Ung må verden ennu være

De siste dagene har jeg snublet over et par blogger som har fått meg til å tenke mange år bakover i tid, til mine egne første famlende forsøk på å utforske villmarkslivet.

16 år gamle Maria kaller seg Villmarksjenta og forteller at hun har 40 døgn utendørs i sovepose hittil i år. Bloggen startet hun høsten 2010, og reportasjene fra små og litt større turer og ekspedisjoner er allerede imponerende lang.

Jeg har lyst til å sitere et par avsnitt:

Den sommeren jeg var tretten lå jeg for første gang i skogen alene. Det var en spennende og artig opplevelse. Jeg våknet med en utrolig mestringsfølelse i magen, jeg hadde klart det! Lykken av det å være ute i naturen vokse seg enda større etter dette.

Etter flere år ute i skog og mark har jeg skaffet meg lærdom ut fra egne erfaringer. Jeg har lært hvordan man lager bål, hva man må ha i sekken og hvordan man på en mest effektiv måte kan sette opp teltet. Jeg har lært hvordan man skal bruke øksa, kniven og andre redskaper på tur. Jeg lærer enda, og jeg kommer alltid til å fortsette å lære. Å mestre nye ting er jo noe av moroa av det å være på tur.

Nå blir turene stadig lengere, tøffere og mer innholdsrike. Turgleden vokser seg større og større for hver gang jeg hiver sekken på ryggen og trasker av gårde oppover fjellsida. Drømmer om ulike ekspedisjoner og langturer dukker stadig opp i hodet. Jeg må ut, uansett vær og årstid. Det er først når jeg ligger under stjernehimmelen ved et stort, varmende bål at jeg får ro i sjela.

15 år gamle «Out in the Wild» fra Elverum er også på veg ut for å oppleve villmarkseventyret, og vil gjerne fortelle omverdenen om hvor ferden går.

Begge jentene har planer om å gå Norge på tvers, Villmarksjenta legger i veg i 2012, fra Femundsmarka til Stadt, mens «Out in the Wild» planlegger sin tur året etter. Om den siste er inspirert av den første skal være usagt.

Å lese om drømmene og erfaringene til to ungdommer av i dag gir meg en nesten vemodig lengsel tilbake til min egne første erfaringer. Hvordan begynte interessen for natur og friluftsliv? Hvordan føltes det egentlig, den aller første gangen jeg la ut på tur på egen hånd? Hvor gikk den aller første turen hvor ingen andre enn jeg bestemte vegen og målet?

En av mine aller eldste minner er fra Lesjaskogsvatnet, i 10-12 års alderen, en gang tidlig på 70-tallet. Jeg rodde alene med båt over vatnet fra familiehytta og gikk i land, og listet meg innover i en stor og fremmed skog … forbi småtjern og myrer, og til slutt ut på en odde som stakk ut i ei stor, uframkommelig myr. Jeg hadde følelsen av å ha kommet til verdens ende – så langt hadde ingen vært før, jeg var den første, jeg hadde trengt inn i et mystisk og  ukjent land, og ingen kunne vite hva som befant seg på den andre siden av den store myra. I ettertid har dette stedet og denne opplevelsen alltid stått for meg som nettopp «verdens ende». Lenger kommer man ikke, enten man befinner seg ved Lesjaskogsvatnet eller i det aller innerste av jungelen i Amazonas. Man kommer til et punkt der man møter mysteriet, og vender hjem igjen med vissheten om at det alltid vil finnes et land bortenfor, noe ukjent og magisk.

Seinere har jeg oppdaget andre steder, gått ukjente stier, prøvd nye farer. Men ikke noe kan måle seg med de første møtene med det ukjente. De første fjellskoene, den første ryggsekken, det første turkartet – man kan aldri gå den første turen én gang til. Jo flere ganger man vandrer ukjente stier, jo mer blasert blir man, jo vanskeligere blir det å la seg beruse av å gjøre noe for aller første gang.

Gleden over å bevege seg i naturen har ikke tapt seg med årene, snarere tvert i mot. Men gleden har forandret seg. Fra å være en sprelsk og ungdommelig yr utforsking av noe utvendig og fremmed har det gradvis modnet til en vandring i indre og dypere landskaper. Behovet for å utforske andre himmelstrøk og lengte etter fjerne blåner har tapt seg med åra. I stedet vandrer jeg heller i den samme skogen om og om igjen, dag etter dag, og likevel tar vandringen aldri slutt, stien har ingen ende.

Eller for å si det med Henry D. Thoreau:

Vær sogar en Columbus i ditt eget indre univers, oppdag nye fastland og nye verdener som kan åpne opp nye kanaler – ikke for handelsvarer, men for ditt eget tankegods. Ethvert menneske hersker over et rike som gjør tsarens jordiske keiserdømme til en lilleputtstat i forhold.