner som har fått til gode avtaler, f. eks Skjåk og Tolga. I tillegg til inntekter vil en utbygging gi en optimisme i bygda, og det trenger vi!

Jeg bestrider ikke at Folldal vil ha økonomiske fordeler av en utbygging. Det lar seg heller ikke benekte at den relativt utarmede fjellkommunen har et behov for å få tilført penger til en slunken kommunekasse. Folketallet krymper år for år, deler av det lokale næringslivet halter avgårde for halv maskin og mangelen på arbeidsplasser for folk med høyere utdanning gjør at hele årskull av ungdommer flytter fra bygda hvert eneste år for aldri mer å vende tilbake annet enn på kortvarige ferieopphold.

Kampen for at lokalsamfunnet skal overleve gjør det naturlig å se på mulighetene for å utnytte naturressursene. Folldal består i all hovedsak av nesten urørt natur, og folldølene har sidenes tidenes morgen livberget seg takket være nettopp den rike tilgangen på naturens egen grøde.

Bygdesamfunnet, slik vi kjenner det i dag, ble grunnlagt på forekomsten av malm i grunnfjellet. Før 1750 fantes det bare et lite antall spredte og skrinne gardsbruk i dalføret. Men 250 års gruvedrift bidro til folkevekst og økonomisk utvikling, og etter at de siste gruvene ble nedlagt i 1993 har bygda basket seg gjennom en etter-industriell omstillingsprosess som har vært nødvendig, men ikke bare suksessrik.

Da GLB la fram den første skissen til oppdemming av Einunndalen var folkemeningen delt. Arbeiderpartiet sikret i første omgang et knepent flertall i kommunestyret for utbygging, men etter kommunevalget i 2011 sørget Senterpartiet og SV for at det lokalpolitiske rådet til utbyggerne og myndighetene ble snudd til et nei – også denne gang med et knappest mulig flertall.

Da NVE oppsummerte sine erfaringer og la fram sitt råd til Olje- og energidepartementet i 2012, så frarådde direktoratet utbygging:

NVE finner at skadene og ulempene for allmenne og private interesser ved økt regulering i Markbulia er større enn fordelene og nytten ved kraftproduksjonen som kan oppnås for alle de omsøkte alternativene. Vi frarår derfor at GLB gis tillatelse til økt regulering i Markbulimagasinet etter vassdragsreguleringsloven § 8.

I vår samlede vurdering har vi lagt særlig vekt på at tilleggsreguleringen vil få store negative konsekvenser for det nasjonalt viktige kulturlandskapet i Einunndalen og for verdifulle naturtyper og arter. Negative konsekvenser for den tradisjonelle seterdriften i dalen, friluftsliv og reiseliv er også tillagt betydelig vekt fordi disse temaene er nært knyttet til målet om å ivareta kulturlandskapet og naturmangfoldet. I tillegg er det lagt vekt på hensynet til villreinen i Knutshøområdet, som Norge har et internasjonalt ansvar for.

Spørsmålet nå er om NVE er på kollisjonskurs med den lokale folkeviljen. Ut fra mine lokalkunnskaper tror jeg Kjell Brennodden har rett, når han skriver at «flere grunneiere og kommunestyrerepresentanter har endret mening og er positive til utbygging».

Jeg ville faktisk ikke bli overrasket dersom en folkeavstemning i kommunen hadde gitt et relativt solid flertall for utbygging. Inntrykket jeg får i samtaler med folk flest er i hvert fall at mostanden mot utbyggingsprosjektet er relativt moderat.

I tråd med min egen prinsippielle overbevisning om at demokratiske beslutninger bør tas av de som berørest mest, så burde jeg kanskje akseptere det jeg antar er viljen til flertallet i lokalbefolkningen.

Men så enkelt er det ikke.

Jeg betrakter en framtidig oppdeming av Einunndalen som en tragisk fallitterklæring, der naturvernhensynet ofres til fordel for kortsiktige og relativt beskjedne økonomiske gevinster. Og jeg opplever det som en plikt å uttrykke et standpunkt som, tross alt, deles også av mange andre i lokalsamfunnet.

I sin konsekvensutredning peker NVE på de negative virkningene for kulturlandskapet som hovedbegrunnelse for å avslå utbyggingssøknaden. Einunndalen er flat og vid, og noen få meters heving av vannspeilet vil få dramatiske følger for landskapet som omkranser den nåværende Einunna-elva. Men landets høyeste rådgivningsorgan i vassdragssaker peker også på andre viktige grunner til å la Einunndalen forbli som den er:

NVE mener […] at søknaden om utbygging etter alternativ 870 og 869 må avslås uten annen begrunnelse enn negative virkninger for kulturlandskapet. Videre har vi vist at vi mener en oppdemming til disse nivåene også vil medføre betydelige negative konsekvenser for naturtyper og flora, seterdrift, reiselivsvirksomhet og villrein.Trolig er også negative konsekvenser for naturtyper og flora ved alternativ 869 og 870 alene nok til atsøknaden om utbygging etter disse alternativene bør avslås. Vi mener imidlertid det er et viktig poeng at de fleste av disse temaene ikke kan sees isolert, men at de er gjensidig avhengig av hverandre. Ser man samlet på ulempene for seterdrift, naturtyper og flora og reiselivsvirksomhet og ser dette i sammenheng med negative virkninger for kulturlandskapet, anser vi at de samlede samfunnsmessige ulempene langt overstiger nytten av kraftproduksjonen. På toppen av dette kommer hensynet til villreinen i Knutshøområdet, som i seg selv er et viktig argument mot å tillate ytterlige regulering i Markbulia.

