På islandshest gjennom Folldalsfjella
Jeg har bodd i Folldal i snart 10 år, men aldri har jeg sett landskapet og fjellheimen rundt bygda vakrere enn det jeg opplevde i løpet av den tre dager lange rideturen sammen med et helt følge fra Kvistli Islandshester. Et døgn etter at jeg sklei ned fra salen for siste gang er jeg fortsatt travelt opptatt med å bearbeide inntrykkene fra turen. Det er mange år siden jeg har hatt en så rik og variert opplevelse i fjellet.
Se video fra rideturen nederst på siden.
Vi var 14 tobeinte og 16 hester som startet ut fra stallen på Kvistli søndag ettermiddag. En av hestene bar kløv med diverse utstyr mens den siste var med som reserve og fikk stort sett løpe løs uten bør på ryggen.
Sjøl satt jeg på sjuåringen Dynjandi. Jeg hadde bedt Annema på Kvistli velge ut «en snill, rolig og liten» hest til meg. Hun kom altså med Dynjandi, som er en relativt robust og kraftig skapning til islandshest å være, men et veldig sympatisk bekjentskap for en grønnskolling som knapt har satt ræva i en ridesal tidligere.
I tillegg til eierne av Kvistli Islandshester, Annema og Morten Sæterhaug, var også Maria Arnestad Thommasen med som guide. Tilsammen en trio som gjorde det lett å være nybegynner, og som svinset att og fram langs det lange ridefølget og passet på at både hester og ryttere hadde det vel.
Første dagen red vi et par mil over fjellet til Grimsdalen og Bergsengseter – ei eldgammal seter som har blitt grundig renovert og gjort om til et sjarmerende losji høyt oppe i lia på nordsida av dalen med gedigen utsikt mot Rondane.
Neste dag startet relativt heftig for min del. Etter noen få hundre meter nedover lia gjorde Dynjandi en krapp høyrevending i det han skrevet over et djupt myrhøl. Jeg fulgte kanskje ikke helt med, og hadde ingen sjanse til å klamre meg fast da hele salen skled rundt hestekroppen og rytteren ubønnhørlig deiset nedi myra. Jeg syntes salen virket mistenkelig løs helt fra vi red ut fra Bergsengsetra, og jeg satt og funderte på om jeg burde stanse for å stramme bukgjorden rett før jeg tok overhaling. Men før jeg kom så langt lå jeg på ryggen i myra og sprellet mens stakkars Dynjandi raste avgårde nedover småskogen med salen daskende under buken. Synet av den panikkslagne svarte hesten kaste seg rundt i ville sprang med salen og et virvar av reimer og tasker slengende rundt kroppen var ikke noe vakkert syn. Men det roet seg heldigvis fort. Dynjandi brukte noen få minutter på å få ned pusten mens sjefene surret og strammet reimer og tasker, og så var vi i gang igjen.
Neste utfordring var å komme seg over elva Grimsa. Maria red foran, men hun smatt over den relativt strømsterke elva før Dynjandi fikk bestemt seg for å våge å sette framføttene uti vatnet. Dermed ble det litt akkedering og noen ekstrarunder på fast grunn før Maria kom tilbake igjen over elva for å hente oss. Med snuten gnuret inn i halefestet til hoppa foran seg skrevet Dynjandi tappert uti strømmen, og dermed var det verste allerede gjort. En intens og flott opplevelse å sitte på ryggen til en dyrekropp som brøyter seg gjennom de tunge vannmassene!
Resten av dagen brukte vi på å runde Storkringla og Veslkringla gjennom Dørålen og tilbake igjen til gjestegården Fallet Nordre ved inngangen til Grimsdalen. Dette området er så spektakulært vakkert og særpreget at verken ord eller bilder kan gjenskape opplevelsen. Folk flest opplever desverre Dørålen gjennom bilvinduet langs bomvegen innover til Dørålseter. Men bilistene burde komme seg ut av bilene og bruke beina – eller sette seg på en hesterygg.
Den tredje og siste dagen bar det hjemover mot Kvistli øverst i Folldal igjen. På vegen over fjellet dro Annema plutselig av oppover bakkene mot toppen av Streitkampen, en relativt spiss nut som rager over det ellers nesten sletteaktig flate fjell-landskapet. Jeg ville knapt ha trodd at det var mulig å få plass til 16 hester og 14 mennesker på den relativt smale topp-eggen, og jeg ville neppe ha følt meg trygg med selskap av mer varmblodige og rastløse hester på et så utsatt sted. Men det ble en flott opplevelse å stå der sammen med folk og hester og skue utover halve kongeriket.
