Halvvegs er godt nok

På veg ned til Lesjaverk etter seks flotte dager i fjellet.

Etter seks lange dager i fjellet må jeg småflire litt når jeg ser på kartet der jeg hadde tegna inn den planlagte vandreturen fra Folldal til Åndalsnes. Vi kom ikke mer enn knapt halvvegs. Men det er helt greit – Ringo, Togo og jeg vandret stiløse daler og fjell hvor vi aldri har satt våre føtter tidligere. At jeg totalt feilregnet mine evner til å løpe mange mil over store fjellområder med tung sekk på ryggen dag etter dag har allerede blitt ett av mange artige minner fra en tur jeg kommer til å huske lenge.

Se video nederst på siden.

Jeg liker å tenke på meg sjøl som et friluftsmenneske, men det betyr selvfølgelig ikke at jeg er spesielt godt trent for sånne langturer. De mange små rusleturene med lett ryggsekk i nabolaget monner lite som treningsgrunnlag når den tunge sekken heises opp på skuldrene. Slik sett ble turen en begivenhet der den middelaldrende kontoristen fikk møte seg sjøl … en vandretur til å bli litt klokere av. Skulle jeg planlagt turen nå, så ville jeg regnet 12-14 dager og kjørt ut depot et eller annet sted på halvvegen. Men det får bli neste gang…

Ringo og Togo har heller ikke all verdens erfaring med lange kløvturer. De klarte seg veldig bra, og jeg syntes vi utgjorde et bra sammensveisa team der vi vandret med hver vår bør på ryggen.

Klær, utstyr og mat før det ble pakket i ryggsekk og kløvsekker.

Jeg har ikke for vane å føre dagbok når jeg går i fjellet, men denne gang hadde jeg med ei notisblokk, mest for å sikre at jeg ikke gikk helt i surr med dager og datoer:

Torsdag 5. august: Ligger i teltet sammen med Togo og Ringo etter en ganske masete start fra jernbanestasjonen på Hjerkinn, med to hyperivrige hunder. Men det gikk greit etterhvert. Fant en bra leirplass v/ elva rett ved gjerdet til den enorme HFK-sletta som Forsvaret i flere år har brukt som mål for bomber og granater. Mørkt før jeg kunne krype i soveposen. Grått vær, truende mørke skyer, men opphold, stille og mildt. Godt å endelig være i gang. Hundene ser ut til å trives i teltet, har en på hver side. Tenk om de hadde kunnet prate…

Voff-voff! Bruttern og jeg og Store Far er på tur! Vi sover i et lite hus som Store Far bærer med seg på ryggen. Nå skal vi sove rett ved ei elv som ingen av oss har sett før. Verken Bruttern eller jeg vet hvor vi skal i morra, vi bare går og går og går med hver vår sekk på ryggen. Men spennende å komme seg bort fra hundegården. Detta blir artig altså! Bruttern er litt taus av av seg, han går mest og grubler over sine egne tanker, så vi har blitt enige om at jeg skal prate litt for oss to.

Karrig månelandskap vest for Hurrunghøene i Lesjafjella.

Fredag 6. august: Leirplass ved Skredålegre v/ Grønåa. En lang og slitsom dag med litt for tung sekk. Grislungdalen ble en prøvelse: Først en lang og kjedelig militær transportveg, deretter et langt parti med kratt og kjerr. Sti siste biten langs Grislungtjønnene. Kom fram til Skredålegre, ei bu som eies av Lesja fjellstyre, i høljeregn. Men der var det folk, 5 stk, så vi fortsatte på brua over elva og slo opp teltet på en haug med fin utsikt utover Grøndalen omkranset av mektige fjell. Hva nå? Jeg sliter med motivasjonen. Det er for tungt til å være «koselig» – jeg var ikke forberedt verken fysisk eller mentalt. Vurderer allerede nå om jeg kommer til å avslutte turen tidligere, enten Lesja, Lesjaverk eller Bjorli. Været og «kondisjonen» får avgjøre de nærmeste dagene. Et moment er også at jeg har feilberegnet brenselbehovet. Jeg hadde med ca. 1 liter bensin, men burde antakelig hatt det dobbelte. Ryggen bekymrer meg også litt. Det har gått greit så langt, men jeg tror jeg presser den maksimalt. Redd for å få et nytt hekseskudd her inni fjellet. Nå er det natta, Togo og Ringo er slitne de også, sover tungt ved siden av meg. Ny dag, nye muligheter i morra!

