Fjellklatring i Folldal

Fjellklatring i Folldal – det høres nokså naturstridig ut. Fjellbygda er mest preget av svært så avrundede fjellformasjoner, og den alpine tinderekka i Rondane må nærmest avskrives som ei dårlig oppstabla steinrøys sett med en fjellklatrers øyne. Helt øverst i dalføret kneiser riktignok Snøhetta høyt og majestetisk mot himmelen med den spenstige Snøhetta-traversen som et luftig alternativ. Men én høyfjellstravers holder knapt til å lokke de store hordene av klatrere til bygda.

Men som forhenværende tindebestiger har jeg konstatert at vi faktisk har noen spennende formasjoner nede i bygda som byr på interessante utfordringer. Kanskje ikke for eliten av moderne sportsklatrere med sugekopper på hender og føtter, men for nybegynneren og den litt avfeldige har vi noen muligheter som fortjener å bli nevnt.

Det mest kjente og utviklede feltet er klippeformasjonen ved Fallfossen ved inngangen til Grimsdalen. Like ved selve fossen finnes det et uttørket fossegjel med fast og fint fjell der det har blitt klatret en del opp gjennom årene. Sjøl hang jeg sommeren 2003 tre-fire lange dager i tau og børstet ren klippen for et gjenstridig lag med svart lav. Fire stålbørster gikk med til anleggsarbeidet, men til gjengjeld kom det fram et dusin klatreruter opp mot 15 meters høyde.

I forlengelsen av arbeidet med stålbørstene fikk jeg satt borrebolter på flere av rutene. Naturlige riss finnes knapt, så her er det enten topptau eller borrebolter som er aktuelt.

Et annet men mindre kjent klippeområde er det imponerende Tverrgjelet på vestsiden av Atndalen. Dette er ei halvannen kilometer lang revne som skjærer seg dramatisk gjennom landskapet med bratte klippevegger på hver side. Nesten like storslagent som Jutulhogget, men mer bortgjemt og svært sjeldent besøkt.

Sommeren 2003 utforsket jeg og noen av elevene på Frankmotunet mulighene i Tverrgjelet og klatret to-tre ruter på topptau. Erfaringene var nok litt blandet, men kan kort oppsummeres med at mulighetene er mange for de som vil gå i gang med stålbørste og andre redskaper for å renske fjellet. Fjellet er gjennomgående ganske kompakt med få riss til naturlige sikringer. Høyden på de mange forskjellige formasjonene er fra noen få meter og opp til flere taulengder. Med «litt» anleggsarbeid kan dette bli et bra klatrefelt.

Strålfossen i Rødalen på grensen mellom Folldal og Alvdal er også en mulighet for de som liker å utforske det ukjente. Dette er et nesten tørrlagt elvegjel der Strålfossen antakelig må ha vært et flott skue før vasskraftutbygginga en gang på 50-tallet (?). Gjelet består av ei gigantisk jettegryte med et 70 meter høgt stup nedenfor. Stedet er en severdighet, og det skal ha blitt gjort noe klatring i området. Men jeg er litt usikker på om potensialet er så veldig stort – de aktuelle formasjonen virker enten veldig kompakte og glattslipte, eller motsatt;  suspekte og «ruskete».

Mest interessant er kanskje tautraversen over juvet: Et 100 meter langt tau henger der fortsatt og minner om at noen har seilt over avgrunnen. Men det er neppe tilrådelig prøve seg på armgang over tauet som henger der nå, det er et simpelt plastikk-tau som neppe tåler vekten av et menneske…

Den mest lettilgjengelige treningsalternativet i Folldal er uten tvil den 8,5 meter høge og 5 meter brede klatreveggen til Grimsbu Fritid, i bakgården til Grimsbu Turistsenter. Veggen er svakt overhengende, men de monterte takene er såpass mange at variasjonsmulighetene er store.

Roar Rønning har bygd veggen for egne midler og ønsker alle som måtte ønske det velkommen til å bruke veggen. Fasiliteten står klar til gratis bruk med både topptaufeste og mellomsikringer. Og har du ikke eget utstyr så kan det leies av Grimsbu Fritid. Inne på turistsenteret er det også laget et eget buldrerom som man får tilgang til ved å henvende seg i resepsjonen.

***

Så må jeg nevne enda en mulighet som ennå ikke er prøvd: I sørsida på fjellet Mjovassdalskletten befinner det seg en pillar som fram til nå neppe er oppdaget av andre klatrere. På avstand ser det ut som et 2-300 meter høyt og ganske bratt sva, med tilsynelatende veldig fast og fint og rent fjell. Jeg har vist bilder av formasjonen til Emil Inauen, hundekjører og litt mindre forhenværende tindebestiger og klippeturner enn meg. Emil har en en lang og imponerende merittliste fra Alpene, og kan sikkert dra meg opp om kreftene og motet svikter… Planen er nå at vi skal sondere «Mjovassdalspillaren» i løpet av sommeren.

SISTE: Les mer om klatremulighetene på Mjovassdalskletten.

Noe av det morsomme med fjellklatring er ikke bare å gjøre det – planleggingen av framtidige førstebestigninger er en opplevelse i seg sjøl. Så gjenstår det å se om det lar seg gjøre å friske opp igjen noen av de gamle ferdighetene fra fordums tider da verden var litt brattere enn den har vært de siste årene…

SE FLERE BILDER FRA FALLFOSSEN OG TVERRGJELET HER