Pionerer i Romsdalsfjella
Følgende tekst er skrevet som et bidrag til ei bok som skal utgis av reiselivsnæringa på Åndalsnes i løpet av sommeren 2012.
Trollveggen er et av verdens høyeste loddrette stup og det klart høyeste i Europa. Står du på toppen av veggen og kaster en stein noen få meter ut i lufta vil den bruke trekvart minutt på å falle ned gjennom det tomme luftrommet før den treffer bakken 1200 meter lavere ned.
Den enorme fjellveggen ble lenge regnet som ubestigelig. De første tindebestigerne i Romsdalsfjellene betraktet veggen på avstand med en blanding av beundring og gru, og anså det som lite fristende å prøve seg på den fryktinngytende fjellformasjonen.
Men da Trollveggen endelig ble klatret første gang, i 1965, så sto bestigerne på mange måter på skuldrene til flere generasjoner av klatrere, som bokstavelig talt steg for steg hadde flyttet grensene for hva som var mulig av menneskelig akrobatikk i bratte fjellvegger.
All slags klatring bygger på et dypt, menneskelig instinkt. En urkraft i oss driver oss til å klatre, enten det er i trær eller i fjell. Vi vil opp, til topps! Den samme motivasjonen som drev førstebestigerne av Trollveggen bidro også til den legendariske førstebestigningen av Romsdalshorn flere tiår før tindebestigninger kom på moten. Legenden forteller at to spreke karer, Christen Hoel og Hans Bjermeland, deltok på en fest ved foten av fjellet en sommerkveld i 1828 og der skrøt de antakelig av sine ferdigheter til å klyve i bratte fjell. Kanskje gikk det også så langt at de inngikk veddemål om at de kunne klatre til topps på det skrekkinngytende Romsdalshornet. En så uhyrlig tanke hadde neppe noen tenkt før, og i hvert fall ikke prøvd å gjennomføre. Men de to karene satte oppover lia neste dag, og ble borte. Folket nede i dalen regnet antakelig med at de to skrythalsene skulle ende sine dager oppe i brattfjellet. Men to dager seinere kom Hoel og Bjermeland ned igjen til dalen, like friske og fine, og hevdet at de hadde vært på toppen. Enkelte var nok skeptiske til det de to dumdristige pratmakerne fortalte – men bragden ble til en legende som holdt seg levende i årene som skulle komme.
Utover mot slutten av århundret kom det stadig flere turister til Romsdalen, og enkelte av dem var interessert i mer dramatikk enn det laksefisket i Raumaelva kunne gi dem. Dansken Carl Hall var besatt av ønsket om å bestige Romsdalshorn, og han gjorde sju forsøk før han endelig sto på toppen i 1881, sammen med to lokale hjelpere; Mathias Soggemoen og Erik Norahagen. Noe av det første han fikk se da han kravlet seg opp på topp-platået var en stor varde – det endelige beviset på at legenden om bestigningen i 1828 ikke bare var dikt og fanteri. Carl Hall gjorde også flere andre førstebestigninger i området, deriblant Bispen, Kongen og Dronninga, den mektige fjellrekka langs vestsida av Isterdalen.
Engelskmannen William Cecil Slingsby var en annen pionér som før århundreskiftet bidro sterkt til å etablere interesse for tindesporten i Norge, og han var førstemann som satte sine føtter på Store og Lille Vengetind, de høyeste tindene i området. Han gjorde også førstebestigningen av Kvandalstind, “the steepest mountain in Europe”, og ikke minst skrev han den lesverdige boka “Norway, the Northern playground”, som bidro sterkt til at mange engelske og europeiske eventyrere oppdaget Norge.
De første tindebestigerne søkte alltid etter den letteste vegen til topps. Men etterhvert som samtlige fjelltopper fikk sine førstebestigninger begynte klatrerne å se seg om etter nye muligheter. Både ferdighetene og vågemotet utviklet seg hos de ivrigste, og stadig flere nordmenn ble tiltrukket av tindesporten, inspirert av de første utenlandske pionérene.
I 1920 ble det gjort to viktige bestigninger som markerte at en ny æra var i ferd med å melde seg: Nordveggen på Romsdalshorn og Vesteggen på Kvandalstind ble klatret første gang. Dette var bratte klatreruter som krevde både ferdigheter og en god porsjon mot. Stadig dristigere ruter ble oppsøkt og besteget, og i 1930 ble Vesteggen på Store Vengetind klatret første gang, kanskje den mest velrennommerte klassikeren blant de gamle tinderutene i Romsdalsfjellene.