Så langt NVE og de naturfaglige vurderingene.

For meg er det en annen og overordnet prinsippiell holdning som blir avgjørende. Denne holdningen kan kort oppsummeres med tre ord:

Nok er nok.

Litt mer utbrodert: Løsningen på dagens og morgendagens energiutfordringer ligger ikke i å tyne naturresursene enda mer enn det vi allerede gjør. Dersom energiforbruket i storsamfunnet fortsetter å øke i samme takt som nå, så finnes det verken elver, kull eller olje nok i hele verden til å dekke det framtidige behovet.

På et eller annet tidspunkt blir vi tvunget til å begrense og stanse veksten. Det tidspunktet kan like gjerne være nå som en eller annen ukjent dato lenger fram. En utbygging i Einunndalen vil gi et forsvinnende lite tilskudd til den norske energibalansen, men gjøre ubotelig skade på naturverdiene i en av landets vakreste seterdaler.

Å argumentere for en skjending av Einunndalen med lovnader om småpenger til lokalsamfunnet er mildt sagt en bløff og en avsporing. Dersom storsamfunnet virkelig ønsker å sikre verdiskapningen og bosettingen i utkant-Norge, så må det helt andre og mer radikale virkemidler til enn noen lusne avlatskroner fra et konsern som går med svimlende overskudd fra en lang rekke vannkraftutbygginger i hele regionen.

Min prinsippielle holdning til å avstå fra enda flere unødvendige naturraseringer er dypest sett motivert ut fra en filosofisk holdning til konflikten mellom vekst og naturvern. Når menneskesamfunnets materielle behov kommer i konflikt med dets omgivelser (naturen) så må mennesket vike. Vi har ingen rett til å ødelegge våre omgivelser for å sikre tilgang til goder vi strengt tatt ikke trenger for å overleve.

Forhenværende leder i Naturvernforbundet, Erik Solheim, har publisert et interessant essay på nettstedet kulturverk.no om samme tema. Her tar han blant annet for seg anskuelsene til den amerikanske naturvernpioneren Aldo Leopold (1887 – 1948).

Leopolds grunnsyn var at naturen har egenverdi, en verdi i seg sjøl, ikke bare som et instrument eller en maskin mennesket kan manipulere.  Leopold hevdet at rett eller galt er et spørsmål om hvordan det økologiske samfunnet har det, ikke hvordan situasjonen er for hvert enkelt individ i dette samfunnet.  Hans mest kjente etiske formulering lyder slik:

Ei gjerning er rett når ho verkar til å ta halde oppe integriteten, stabiliteten og det vakre i naturen.  Ho er feil når ho verkar motsett.  Leopold hadde ingen ting i mot å ta livet av dyr eller å gjere seg nytte av naturen på andre måtar.  Den moralske retten han meinte naturen har, var ein rett for naturmiljøet – samfunna av organismar – ikkje kvart individ.  Grensa for akseptable inngrep går der heilskapen, det økologiske byggverket, tek skade.  Der naturen blir denaturert. (Solheims oversettelse)

Når det gjelder Einunndalen, så vet jeg at Kjell Brennodden og mange av hans meningsfeller har et minst like sterkt kjærlighetsforhold til dalen som det jeg har, kanskje sterkere. Faktisk opplever jeg Einunndalen som litt uspennende, kanskje nettopp fordi den allerede er en smule denaturert. Å kjøre bilvegen innover fjellet gir en anelse om hvilken ubesudlet villmark dette en gang må ha vært. Men opplevelsesverdien er allerede redusert av biltrafikk og parkerte campingvogner.

En ny, kunstig innsjø vil selvfølgelig forsterke denne opplevelsen av at mennesket har tatt seg rettigheter til å forme naturen i sitt eget bilde. Der andre vil se mulighetene for et nytt, spennende fiskevatn – der ser jeg først og fremst et ugjenkallelig bevis på at menneskene ikke kjenner grenser for sin vilje til å utarme sitt eget og andre levende veseners eksistensgrunnlag.

Einunndalen vil ikke bli rasert og ødelagt av enda en ny vannkraftdam. Men dalen blir fratatt enda en porsjon av sin opprinnelige ekthet, og jeg frykter for at framtidige folldøler vil si at utbyggingen var helt unødvendig.