Voffff så langt vi har gått idag! Kjempetungt, fytterakkern for et slit! Bruttern har allerede sovna, like før jeg slukner jeg åsså. Jeg skjønner ikke hvor vi er, trur ikke noen bikkjer har vært her før noen gang!

Lørdag 7. august: Reindølsætrin. Fin camp under ei krokete furu ved en bekk. Praktfull dag i fjellet, med sol fra middag og utover. Utsikt mot Glittertind langt i sørvest. 2 elvekryssinger. Ikke folk å se, bortsett fra at jeg møtte eieren av bua v/ inngangen til Kjelsungdalen. God sti fra bua og ned til Svartdalssetrene, utrolig mye lettere å gå sti enn i myr og kjerr! Dyktig sliten da vi endelig tok kvelden etter 10 timer, inkl. 1 langpause og mange småpauser. Jeg er ikke trent for dette, går for lange etapper, men vil så gjerne holde skjemaet… 15 km og maks 6 timer per dag hadde vært mer passende. Sabla sårbeint, hele fotsålen kjennes ut som ei stor vannblemme. Jaja, fortsetter mot Lesjafjella i morgen.

Bruttern og jeg skjønner ikke hvor vi skal. Dagene går og vi trasker avgårde over fjell etter fjell. I dag har vi gått nedover hele dagen og nå skal vi sove nede i skogen, med deilig lyng å rulle seg rundt i. Masse spennende å lukte på her.

Dagbokføring en sein kveldstime.

Søndag 8. august: Toretjønn. Sitter i teltåpninga mens Togo og Ringo ligger ute i mosen og sover. Jeg tror de trenger en hvil minst like mye som meg. Tok kvelden tidlig i dag etter en svett tur fra Reindølssetrin og opp hit, 400 m. stigning opp fra Jora under ei varm sol. Utrolig deilig å med en lang og lat ettermiddag og kveld. Ro og tid til å nyte naturen. Flott sted her, midt på Lesjakjølen, med storslagent utsyn sørover Gudbrandsdalen, mot Reinheimen og nordover mot de mektige Aursjøfjella. Nå skal det bli en nytelse å sove lenge.

Nei nå er livet herlig gitt! Store Far stoppa midt innpå vidda her tidlig på ettermiddagen og sa at nå tar vi kvelden. «Pause!», sa han. Bruttern og jeg vet ikke hva «pause» betyr, men jaggu er det godt å ligge å bare dra seg og sove og sove altså! Det tar på å gå disse sabla lange motbakkene med tung ryggsekk midt i verste solsteika, det må jeg bare si!

En utrangert åfløy har gjort nytte som soveplass for reinsgjetere og fiskere.

Mandag 9. august: Hurrungtjønnene. Den beste dagen så langt! Litt i varmeste laget, og ikke et vindpust. Ei stund var jeg bekymra for at hundene skulle få heteslag, det så ikke ut til at de hadde det helt godt! Ellers har vi vandret gjennom et underlig månelandskap – bare stein og ur, og litt mose innimellom, knapt et grasstrå å se. Det vesle vatnet vi camper ved ligger neste 1500 moh., en av de mest bortgjemte og øde avkrokene i Lesjafjella. Men vakkert på sin egen sære, barske måte likevel. Ikke sårbeint i dag etter at jeg begynte med 2 sokker i skoene. Ryggen ok. For første gang har jeg nå følelsen av å kunne gå langt – problemene de første dagene er unnagjort og alle de negative tankene er borte. Flott å være her. Togo og Ringo har det bra. Mektig skue mot sørvest og vest i dag: Jostedalsbreen og Lodalskåpa? Svær kåpebre med diger brearm som veltet seg ned en fjellside, såvidit synlig i kikkerten. Karitind og Pyttegga langt mot vest. Skuffende lite dyreliv og fugler. Masse sauer.