Mange av de nye, krevende bestigningene ble gjort av tilreisende medlemmer av Norsk Tindeklub, en nokså eksklusiv forening som rekrutterte mange av sine medlemmer fra de høyere sosiale lag i hovedstaden.
Men på Åndalsnes var det særlig én friskus som utmerket seg som en både dyktig og ambisiøs klatrer, men som samtidig skilte seg ut fra det litt fornemme selskapet av advokater og leger som kom oppover fra Oslo med spikerstøvler og tau i ryggsekkene. Arne Randers Heen brødfødde seg av skredder- og handelsvirksomhet, men han benyttet alle muligheter til å komme seg unna skredderverkstedet og opp i høyden, og gjerne der fjellene var på det aller bratteste.
Arne Randers Heen ble en legende allerede mens han levde. Han gjennomførte flere av de første storveggbestigningene i Romsdalen og Norge, og sammen med ungdommen Ralph Høibakk var han førstemann opp den tre kilometer lange Trollryggen-ruta i 1958, nærmeste nabo til Trollveggen – en av de største bragdene i norsk klatrehistorie. Men allerede i 1931 hadde han besteget den lange Fivaruta rett ved Trollveggen, og tidlig på 60-tallet fulgte han opp med førstebestigninger av to andre storveggruter i Trolltindene; østpillarene på Semletind og Breitind. Tilsvarende lange ruter på Dronninga og Kongen i Isterdalen var også pionerklatring på høyt nivå i storveggklatringens barndom i Norge.
Arne Randers Heen var også en pionér innen vinterklatringen med første vinterbestigninger av flere av de mest krevende toppene i Romsdalsfjellene.
Sammen med ektefellen Bodil Roland Heen utgjorde Arne en levende informasjonssentral og “besøkssenter” for utallige tilreisende klatrere opp gjennom årene. Ekteparet samlet en stor mengde litteratur, brev og bilder, klatreutstyr og andre minner fra sitt lange liv blant tinder og tindebestigere, og denne samlingen dannet etterhvert grunnlaget for Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heens samlinger, som ble åpnet utenfor Åndalsnes i 1987. Det arbeides nå med planer om en storstilt gjenåpning av museet i en nyrenovert bygning ved jernbanestasjonen i sentrum av Åndalsnes.
Arne Randers Heen var i eldste laget til å prøve seg på Trollveggen da klatresporten hadde nådd dét nivået. Det måtte en ny generasjon til, med egnet utstyr, en annen teknikk og andre ambisjoner før den gigantiske, loddrette veggen var et aktuelt mål. I 1965 var plutselig tida moden. Et engelsk og et norsk lag klatret hver sin rute samtidig. Nordmennene hadde fått tak i en del av det siste nye av utstyr til teknisk klatring fra USA, og brukte tilsammen 14 dager på klatre den ca. 30 taulengder lange ruta. De engelske klatrerne nådde toppen på sin rute bare en dag seinere. Bestigningene vakte enorm oppsikt og fikk omfattende mediedekning, og dermed var Trollveggen som turistattraksjon og sensasjonsstoff i aviser og etermedier “født”.
Utover de neste tre tiårene ble det klatret stadig nye ruter i veggen, og flere ruter fikk sine vinterbestingninger. Særlig østeuropeiske klatrere var ivrige på Trollveggen vinterstid.
På Åndalsnes vokste det fram et miljø av unge, ivrige klatrere, i stor grad inspirert av de mange tilreisende storveggklatrerne. Ei gigantisk steinblokk på Mjølva like utenfor Åndalsnes var det første treningsfeltet for de lokale oppkomlingene. “Steinen” har med åra blitt et landskjent fenomen, og både unge, håpefulle sportsklatrere og tilreisende storveggklatrere har tilsammen tilbrakt mange tusen timer hengende etter fingertuppene i de loddrette sidene på den digre steinen.
