Klatring på Mjovassdalskletten

I et tidligere innlegg nevnte jeg mulighetene for klatring i sydsiden på Mjovassdalskletten (1.348 moh.), det mest alpine fjellet i Folldal utenom Rondane.

I pinsehelga syklet Hilde Haslum og jeg innover Sølndalen for å ta en nærmere titt på den spennende formasjonen, som jeg har sett på avstand gjennom flere år. Vi hadde med oss tau, seler og sikringsutstyr og var forberedt på å gjøre et hederlig forsøk dersom den tilsynelatende rene og fine svapillaren skulle vise seg å ha noen svakheter som kunne friste to litt tilårskomne og ikke helt topptrente klippeturnere.

Det som møtte oss i bunnen av formasjonen var litt overveldende. Vi innså umiddelbart at dette lå et godt hakk over vårt nivå, antakelig også i overkant av hva atskillig sprekere og mer dristige klippeklatrere vil gi seg i kast med sånn uten videre.

Over hodene våre reiste det seg en nydelig fjellvegg, anslagsvis fem taulengder, eller 200-250 meter, med vanskelig klatring. Ren og bombefast, lys grå gneis, med en bratthet på anslagsvis 70-80 grader. Problemet var et nesten fullstendig fravær av riss som egner seg til bruk av kiler og kamkiler. Her og der kunne vi ane tynne sprekkdannelser som kanskje til nød ville svelge unna en knivbladbolt og i beste fall kiler av de aller minste dimensjonene.

Men i det hele tatt å prøve var uaktuelt for oss. Bare den aller første taulengden ville antakelig by på klatring av grad 6-7, med hårete runouts på minimum 15-20 meter mellom sikringene. Valget om å snu var lett å ta, men også litt skuffende: I årevis har jeg fablet om at det sikkert fantes fine riss-formasjoner og små diedre i den tilsynelatende glatte veggen. Vi følte oss litt som sjømenn som ville gjøre landnåm på ei hittil ubesøkt øy, men oppdaget at mangelen på ilandstigningssteder gjorde det umulig å ta øya i besittelse.

Den eneste farbare metoden for å etablere ei klatrerute i «Sydpillaren» på Mjovassdalskletten må bli en smule uortodoks, og antakelig også kontroversiell: Muligheten ligger i å rapellere ned fra toppen og sette borrebolter med passende mellomrom. Hvis veggen gir 200 meter klatring uten naturlige sikringer, og man ønsker mellomforankringer for hver femte meter, så betyr det 40 borrebolter. Det blir en både dyr og arbeidsom affære, som mange antakelig vil protestere mot av etiske årsaker.

Men det er lov å drømme. Sydpillaren på Mjovassdalskletten vil ganske sikkert by på nydelig og vanskelig klatring. På disse kanter av landet er det langt mellom den slags prosjekter. Og en dag kommer det kanskje noen som har guts nok til å gjennomføre idéen?

PS: Anmarsjen til veggen burde ikke avskrekke noen: Sommerstid kjører man bil inn til Flatsetra, og derfra er det bare en knapp times rusletur i lett terreng langs Mjovatnet og opp til innsteget.