Et vinterminne fra gamledager
Mens vi fortsatt venter på et snøfall som monner her i Folldal minnes jeg tidligere vinteropplevelser der mangel på snø ikke var noe problem. Fra familiealbumet har jeg funnet fram noen bilder fra Vangsvegen på Åndalsnes vinteren 1968.
Jeg skal ikke påstå at jeg husker så veldig mye av det – den vinteren var jeg bare 9 år gammel, og nå har jeg bare et vagt minne om uhorvelige mengder snø som gjorde det vanskelig å bevege seg utendørs. Jeg ser for meg pappa skyve ei blytung snøskuffe oppover en diger snøhaug slik at han kunne velte skuffa ut i bakken nedenfor huset. Private snøfreser var det ingen som hadde hørt om, så snømåkingen må ha vært et umenneskelig slit. Å bli kvitt snøen var nesten umulig, uansett hvor den ble fraktet så ble den et hinder for andre nødvendige gjøremål og bevegelser.
Jeg mener også å huske at det ble utkalt til stordugnad for å trakke slalombakken i Hau’dalan’, først trakking med ski og deretter fottrakking – dette var tiår før prepareringsmaskinene var oppfunnet.
Ellers husker jeg at tante Cora og Hans Christian var på Kanariøyene da det store snøfallet kom. Folkevogna hennes sto på parkeringsplassen utafor huset vårt, men den vesle bobla forsvant totalt i snømassene. Da brøytemannskaper kom for å rydde den store parkeringsplassen var det visst ingen som husket riktig hvor bilen sto… Etter en leteaksjon fant man en liten kul i snøhavet, en indikasjon på at det befant seg en bil under der et eller annet sted, og dermed unngikk man å jafse med seg det vesle kjøretøyet sammen med snømassene som skulle fjernes.
Det var vel også den vinteren onkel Lars datt ned fra taket på «Victoria», det tidligere småhotellet som var gjort om til privatbolig. Lars skulle klatre opp på taket for å måke av snøen, men akkurat i det han skrævet fra stigen og opp på taket, så kom takraset. Onkel fløy ut i lufta og traff asfalten etter et fall på 8-10 meter – og fikk all snøen over seg, flere kubikkmeter. Da de omsider fikk gravd ham fram hadde han brukket ryggen og var ganske lemster og skral på alle andre måter også. Men onkel var en råsterk brande av en kar, det skulle mer til enn som så for å knerte ham. Noen uker seinere var han like fin igjen.
På Åndalsnes tror jeg det var mellom to og tre meter snø på flat mark. Men innerst i Grøvdalen, i nabobygda Isfjorden var situasjonen enda mer kritisk. Det ble sagt at det var kommet fem meter snø, og brøyting av bygdevegen var umulig. I stedet hadde man gått over til å lage tunneler mellom husene for i det hele tatt å komme fram.
Litt morsomt å tenke tilbake på nå. Særlig nå som jeg bor i et av de mest nedbørsfattige områdene i landet. Folldølene har vel knapt noen gang opplevd en meter snø på bakken. Forskjellen mellom innlandet Vestlandet når det gjelder nedbør kan være formidabel. Bare 10 mil unna, på Bjorli og på Oppdal, hvor vestaværet kan slå kraftig inn, er det ikke uvanlig med kraftige snøfall – mens vi her i Folldal knapt har en sky på himmelen.
Akkurat nå ønsker jeg meg snø mer enn noe annet. Men alt med måte – jeg har ikke noe ønske om å gjenoppleve vinteren 1968…