Det er vanskelig å si hva som har gjort sterkest inntrykk i løpet av de tre dagene. Antakelig er det total-opplevelsen først og fremst; den intense og vedvarende fornemmelsen av samspill mellom dyr og menneske. Den sanselige nærheten til landskapet.
Ett av mange bilder som sitter igjen på netthinna er synet av ei ung og spebygd jente på rundt 10 år som leier en fullvoksen hest over tunet på Fallet Nordre. Hun veier kanskje 30 kilo, hesten et kvart tonn. Hun går så selvfølgelig og lett over tunet med ledetauet hengende bakover til hesten. Det store, sterke dyret dilter i hælene hennes i fullkommen tillit til at hun vet hvor de skal. Hva er det som rører seg i hodet til et intelligent og storvokst dyr når det hengir seg så ubetinget til et ungt menneske, som verken bruker fysisk makt eller stemmevolum for å tilegne seg makt og myndighet?
Og hva tenker Dynjandi når han bakser seg gjennom myr og ur med en talentløs kløne på 85 kilo + diverse bagasje dinglende over sin brede rygg? Hvordan klarer han å unngå å snuble når han skrever over stokk og stein med fire føtter og såpeglatte jernsko og en pannelugg som fratar ham enhver mulighet til å se hvor han plasserer hovene?
Hund eller hest, hva er best? Spørsmålet er selvfølgelig meningsløst. Jeg har ingen problemer med å forstå at det er mulig å bli hekta på hest etter de tre eventyrlige dagene på ryggen til Dynjandi. Men jeg har fortsatt, heldigvis, vanskeligheter med tanken på å bytte bort hundene mot en hest. Det ideelle hadde selvfølgelig vært begge deler – hund om vinteren og hest om sommeren. Men å eie og trene både hest og hundespann er vanskelig, for ikke å si dyrt, i hvert fall så lenge man er alene om både arbeidet og den økonomiske biten.
For min del handler det også om «relasjon» og karakter, temperament… Jeg har en temmelig intens opplevelse av å skjønne hundens vesen, om ane dens sjel. Når jeg ser en hund inn i øynene kjenner jeg igjen noe i meg sjøl. Reaksjonsmønsteret når den er glad, sint, redd, uinteressert… Men en hest? Hestens øyne er så utrolig mørke og hemmelighetsfulle, som et bunnløst og lukket myrtjern, det er alldeles umulig å vite hva som lurer under overflaten. Jeg har, i hvert fall så langt, til gode å fornemme den samme kontakten med hester som med hunder.
Den tredje og siste dagen følte jeg at jeg så smått begynte å få litt tak på selve rideopplevelsen. Jeg innbiller meg i hvert fall at det humpet og ristet mindre da jeg bestemte meg for å puste med magen og lage svai i korsryggen idet Dynjandi gikk over i rask tølt, i stedet for å sitte som en anspent tinnsoldat i salen. Og for første gang opplevde jeg det faktisk som morsomt å sitte på ryggen til en galopperende hest. Mine få tidligere rideopplevelser har mest av alt gitt meg opplevelsen av hvordan det føles å være en potetsekk som blir slengt hit og dit og opp og ned, med mageinnhold som kjemper om kapp med hjertet om å få komme opp og ut gjennom svelget.
Så, hva nå? Vel, dersom jeg finner ei kiste full av edelstener og gullmynter borti skogen her, så ser jeg ikke bort fra at jeg går til anskaffelse av en Dynjandi eller to. En fotsikker og harmonisk islandshest må det være. Hodet mitt er ennå fyllt av lyden fra jernskodde hover som klikk-klakker seg bortover steinete fjellstier. og jeg liker lukten av svett hest. Den godmodige prustingen og snøftingen. Roen når det sales opp. Den tålmodige, dvelende vandringen gjennom landskapet.
Djiiiihaaaaa! Lucky Luke rir sikkert ut igjen en vakker dag for å nyte solnedgangen enda en gang.
Les mer om Kvistli Islandshester