En av de mest talentfulle og ambisiøse lokale ungdommene var Hans Christian Doseth. Han utviklet seg i løpet av et par-tre år på slutten av 70-tallet til å bli Norges fremste, både som sportsklatrer på korte klipperuter, og på de største storvegg-utfordringene. Han var den første nordmannen som brøt “sekser-barrieren” og etablerte den nye og omstritte sjuer-graden. I 1979 gjorde han den første fribestigningen av Trollveggen, da han sammen med Ragnhild Amundsen klatret Engelskruta (også kalt Rimmondruta) helt uten bruk av taustiger eller bolter/sikringer til å stå på eller heise seg opp etter.
Hans Christian Doseth omkom i 1984 sammen med Finn Dæhlie da de to var på veg ned igjen fra Great Trango Tower i Vest-Himalaya etter at de hadde besteget det som regnes som verdens høyeste, loddrette fjellvegg og det som den gangen ble ansett for å være kanskje verdens vanskeligste storveggrute.
I 1987 ble Aak Fjellsportsenter etablert i den nysrestaurerte bygninga som hadde huset Carl Hall, William C. Slingsby og flere av de andre pionerene på slutten av 1800-tallet. Fjellsportsenteret ble startet opp av Fred Husøy med hjelp av andre lokale, unge klatrere, i begynnelsen som et kurs- og overnattingssted rettet mot tilreisende tindesportutøvere. Etterhvert ble fjellsportsenteret til firmaet Aak AS, som utviklet avanserte tilkomstteknikker beregnet for offshore-industrien, basert på utstyrs- og sikringserfaringene fra fjellklatring. Firmaet ansatte flere ambisiøse, unge norske klatrere som bosatte seg i nærområdet, og dermed ble det dannet et lokalt miljø av dyktige og erfarne klatrere.
Klatrerne knyttet til Aak bidro til å utvikle mange nye klatrefelt nede i dalen, blant annet på Hornaksla ved Horgheimseidet, på motsatt side av dalen for Trolltindene. Både her og i andre klatrefelt ble det klatret nye ekstremt vanskelige ruter.
Trollveggen har mistet mye av sin magiske tiltrekningskraft det siste tiåret som følge av gedigne steinras i den ustabile veggen. Fokuset har blitt flyttet over mot andre og mindre kjente fjellvegger der fjellkvaliteten er bedre. Foruten Hornaksla har Sydpillaren på Mongejura fått rennommé som en av landets fineste storvegg-ruter.
Men Trollveggen er ikke helt glemt. To av de mest spektakulære bestigningene etter årtusenskiftet ble gjort av de lokale klatrerne Sindre Sæther og faren Ole Johan Sæther. De to klatret først Norskeruta i fri i 2008, deretter Franskeruta i 2009, og i 2010 fulgte de opp med å fribestige legendariske Arch Wall, som i mange år ble regnet som den lengste og mest krevende av de etterhvert mange rutene i Trollveggen.
Samtidig med at klatresporten har fått stadig flere utøvere som gjør ekstremt vanskelige bestigninger, så har klatring og tindebestigninger også blitt en populær “folkesport”. Et stort antall friluftsinteressert mennesker klatrer til topps på Romsdalshorn, Vengetindene, Kvanndalstind, Bispen, Kongen, Juratind og mange andre alpine tinder hvert eneste år. Norsk Fjellfestival har gjennom halvannet tiår bidratt til at folk flest har fått opp øynene for hvor unik den romsdalske tindenaturen er. Festivalen tilbyr deltakerne å bli med på guidede tindebestigninger, og dermed har mange tusen mennesker fått prøve seg med klatresele og tau i det som for noen få tiår siden var regnet som livsfarlige og utilnærmelige stup.
Romsdalseggen mellom Vengedalen og Åndalsnes er et eksempel på at tindesporten har blitt oppdaget av allmennheten. Denne ryggtraversen ble i tidligere tider regnet som en utfordring som fristet bare de modigste fjellvandrerne, og det kunne gå år mellom hver gang den ble gjort. Men etter at den lokale turistnæringa bestemte seg for å utvikle den til en reiselivsdestinasjon ved hjelp av massiv markedsføring har Romsdalseggen i løpet av få år fått en posisjon som en av landets fremste turmål, i samme divisjon som Besseggen.
* * *
Kilder:
Iver Gjelstenli: «Arne Randers Heen»
Tony Howard: «Walks and Climbs in Romsdal, Norway»
Anne Grete Nebell og Bjarte Bø: «Klatring i Romsdal»