Nå ligger vi ved et lite vatn langt inni huttiheita og aner ingenting. Men Store Far har tydeligvis en plan. Et rart sted å være, nesten ingenting å lukte på, bare stein og stein og stein overalt. Bruttern og jeg går liksom litt hver vår tur. Bruttern stresser og maser med å gå først, mens jeg vil helst ha litt kontroll, så jeg holder meg hele tida to skritt bak Store Far. Bruttern trur sikkert det er han som er sjefen fordi atte det er han som går først, men det er jo bare noe han trur. Eneste ulempen med å gå bakerst er at jeg tråkker beina mine inn i tauet som Store Far holder i hånda for atte jeg ikke skal rømme avgårde. Han blir sur og grinete hver gang jeg snubler i tauet, men jeg gjør jo så godt jeg kan, jeg har tross alt fire føtter å holde styr på, så det er ikke så enkelt heller.

"Hotell Ylsbotten"

Tirsdag 10. august: «Hotell Ylsbotten» – ei nedrast bu v/ vestenden av Øvre Ylsbottvatnet. Ny fin dag i fjellet, passende temperatur og en svalende bris. Det går ikke fort med oss nå, halvannen mil på 5-6 timer inkl. ei lang pause. Ikke kjempesliten, men kroppen klarer tydeligvis ikke å restituere seg. Burde tatt en hel hviledag dersom vi skulle gått mye lenger. Men i morra setter vi kursen mot Lesjaverk. Ser ut til at Ringo og Togo har det omtrent som meg – det går helt greit, men ikke mye krefter til overs, legger seg ned for å sove ved minste mulighet. Har aldri sett dem så rolige! Har prøvd å fiske litt på turen ned hit, men null fangst og ikke eneste napp. Mulig det er for varmt i været. Men ok – fisken liker ikke meg, og jeg liker heller ikke fisk. Så et kull med rypekyllinger i dag, ikke helt flyvedyktige ennå. En stor rovfugl, hauk? Urolig vær nå, mørke, tunge skyer, glad vi slipper telt i natt.

Disse sauene altså! Jaggu kommer de ikke krypende inn til oss i det skeive, rare huset vi fant i dag. Må si jeg blir litt skeptisk altså når disse brækende ulldyra kommer busende rett inn sånn. Store Far jaget dem heldigvis ut igjen, så nå kan vi få ligge og sove i fred.

Onsdag 11. august: Lesjaverk stasjon. Tilbake i sivilisasjonen, venter på toget kl. 17.29. Avslutningen på turen ble fin og lett, to mil gikk som en lek. Alt i alt veldig fornøyd med seks lange og varierte dager i fjellet, bare fint og varmt vær hele turen, bortsett fra den første dagen. Hundene har klart seg fint, de har nok vært mer plaget av varmen enn av lengden og tyngden. Jeg tror de skjønte tidlig i dag at det nærmet seg slutten på turen, snodig hva slags evner de har til slike forutanelser… Blir godt å se igjen de 8 som står igjen hjemme, Silje har nok skjemt dem grundig bort slik hun pleier.

Vegar har bursdag i dag. Gratulerer med 29 års dagen!

Ringo og Togo på Dombås jernbanestasjon.

Voff! Nå er vi visst ferdige med å gå i fjellet. Vi er på et sted vi aldri har vært før. Et sabla bråk med disse husene som kommer susende forbi på veien, og rett ved graset der vi ligger går det en rar veg som vi ikke får lov å gå på. «Tog! Nei!», sier Store Far når Bruttern og jeg vil ned for å lukte på. Bruttern og jeg vet ikke hva tog er, men det er visst noe skummelt. Nå skal det i hvert fall skje noe spennende snart, jeg føler det på meg, Store Far er litt urolig tror jeg, han ser hele tida på den dingsen han har hengende rundt arma si, akkurat som han venter på at det skal komme noe langs den rare vegen.

Én kommentar til «Halvvegs er godt nok»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.