Vinterens første skitur

Vinterens første skitur fortonte seg som en ubekymret lek, takket være splitter nytt utstyr.

Da kan jeg røpe at jeg i kveld, altså etter mørkets frembrudd, som man sier, innledet vintersesongen med en skitur. Anledningen var selvfølgelig at det på formiddagen i dag datt ned anslagsvis fem centimeter snø, slik at betingelsene for en første testtur lå vel til rette.

Turen gikk sydover, la meg vagt antyde i retning Rondane, med start fra husets inngangsdør, over plena, mellom de to uthusene og ned den slake hellingen mot hogstplassen til nabobonden, rundt Storfurua og tilbake igjen til utgangspunktet, altså husets inngangsdør. Turen bød på litt varierende forhold, fra gnistrende silkeføre over plena, til litt mer kupert og uryddig terreng, men fortsatt nesten snødekt mark, ned til Storfurua. Der støtte jeg på et lite parti med kun et tynt snølag, noe som tvang meg til en relativt stor omveg rundt det kritiske området, med den store furua midt i, en alldeles prektig furu som har opplevd både den industrielle revolusjon og flere verdenskriger, men som nå altså utgjorde vendepunktet for en skitur som kanskje ikke var veldig lang, men likevel, på sitt vis, markerer et vegskille, ikke bare mellom høst og vinter, men også mellom gammel og ny tid

For saken er altså den, at skiene jeg gikk på, og skoene og bindingene, er splitter nye, faktisk innkjøpt så seint som nå i dag, for bare noen timer siden. Jeg kunne naturligvis ha foretatt den omtalte skiløpingen tidligere på ettermiddagen, men valgte altså å utsette ekspedisjonen til mørket hadde senket seg. Man kan jo aldri vite, jeg har tross alt naboer, og det hender sporadisk at biler med fremmede mennesker passerer på vegen rett utafor eiendommen. Jeg vil nødig spolere mitt gode navn og rykte på å bli observert løpende rundt husveggene på nye ski, midt på dagen. Derfor ble altså eksperimentet foretatt i mørket, med hodelykt. Heldigvis kjenner jeg veien bort forbi uthusene og ned til Storfurua bedre enn min egen bukselomme, slik at jeg aldri trengte å bekymre meg for verken retningen eller varigheten av kveldens skivandring.

Så må jeg avslutningsvis få lov til å nevne at nyinvesteringen ble foretatt i lokalene til vår eminente lokale sportsforhandler «Ola Sport», innehaver av MX Sport Folldal. Jeg ankom butikklokalene med et par eldgamle og alldeles utbrukte og i hvert fall forferdelig umotens ski, med et fromt håp om at jeg kanskje kunne kjøpe et par nye skisko som lot seg koble til de gamle skiene fra en forlengst glemt tidsepoke i skisportens historie. Men da butikkekspeditør Mari foreslo at hun kunne sjekke om de hadde noen gamle NATO-bindinger liggende på lageret, og butikksjef Ola rystet bekymret på hodet, ja, da skjønte jeg at jeg var i ferd med å bli innhentet av ei ny tid. Etter en lang og grundig rådslagning kom vi overens om en løsning, som riktignok var langt utenfor alle planer, men som i ettertid viste seg å kanskje være et fornuftig valg, i hvert fall om man ser bort fra at det nostalgiske element desverre måtte vrakes til fordel for en mer rasjonelt motivert hensyntagen til det man for enkelhets skyld kan kalle skiløpingens gleder, eller enda bedre: gleden over skigåing. Resultatet ble i hvert fall at jeg vandret ut igjen fra sportsforretningen med en såkalt «skipakke», bestående av både ski, bindinger og sko, selvfølgelig til en rasende god pris, slik man alltid får hos Ola Sport.

Og etter kveldens skitur må jeg litt motvillig innrømme at jeg slett ikke angrer på at jeg lot meg lokke til å ta steget over i den moderne skisportens verden. Det føltes nemlig som om jeg formelig fløy bortover mellom grastustene! Det er vel i det hele tatt knapt mulig å forestille seg at en fjellskiløper fra det forrige årtusen kan bevege seg mer lettsindig og ubekymret enn det man så et eksempel på rundt husveggene her nå nettopp.

7 thoughts on “Vinterens første skitur”

  1. Glitrende post, Kjetil :) Det er nesten så man blir inspirert. Bare lungebetennelsen gir seg, så kanskje jeg blir klar for litt minusgrader? Hittil har vi hatt rekordmild november her i byen, men man kan jo håpe.

    Har jeg forresten fortalt deg historien om skiene som henger på veggen på hytta vår? De er faktisk verdt sin egen lille historie. Helt fra krigens dager, faktisk.

      1. Det har du helt rett i! Jeg oppdaga til min forskrekkelse at den historien hadde vært på gamlebloggen min, som ikke finnes mer. Jeg må nok ta en reprise – bare vent litt, så kommer den :-D

  2. Står verden til påske?
    Neppe. Du gjorde nok viselig klokt i å utsette dette vågestykket til etter mørkets frembrudd. Men, det er en liten detalj som du antageligvis ikke har tenkt på i lykkerusen,nemlig det faktum at nøyaktig der du har langet ut i både grasiøs diagonalgang og svevende dobbeldans,der befinner det seg nå et SKISPOR! Du kan jo alltids håpe på at det i løpet av nattens mulm og mørke faller en god del mere snø,men det tryggeste vil selvsagt være å ta snøskuffa fatt og fjerne sporene omgående. Det neste blir vel at vi får se deg i løypene på Sjusjøen på sjølvaste Rikskringkastningen i helga…

Legg igjen en kommentar til Odd Roar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.